Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Malawi

President Bingu wa Mutharikas død 5. april 2012 utløste en kamp om hvem som var hans rettmessige etterfølger. Striden endte med seier til landets grunnlov, visepresident Joyce Banda ble innsatt som president, og en viss ro ble gjenopprettet. Paradoksalt nok illustrerer samtidig denne hendelsen at politisk beslutningsmyndighet og makt over landet i stor grad ligger hos bistandsgivere og andre krefter utenfor Malawis grenser.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Avdøde president Mutharika var først kjent som en «talentfull teknokrat», en venn av både Det internasjonale pengefondet (IMF) og av sitt eget folk. Men ved sin død ble han omtalt som en «intolerant autokrat» som hadde ledet landet ut i krise, og som ikke hadde tillitt igjen hverken hos det brede lag av befolkningen eller hos bistandsgivere.

Nederlaget
Da malawiere tok til gatene for å demonstrere mot Mutharika sommeren 2011, beordret han politiet om å møte demonstrantene med skarpe skudd. 20 sivile ble drept. Mange mener de sterke og synlige reaksjonene blant folk var utenkelige i Malawi for få år siden. I så måte ga trusler mot et ungt og sårbart demokrati det også en kraft, i hvert fall i byene.

Mutharika hadde blitt en tydelig motstander av kritiske stemmer. Opposisjonspolitikere, akademikere og menneskerettighetsaktivister var blitt fengslet eller utsatt for trusler av malawisk politi, mens pressen var under sterkt press. På et tidspunkt ba presidenten landets bistandsgivere om å ”dra til helvete”.

Valuta- og bensinkrise
Lenge hadde det sett positivt ut for Malawi under Mutharika. I de første årene etter at han kom til makten i 2004 kunne han vise til økonomisk medgang og økt matsikkerhet. Landet hadde en økonomisk vekst på 7-8 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) per år. Fra en situasjon med hyppig sult gikk Malawi til å bli en eksportør av mais. Men det var en skjør suksesshistorie. Malawi har to betydelige kilder til utenlandsk valuta – bistand og råvareeksport – og begge sviktet. Utviklingen har smertelig demonstrert sårbarheten ved en slik avhengighetsposisjon.

Tobakksalget, som har stått for mer enn 60 prosent av landets valutainntekter, sviktet. Samtidig la Mutharika an til en stadig mer autoritær stil og røk uklar med flere av Malawis donorer. Da det ble avslørt at den britiske høykommissæren omtalte presidenten som «en autokrat som ikke tåler kritikk», ble han utvist av Mutharika. Med seg hjem tok diplomaten Storbritannias bilaterale bistand. Siden frøs flere giverland, også Norge, sin bistand.

Dette er dramatisk i et land der omkring 40 prosent av budsjettet er bistandsdrevet. Tilbake sto en stat og en befolkning uten nok utenlandsk valuta til å kjøpe medisinene, bensinen og gjødselen de trengte fra utlandet. 60 prosent av helseinvesteringene i landet hadde vært bistandsfinansierte, og det fikk dermed store følger da pengene ble holdt tilbake. Medisiner og utstyr til hiv-testing manglet, noe som er alvorlig i et land der 11 prosent av befolkningen har viruset. Tørre bensinpumper ga kraftig vekst i drivstoffprisene og førte generelt til at ting stoppet opp.

En presidents død
Etter å ha klamret seg til makten i lang tid, falt president Mutharika om med hjerteinfarkt i påsken 2012. Men selv etter hans død var det krefter som forsøkte å forhindre hans avgang. Den malawiske grunnloven slår fast at ved presidentens bortgang er det visepresidenten som skal ta over makten. Men Mutharika hadde allerede kastet ut visepresident Joyce Banda fra regjeringspartiet Demokratisk progressivt parti (DPP). Han ønsket at sin bror Peter skulle ta over da han selv ikke kunne stille til valg for en tredje periode. Presidentens døde legeme ble sendt til Sør-Afrika, mens folk i Malawi fikk beskjed om at man fortsatt forsøkte å redde ham. Imens jobbet broren og hans allierte for å finne ut hvordan de kunne beholde makten og hindre Banda fra å overta presidentskapet. Men de måtte gi opp. Dermed vant den malawiske grunnloven kampen om presidentskapet, og Afrika fikk sin andre kvinnelige president.

Ulikhet
Det er ikke første gang Malawi har opplevd en leder som slår hardt ned på alle som ikke aksepterer ham. På papiret ble landet et demokrati i 1994, etter at «presidenten på livstid», Kamuzu Banda (som ikke er i slekt med Joyce Banda), hadde styrt siden uavhengigheten. Med utgangspunkt i mottoet om «de fire hjørnestenene» – lydighet, disiplin, lojalitet og enhet – søkte Banda å kontrollere folk så nært på kroppen som til klesdrakten og hårsveisen.

Banda anså seg som å fortjene bedre enn sitt folk. Der han tok over koloniale briters VIP-posisjon i det malawiske samfunn, gjorde hans etterfølgere det samme da det 30 år lange diktaturet endte. I dag er de mest velstående i det malawiske samfunnet å finne i den politiske eliten og blant personer tilknyttet organisasjoner drevet av penger utenfra, som ikke-statlige organisasjoner (NGOer).

Denne gruppen er liten. 80 prosent av befolkningen bor på landsbygda og er prisgitt at maten vil vokse på jordene deres hvert år. Malawi er et av de fattigste landene i verden og havnet som nummer 171 av 187 på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) i 2011.

Håp?
President Joyce Banda representerte et håp da hun tok over. Hun kunne bidra til umiddelbar bedring, fordi hun kunne rette opp i de konkrete forholdene som hadde satt Malawi ut av spill under Mutharika, spesielt når det gjaldt forholdet til bistandsgiverne. Samtidig er hennes beslutning om å følge IMFs råd om å devaluere kwachaen (den nasjonale valutaen) med 50 prosent og å prioritere giverlandenes ønsker en videreføring av en tendens, der giveres krav blir satt foran hva malawiere ønsker. Befolkningen har måttet ta kostnadene ved devalueringen, som har ført til nok en dramatisk vekst i prisene på mat, gjødsel og bensin. Frykten for sult er tilbake. Det samme er demonstrasjoner om rett til tilgang til det som er nødvendig for å overleve – dog denne gangen uten voldelig respons.

Presidenten er blitt kritisert for å være mer opptatt av å tilfredsstille givere enn av å legge en bærekraftig fremtidsplan for Malawi. Tendensen til å prioritere donorenes betingelser er et demokratisk problem for landet – paradoksalt nok opprettholdt av de samme donorene som hevder å arbeide for å fremme godt styresett og demokrati.


Andre landprofiler:
2014-2015, 2010-2011, 2008-2009, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe