Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Libya

Muammar al-Gadaffi ønsker å framstå som Afrikas leder. Det er problematisk for mange afrikanere, siden han er blant de minst demokratiske på kontinentet. Men takket være oljeinntektene har Gadaffi kjøpt seg støtte i en rekke afrikanske land.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Siden han tok makten i Libya ved et militærkupp i 1969, har Gadaffi forsøkt å framstå som lederen av den arabiske verden. Men de senere årene har han skiftet fokus mot Afrika. Hans viktigste internasjonale engasjement er nå drømmen om Afrikas Forente Stater, med blant annet felles forsvar – og Gadaffi som president.

Ville være AU-leder
Drømmen gikk ikke helt i oppfyllelse da den afrikanske union (AU) ble opprettet sommeren 2002. Møtet ble lagt til Durban, ikke Libya. Og Sør-Afrikas president Mbeki, ikke Gadaffi, fikk ledervervet. Libya fikk imidlertid et sete i New Partnership for African Development, Nepad, etter at styringskomiteen ble utvidet med fem ekstra medlemmer. Korridorsnakk vil ha det til at dette er et forsøk på å roe ned Gadaffi, som blant annet har uttalt at Nepad stammer fra tidligere kolonialister og rasister. Han har særlig et problematisk forhold til at det kreves at afrikanske stater må vise godt styresett og demokrati. «Vi har demokrati på vår måte,» sier han, og understreker at u-hjelp til Afrika må gis uten betingelser og at Vesten må respektere afrikanske ledere.

Etter AU-møtet i Durban dro Gadaffi på rundreise i det sørlige Afrika. Hans massive bilkortesje skapte trafikk-kork i Mosambiks hovedstad, og i Malawi kjørte han gjennom landet i åpen limousin og kastet penger ut til folkene langs veien. Han lovet også malawierne 4000 tonn mais, et nytt sykehus og minst 15 traktorer. Kongen av Swaziland beskrev ham som en afrikansk helt og gav ham utmerkelse for afrikansk statsmannskunst. Men da Mosambik i forbindelse med besøket bad om å få slettet gjelden på 140 millioner dollar til Libya, var ikke Gadaffi villig. I stedet mente han at de to landene kunne finne en «afrikansk løsning», siden det er råvarer i Mosambik Libya trenger.

Rikest i Afrika
I 1951 var Libya verdens fattigste land. Men så fant de olje, og nå er landet det mest velstående i Afrika. De har ingen utenlandsgjeld, men tvert imot milliarder av dollar i utenlandske valutareserver. Arbeidsledigheten er likevel på rundt 30 prosent i den sosialistorienterte økonomien, og importrestriksjoner fører periodevis til mangel på mat og andre basisvarer.
Staten eier og kontrollerer media. Den tillater ikke kritikk av myndighetenes politikk, som er en kombinasjon av sosialisme og islam. Politiske partier er forbudt, og det har ikke vært holdt valg så lenge Gadaffi har styrt. Det finnes noen opposisjonsgrupper i eksil, men de har hatt vanskelig for å samarbeide. I 2001 ble over hundre politiske fanger frigitt, men ifølge Amnesty har libyske fengsler fortsatt flere hundre politiske fanger. Mange sitter uten lov og dom.

Befolkningen er konsentrert langs kysten i nord, og nesten 90 prosent bor i byene. Utdannings- og helseindikatorene er gode sammenlignet med mange andre afrikanske land. Analfabetismen er på 20 prosent. Så å si alle ettåringer blir vaksinert, og under en halv prosent er smittet av hiv.
Ønsket om å gjøre Libya afrikansk gjelder ikke bare på utenrikspolitisk nivå. Gadaffi har oppfordret libyere til å gifte seg med svarte afrikanere. Det finnes om lag en million svarte i landet, men rasismen blant vanlige libyere førte til at en rekke av disse fremmedarbeidere ble angrepet i september 2000, og mer enn 50 ble drept.

Inn i Vestens varme
Etter at Libya i 1999 gikk med på å utlevere de to som var mistenkt for bombingen av flyet som falt ned over Lockerbie i Skottland i 1988, har landet vært på vei inn i varmen i Vesten. De fleste land har hevet sanksjonene, og tar nå opp igjen de diplomatiske forbindelsene med Libya. En rekke utenlandske selskaper har begynt å handle eller investere. Båndene er særlig sterke til den tidligere kolonimakten Italia.

En av de mistenkte i Lockerbie-saken ble i januar 2001 dømt, den andre ble frikjent. Libya mener fortsatt at begge er uskyldige. Likevel pågår forhandlinger mellom myndighetene i Libya, Storbritannia og USA for å bli enige om en kompensasjonspakke til de etterlatte. Det går rykter om at det kan dreie seg om så mye som 10 millioner dollar for hver av de omkomne. Begrunnelsen for å gi kompensasjon på tross av at Libya mener seg uskyldig, er uttalt slik: «Vi er et veldig lite land i forhold til USA. Hvis du møtte Mike Tyson på gata og han bad deg om penger, så sier du ikke nei.»

USA holder fortsatt på sanksjonene overfor Libya. Den amerikanske Lockerbie-lobbyen er meget sterk, og de ønsker ikke å oppheve sanksjonene før Libya har innrømmet ansvar og gitt de etterlatte økonomisk kompensasjon. Libya står på USAs liste over land som støtter terrorisme.

Vann fra ørkenen
Mens landet er en storeksportør av olje, er ferskvann mangelvare. I noen av kystområdene faller grunnvannsspeilet med flere meter i året. Derfor bygges nå Den Store Menneskeskapte Elven, som skal føre grunnvann som ligger under Sahara ut til byene ved kysten. Arbeidet begynte i 1984, og skal etter planen ta 25 år.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe