Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Madagaskar

Madagaskar er inne i et politisk dødvanne etter statskuppet for tre år siden som førte den valgte presidenten, Marc Ravalomanana, i eksil i Sør-Afrika. Presidenten for overgangsstyret, Andry Rajoelina, har ikke vist reell vilje til å gi fra seg makten til en valgt president. Da veikartet for en løsning av den politiske krisen ble undertegnet i midten av september 2011, øynet mange en løsning på krisen. Ett år etter ser floken like vanskelig ut.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Veikartet ble underskrevet av ti politiske partier inkludert de politiske grupperingene til de tidligere presidentene Albert Zafy og Marc Ravalomanana. Bare ekspresident Didier Ratsiraka unnlot å underskrive. Underskrivningen av dokumentet, som ble fremforhandlet av Fellesskapet for utvikling i det sørlige Afrika (SADC), utløste spontane klappsalver fra alle de tilstedeværende, som så muligheter for en løsning av den politiske krisen etter statskuppet 17. mars 2009.

Kuppmakeren Rajoelina i FN
Straks etter undertegningen ble overgangspresident Rajoelina tatt imot som en statssjef i FN. I motsetning til den pinlige situasjonen i 2009, der han ble nektet å bestige podiet, fikk han denne gangen tale til FNs 66. generalforsamling.

I slutten av oktober 2011 utnevnte Rajoelina historikeren Jean Omer Beriziky til ny statsminister for en samlingsregjering. I november var en regjering med ministre fra ulike politiske grupperinger på plass, inkludert fem fra Ravalomananas gruppe. Litt etter var også de to kamrene i nasjonalforsamlingen, overgangsrådet og overgangskongressen, supplert med folk fra andre grupperinger enn Rajoelinas gruppe. Ekspresident Zafy har imidlertid holdt seg unna disse overgangsinstitusjonene, fordi han mener at Rajoelina ikke respekterer veikartets krav om balanse mellom grupperingene. Rajoelina vil gjennomføre en ensidig overgang, med Frankrikes støtte, hevder Zafy. Den tidligere kolonimakten blir av mange beskyldt for å ha støttet kuppmakeren Rajoelina, som også er fransk borger.

Ekspresidentene Ratsiraka og Ravalomanana
Etter ni år i eksil i Paris kom ekspresident Ratsiraka tilbake til Madagaskar. Ved ankomsten sang han Edith Piafs sang: «Non, je ne regrette rien…» (Nei, jeg angrer ingenting…) før han med følget sitt tok inn på femstjernershotellet Carlton. Etter et par uker reiste han tilbake til Paris, angivelig for helsens skyld.

Også Ravalomanana ville ta ordlyden i veikartet på alvor, og lørdag 21. januar 2012 gjorde han et forsøk på å fly inn fra Sør-Afrika. Justisministeren hadde sagt at han kunne komme tilbake, men at han ville bli arrestert på flyplassen. Store folkemengder var møtt fram for å ønske den avsatte presidenten velkommen tilbake. Flyet kom aldri. Før det kunne lande, hadde Rajoelina stengt alle internasjonale flyplasser på Madagaskar. Opposisjonen hevdet at denne handlingen viste at Rajoelina ikke respekterer veikartet han selv har undertegnet. I veikartets paragraf 20 står det uttrykkelig at alle gassere, inkludert Marc Ravalomanana, har rett til å komme tilbake til Madagaskar «uten betingelser».

Høsten 2012 er ennå ikke lovene om amnesti kommet på plass, og det er usikkert om Ravalomanana kan stille til nytt presidentvalg som nå er fastsatt til 8. mai 2013. Det er planlagt en annen runde av valget 3. juli samtidig med valg på ny nasjonalforsamling. Med alle utsettelser som tidligere har skjedd, kan en fortsatt ikke være sikker på at disse valgene vil bli gjennomført.

Demokratiplass uten demokrati
På treårsdagen for innvielsen av den såkalte demokratiplassen i hovedstaden deltok eks-president Zafy i en markering utenfor porten til plassen. Ingen av de frammøtte fikk komme inn på selve plassen, og de ble raskt spredt med tåregass. Fjernsynsstasjonen TV-Plus sendte samme kveld utklipp fra Rajoelinas tale for tre år siden, der han med store ord snakket om betydningen av demokrati. TV-klippet ble ledsaget av en reportasje fra dagens tåregassaksjon.

Madagaskar er en delt nasjon. Det er aldri blitt satt i gang etterforskning av hva som virkelig skjedde den «røde lørdagen», 7. februar 2009. Tre år etter skytingen mot demonstranter foran presidentpalasset møtte en stor folkemengde opp for å minnes ofrene. Det hevdes nå at 47 mennesker ble drept og 175 såret. President Ravalomanana ble gjort ansvarlig, men det var lederne av demonstrasjonene som sendte folkemengden mot palasset som de visste var bevoktet. Episoden ble en viktig faktor som førte til Ravalomananas fall.

Internasjonal oppmykning?
Når det gjeder det internasjonale samfunnet, er det tegn på oppmyking. Det er undertegningen og iverksettelsen av veikartet som ligger til grunn for en noe mykere holdning. Den afrikanske union (AU) og SADC har tatt aktivt del i meklingsprosessene. EU har utnevnt en ny EU-ambassadør på Madagaskar, og Rajoelina fikk tale i FN. Alle internasjonale partnere sier at de vil støtte en fri og uavhengig valgprosess, men det virker som om Rajoelina bare vil støtte valg der han selv kan sikre seg makten.

EU gir bistand til Madagaskars befolkning gjennom ikke-statlige organisasjoner, men har ennå ikke gjenopptatt stat-til-stat samarbeidet. Når halvparten av regjeringens budsjett før kuppet var sikret av bistandspenger, rammer kuttet i bistand landet svært hardt. USA støtter fortsatt humanitært arbeid utført av frivillige organisasjoner, selv om muligheten for tollfri import av tekstilvarer produsert på Madagaskar er stoppet. Dette førte til at mer enn 100 000 mennesker ble rammet av arbeidsløshet. Norge stengte ambassaden i 2010 og har nå bare en ambassadeseksjon som sorterer under ambassaden i Pretoria.

Økonomisk tilbakegang
I kuppåret 2009 var det negativ økonomisk vekst på Madagaskar, med en nedgang målt til 3,7 prosent. I 2010 var det en vekst på 0,3 prosent. Den kan kanskje nå 2 prosent i 2012, dersom ikke noe uforutsett skjer. Men dette er langt unna rekordåret 2003, da veksten var 9,8 prosent. Verdensbanken rapporterer at 77 prosent av befolkningen nå lever i fattigdom, mens det i 2005 var 68 prosent. Mange har ikke lenger råd til helsetjenester eller skolegang for barna. Kvegtyver herjer i sør uten at myndighetene klarer å stoppe dem. Korrupsjonen blomstrer som aldri før. Fundamentale menneskerettigheter brytes. Det er ingen forsamlingsfrihet, og politiske fanger, journalister og andre sitter fortsatt bak lås og slå. Universitetene er i streik fordi de ansatte ikke får utbetalt lønninger.

Likevel finnes det lyspunkter. Turistindustrien er i ferd med å ta seg opp igjen. Gruveindustrien gir økte inntekter. Byråkratiet virker, om enn langsomt. Det er mulig å få til ting på Madagaskar gjennom frivillige organisasjoner. Mange hevder at dersom det blir frie valg og Ravalomanana får stille som kandidat, vil han vinne. Til tross for at han har begått mange feilgrep, er han den av landets presidenter som har gjort mest for sitt eget land, hevder tilhengerne. Men så lenge nasjonen humper og går, kan Rajoelina styre som en enevoldskonge uten å bry seg om demokratiske spilleregler. Men folks utålmodighet med Rajoelinas styre er økende. Dersom ikke veikartet følges opp, er Madagaskar inne i en blindvei.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe