Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Libya

Tenk at det kan nytte – med tvang. Nå har Muammar al-Gaddafi blitt snill gutt. Han er venn med USA, mange politiske fanger har blitt sluppet fri og økonomien er liberalisert.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Det er lenge siden Ronald Reagan sendte jagerbombere til Libya og Gaddafi ble regnet som en av de fremste truslene mot verdensfreden og den høye beskytter av militante grupper som IRA og PLO. De siste årene har Libyas eksentriske diktator blitt Vestens venn, og i mai i 2006 gjenopprettet USA fulle diplomatiske forbindelser med landet.

Muligens ønsket han å unngå samme skjebne som kollega Saddam Hussein i Irak. I 2003 gikk han i alle fall både med på å betale tre milliarder amerikanske dollar i erstatning til de etterlatte etter Lockerbie-flystyrten der 270 mennesker mistet livet, og han stoppet utviklingen av libyske masseødeleggelsesvåpen. Dermed har Vesten også lettet på sanksjonene som landet har vært utsatt for i årevis, og Libya er fjernet fra USAs liste over terrorstater.

Eneveldig
Like fullt er oberst Gaddafi eneveldig i Libya. At 130 politiske fanger nylig er løslatt, betyr ikke at Libya er blitt demokratisk. Politiske partier er forbudt. Ikke-statlige organisasjoner må rette seg etter «revolusjonens mål», og antall slike organisasjoner er lavt i Libya sammenliknet med nabolandene.

Organisasjonen Reportere uten grenser sier at pressefrihet praktisk talt ikke eksisterer i Libya. Staten eier og kontrollerer alle medier, og myndighetene aksepterer ikke opposisjonelle ytringer. Ifølge The Economist er etterretningsorganisasjonene de eneste offentlige institusjoner som fungerer godt.

Få fattige
Men landet har mye penger. Takket være store oljeforekomster er Libyas bruttonasjonalprodukt per innbygger blant Afrikas høyeste, og høye oljepriser pumper stadig mer penger inn i ørkenlandet. Oljeinntektene har gjort Libya i stand til å tilby befolkningen en rekke velferdstjenester, ikke minst innen utdanning og boligbygging. Sammenlignet med sine mer markedsorienterte naboer har Libya svært få fattige innbyggere. Levealderen er på høyde med flere europeiske land, og befolkningen er godt utdannet. Skoledeltakelsen er like høy i Libya som på Island, viser FN-tall.

Økonomisk omlegging
Oberst Gaddafis politiske linje bygger på ideene som er formulert i hans såkalte «grønne bok». Der gjør han det klart at Libya verken skal være kommunistisk eller kapitalistisk, men følge en tredje vei som kombinerer sosialisme og islam. Men i den siste tiden har økonomien blitt liberalisert og folk trenger ikke lenger stå i kø foran statlige butikker for å kjøpe seg varer, som for eksempel en mikrobølgeovn. Det er også blitt mye enklere å reise utenlands – og etter 23 års forbud kan libyerne til og med komme seg til USA. 
Libya har et valutaoverskudd på 45 milliarder, og vestlige firmaer stiller gjerne opp for å selge sine produkter.

Afrikanske ambisjoner
I utgangspunktet drømte Gaddafi om å bli en lederfigur i den arabiske verden. Da han ikke lyktes med det, flyttet han i 1990-årene blikket og ambisjonene mot Afrika. Dette er problematisk for mange afrikanere, siden obersten har sin egen oppfatning av demokrati og menneskerettigheter: «Vi har demokrati på vår måte,» sier han.

Gaddafi har heller ikke fått de posisjonene han har ønsket seg i Den afrikanske union, til tross for at han aktivt har forsøkt å kjøpe afrikansk støtte. Et av de mer snodige utslagene av denne iveren kunne man se under hans besøk i Malawi for noen år siden, da han kjørte gjennom landet i åpen limousin mens han ifølge rapportene kastet penger ut til folk langs veien.

Til å være et afrikansk land er ikke Libya særlig hardt rammet av hiv/aids. Men en hiv/aids-sak har komplisert forholdet til utlandet i flere år. Det dreier seg om fire bulgarske sykepleiere og en palestinsk lege som er beskyldt for å ha spredt hiv-viruset blant hundrevis av barn i Libyas nest største by, Benghazi. De seks ble dømt til døden, basert på tilståelser som skal ha kommet etter tortur. Dommen ble anket, og i skrivende stund skal saken opp til ny behandling.

Hvem overtar?
Gaddafi kan snart begynne å lukte på tittelen som den nåværende statslederen som har sittet lengst. Han nærmer seg norsk pensjonsalder, og det er grunn til å tro at selv han ikke vil sitte ved makten evig.

Flere av Gaddafis åtte barn kan være aktuelle til å overta etter sin far. Datteren Ayesha er jurist og deltar i forsvaret av Saddam Hussein. Den eldste sønnen leder Libyas olympiske komité, den nest eldste er fotballspiller og styrer det libyske fotballforbundet. Den tredje eldste sønnen, Saif al-Islam Gaddafi, driver en veldedig organisasjon som har vært involvert i å forhandle fri gisler som er tatt av islamske militante grupper, særlig på Filippinene. Han har visstnok også en del av æren for at Libya har kommet seg ut av isolasjonen, men han nekter for at han er noen libysk kronprins.

*Marianne Tønnessen er journalist i Vårt Land, har bodd i Midtøsten i forbindelse med arabiskstudier.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe