Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Madagaskar

Med forretningsmannen Marc Ravalomanana som president fra våren 2002 er det kommet en ny positiv dynamikk inn i Madagaskars utvikling etter årtier med såkalt «sosialistisk» vanstyre, der lederne brukte makten til å berike seg selv og landet ble kjørt økonomisk i grøfta. Den nye presidenten har tatt tak i problemene og stiller krav til sine folk. De som ikke gjør jobben, blir sparket. Denne strategien har satt fart i mange sider ved utviklingen både politisk, sosialt og økonomisk.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Etter fem år med Marc Ravalomanana som president ble det gjennomført nytt presidentvalg 3. desember 2006. Med over halvparten av stemmene (54,8 prosent) sikret den sittende president seieren allerede i første valgomgang. Opposisjonen var splittet og spiller i dag liten rolle på Madagaskar. I sin tale etter kunngjøringen av valgresultatet sa presidenten at tiden nå var kommet til å satse på tiltak som berører folks dagligliv. Han la frem en ny ambisiøs femårsplan, Madagascar Action Plan (MAP), der kampen mot fattigdom er gitt prioritet i perioden 2007--2012. Planen legger seg nær opp til FNs tusenårsmål.

Femårsplan
MAP inneholder åtte tiltaksområder: Et ansvarlig styresett, veier og annen infrastruktur, utdanning, landbruksutvikling og grønn revolusjon, helse, familieplanlegging og kamp mot Hiv/Aids, høy vekstøkonomi, miljøvern og nasjonal solidaritet. Under en rundebordskonferanse våren 2008 ble det presisert at gjennomføringen av planen vil koste ca. 9,2 milliarder USD. Det gjenstår å finne 5 milliarder innen 2012.

Størstedelen dreier seg om utlegg til bygging av infrastruktur, veier og havner, et område der Ravalomananas regime kan vise til stor fremgang allerede. Men også jordbruket, som sysselsetter nesten 80 prosent av befolkningen, skal prioriteres. Det skal satses på utvidet helsetilbud og bedre utdanning. Det er vedtatt at grunnskolen skal utvides fra fem til sju år. Innskrivningsraten har økt fra 67 prosent i 2001 til 92 prosent i 2006. Men det er et stort problem at svært mange barn, og særlig jenter, faller fra i løpet av skolegangen. Barnearbeid er utbredt.

Fløyelsrevolusjon
Også andre menneskerettigheter blir satt til side i et uverdig fengselssystem. Men stort sett respekteres ytringsfrihet, pressefrihet og organisasjonsfrihet. Politisert vold er ikke vanlig på Madagaskar, der regimeskiftet i 2002 skjedde nærmest ved en fløyelsrevolusjon, nesten uten blodsutgytelser.

Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) har godtatt femårsplanen som Madagaskars strategi for fattigdomsbekjempelse. Verdensbanken og EU er de største bidragsyterne, men også Frankrike, USA, Sveits, Tyskland, Japan, Sør-Afrika og Kina bidrar med investeringer og bistand. Norge bidrar med stat-til-stat bistand innen sektorene utdanning, godt styresett og olje for utvikling. Norge har blant annet støttet etableringen av Det uavhengige kontoret for kamp mot korrupsjon, BIANCO, som skal bekjempe korrupsjonen.

Kritikerne
Økonomien går bedre enn på lang tid. Madagaskar har hatt en vekst på 6,3 prosent i 2007. Turisme, gruvedrift og jordbruk er prioritert. Kritikerne sier at veksten i særlig grad skyldes investeringene til to store gruveselskaper, /k/Qit Madagascar Mineral/k/ (ilmenitt) med 3,3 milliarder USD og /k/Sherrit/k/ (nikkel og kobolt) med 585 USD. Fremdeles er det ikke investert nok i fiske, handel, distribusjon, eiendom og turisme. Men inflasjonen er for første gang i historien kommet under 10 prosent, 8,2 prosent i 2007. Madagaskar er særlig sårbar for prisstigninger i matvaresektoren på verdensmarkedet, og også for prisstigning på olje.

Sett på verdensbasis er Madagaskar et skattkammer for biologisk mangfold. Dessverre ødelegges dette ved ulovlig hogst og ukontrollerte branner, og selv om myndighetene ønsker å bevare miljøet ved å satse på naturparker og økoturisme, «forsvinner skogen mens du ser på den», som en kjent biolog sa det.

Engelskkunnskaper
1. april 2007, ikke lenge etter at Marc Ravalomanana ble innsatt for sin andre presidentperiode, organiserte han en ny folkeavstemning. Den ga folkelig støtte til en revisjon av grunnloven, som grunnlovsfester den nye administrasjonsstrukturen med 22 regioner istedenfor seks provinser. Desentraliseringen gir større åpenhet i forvaltningen, folk kan følge med på hvordan pengene til lokal utvikling blir brukt. Grunnlovsrevisjonen fastslo at både fransk og engelsk heretter er offisielle språk, mens nasjonalspråket fortsatt er madagassisk. Presidenten er kjent for å ønske sterkere engelskkunnskaper for å bryte isolasjonen i globaliseringens tidsalder.

Ved valg på ny nasjonalforsamling 23. september 2007 var det bare tre plasser av 127 som ikke tilfalt presidentens parti, TIM, eller støttepartiene. 12. desember samme år var det valg på kommunale råd i de ca 1500 kommunene. Også der fikk presidentens menn og kvinner de fleste stemmene. Men det gikk sjokkbølger gjennom hovedstaden, da presidentens parti mistet flertallet der. 63,3 prosent stemte på den 33-årige outsideren Andry Rajoelina. Han ledet et nystiftet parti, Tanora Gasy Vonona (TGV), (Unge gassere klare til innsats).

Skepsis
Madagaskar har et tokammersystem. Våren 2008 var det nyvalg på senatet. Hver av de 22 regionene valgte en TIM-senator, og presidenten selv valgte ut 11 av de totalt 33 senatorene. Dette stadfester at presidenten nå har full kontroll med alle statsinstitusjonene, og det er ikke langt fra at en kan kalle landet en ettpartistat. Opposisjonen, kirkene og EU har kritisert valglovene, som gjør det vanskelig for småpartier å vinne frem.

Presidenten har vært anklaget for å blande sammen privat og offentlig økonomi. Han eier selv en rekke bedrifter, og er uten tvil Madagaskars rikeste mann. Det er gitt tollfritak for innsatsvarer som blant annet har styrket hans egne forretningstiltak. En del offentlige oppdrag har gått til hans egne bedrifter. Enkelte mener at han forskjellsbehandler innlandsfolk og kystbefolkning, noe som i det lange løp kan føre til dype splittelser i befolkningen. Fra gammelt av er det skepsis blant kystfolk mot folk fra innlandet, som alltid har vært favorisert når det gjelder utbygging av veier, skoler og helsetjenester. At presidenten selv kommer fra merina-gruppen bidrar også til skepsisen. Dersom Ravalomanana skal beholde populariteten, er han nødt til å snu denne skepsisen ved å vise i handling at han også er president for kystgruppene.

- Jeg styrer mitt land slik jeg styrer en bedrift, sa president Marc Ravalomanana på en pressekonferanse på Mauritius i mars 2007. På spørsmål om en bedrift blir styrt på en demokratisk måte, svarte han: - I en bedrift er det resultatet som teller, det er det samme for et land.

Ved en annen anledning uttalte han: - I en fotballkamp kommer det ikke an på hvor spillerne kommer fra, men at de får mål.

Begge uttalelsene er ganske typiske for Madagaskars president. Han satser sterkt på å nå målene i femårsplanen MAP innen 2012.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe