Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Liberia

En lang periode med politisk stabilitet og relativt god makro-økonomisk utvikling, men under et eneveldig styre dominert av de såkalte americo-liberianere (opprinnelig frigitte slaver), endte i 1980 med et blodig kupp av «master sergeant» S. Doe, en representant for de undertrykte lokale etniske grupper. Økonomiske nedgangstider og økt polarisering førte til en 14 års borgerkrig (1989–2003). Rundt 270 000 mennesker ble drept, 700 000 mennesker ble fordrevet, 70 prosent av offentlig infrastruktur ble ødelagt og bruttonasjonalprodukt sank radikalt som følge av krigen.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Etter krigen ble sikkerhetssituasjonen stabilisert med tungt FN-nærvær og nærmere 500 000 internt fordrevne og flyktninger fra nabolandene vendte tilbake. Frie valg ble avholdt i 2005. Valget av Ellen Johnson Sirleaf, Harvard-utdannet og Afrikas første demokratisk valgte kvinnelige statsleder, bidro til at Liberia ble yndlingen til internasjonale givere, som strømmet til for å bygge opp landet etter krigens totale ødeleggelser.

Sporene etter borgerkrigen er imidlertid fortsatt meget merkbare i form av ødelagt infrastruktur og mangel på grunnleggende tjenester og kvalifisert arbeidskraft, noe som er en alvorlig hindring for økonomisk utvikling. Liberia er således et av de ti fattigste land i verden, der 60 prosent av befolkningen lever på mindre enn 1 dollar dagen.

Politikk
President Johnson Sirleaf i spissen for Unity Party ble gjenvalgt i november 2011 etter å ha vunnet valgets annen runde over Winston Tubman fra Congress for Democratic Change (CDC) med "Årets fotballspiller” i 1995, George Weah, som visepresidentkandidat. CDC sammen med 8 av 10 opposisjonspartier oppfordret sine tilhengere til å boikotte annen runde av valget på grunn av påstått valgfusk. Internasjonale valgobservatører godtok imidlertid valget og CDC bestemte seg for ikke å bestride valgresultatet for domstolene. Ved det samtidige valget til lovgivende forsamling fikk Unity Party flere mandater enn ved valget i 2005, men oppnådde ikke flertall og må fortsatt basere seg på støtte fra andre partier fra sak til sak. For eksempel har samarbeid med etterkommere fra krigsherre Charles Taylors gamle parti National Patriotic Front, som motarbeider forsøk på et rettsoppgjør etter borgerkrigen, vist seg å være et problem for presidentens mulighet til å reformere landet.

Myndighetenes manglende kapasitet til gjennomføring av politiske beslutninger, dårlig samarbeidsforhold mellom regjering og nasjonalforsamling og svakt utviklet partivesen gjør at det likevel er langt igjen til et brukbart demokrati. I den årlige demokrati-indeksen til Economist Intelligence Unit (EIU) kommer Liberia i klassen “hybridregime” på linje med Uganda og Zambia, land som har gode ytre tegn på demokrati men som skjemmes av dårlig kapasitet som vanskeliggjør borgernes mulighet til å utnytte sine rettigheter

Sikkerhetssituasjonen er skjør, men stabil. Rettssektoren har skrikende behov for reform og kapasitetsøkning. Korrupsjonen er høy på alle nivåer. Landet ligger på 91. plass (av 182) på Transparency Internationals korrupsjonsindeks samtidig som samme organisasjons globale korrupsjonsbarometer viser at 89 prosent av innbyggerne betalte bestikkelser til offentlig tjenestemann i 2010. Forsoningsprosessen etter borgerkrigen har ikke gått i dybden. En av grunnene har vært at sluttrapporten til den Nasjonale sannhets- og forsoningskommisjon bl.a. anbefalte at president Sirleaf sammen med 48 andre liberianere skulle utestenges fra offentlig embete i 30 år. Presidenten hadde støttet rebellen Charles Taylor på et tidlig stadium før Taylor hadde begynt med sine brudd på menneskerettighetene. Presidenten har således ikke aktivt fulgt opp forsoningskommisjonens anbefalinger som er blitt lagt til side.

Økonomi
Liberia har hatt en god vekst i økonomien de siste årene, fra et meget lavt utgangspunkt. Økonomisk vekst var på 7,3 prosent av BNP i 2011, og det var ventet en vekst på 9 prosent i 2012. Landet har store potensielle ressurser innen jordbruk, skogbruk og gruvedrift, særlig jernmalm. Det er i de siste årene inngått flere større konsesjonsavtaler med utenlandske gruveselskaper og landbruksselskaper som forutsetter investeringer på ca. 16 milliarder dollar over 20 år, noe som kan bidra vesentlig til Liberias økonomi fra neste år. Liberias høye utenlandsgjeld, som var på 800 prosent av BNP, ble redusert med over 90 prosent gjennom den internasjonale gjeldsreduksjonsprosessen (HIPC).

Økonomien er avhengig av utviklingen av jordbruket, som utgjør mer enn 60 prosent av BNP, og herunder særlig gummiproduksjonen. Tradisjonell matvareproduksjon er liten og veldig mange matvarer importeres, som for eksempel egg og kylling. Industriproduksjon utgjør 13 prosent av BNP. Den viktigste industrien er bryggerier og sementproduksjon. Bankvesen og annen serviceindustri ble hardt rammet av krigen, men de siste par årene har liberiske og utenlandske banker etablert seg igjen. Liberia har verdens nest største register for skip under bekvemmelighetsflagg, med dette gir ikke mer inntekt for statskassen enn 15 millioner dollar i året. African Petroleum og Chevron har funnet spor av olje på liberisk sektor. African Petroleum arbeider med å undersøke om deres funn er drivverdig. ExxonMobile har nylig ervervet en letelisens.

Sosial situasjon og menneskerettigheter
Situasjonen for de politiske og sivile rettighetene har bedret seg kraftig siden borgerkrigens slutt, men offentlig håndhevelse varierer sterkt. Vold i hjemmet er utbredt, og kvinner og barn er særlig utsatt. Selv om lovverk finnes, er håndhevelsen mangelfull. Kvinner er i liten grad representert i besluttende organer.

Pressen og det sivile samfunn nyter relativ stor frihet og mangfoldet er stort, men som i andre land i regionen er det mangel på kompetanse og ressurser som hemmer deltakelsen av det sivile samfunn i det politiske liv.

Antall flyktningene fra krisen i Elfenbenskysten i 2011 på 170 000 er redusert til 60 000 i takt med normaliseringen der og vil trolig fortsatt synke.

63 prosent av alle fødsler i Liberia skjer utenfor sykehus, i et land der 40 prosent bor på landsbygda med dårlig tilgang til transport og svært dårlige veier. Den seks måneder lange regntiden gjør framkommeligheten vanskelig. Nær 100 prosent av barna begynner på grunnskolen, men kvaliteten er dårlig og frafallet er stort. Lese- og skriveferdigheten er på 60 prosent.

Liberia står overfor store utfordringer
En forsoningsprosess etter borgerkrigen må komme i gang, og sikkerhetssituasjonen må befestes med tanke på at FN-styrkene trekkes ut om noen år. Det er viktig å skaffe arbeid til ungdom og tidligere stridende i borgerkrigen, og eiendomsretten til jord er et brennbart politisk spørsmål som trenger avklaring. Rettsvesen og politi må rustes opp, og korrupsjonen må reduseres kraftig. Hittil ser det ikke ut som om presidenten har benyttet valgseieren til å ta kraftig tak i disse problemene. Forhåpentligvis vil forbedret økonomi gi henne bedre mulighet for å bekjempe ungdomsledigheten som ellers kan bli en kilde til uroligheter.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe