Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Liberia

FNs fredsbevarende operasjon i Liberia (UNMIL) blir presentert som en av verdensorganisasjonens suksesshistorier, og landets president Ellen Johnson Sirleaf, Afrikas første kvinnelige statsoverhode, er fortsatt vel ansett i det internasjonale samfunn. Ser vi imidlertid bak fasaden, finner vi en rekke problemer og utfordringer knyttet til sikkerhet, korrupsjon og fortsatt konflikt mellom representanter for flere av landets 16 ulike folkegrupper.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Vanlige folks levekår og sikkerhetssituasjon er blitt bedre siden FN kom tilbake til Liberia høsten 2003, men mye står fortsatt ugjort. Innenfor sikkerhetssektoren har reformer blitt drevet igjennom så fort at de mangler demokratisk så vel som lokal forankring. Ungdomsarbeidsledighet og undersysselsetting har et enormt omfang, spesielt blant tidligere stridende. De mange uløste spørsmålene knyttet til konflikter om landrettigheter og andre rettigheter har i stor grad blitt ignorert.  

Dette er situasjonen ett år før det igjen skal avholdes valg i landet i 2011. En økonomisk vekst på 8 prosent i 2008 kan synes imponerende, men mesteparten av denne er et resultat av gjenoppbyggingen av hovedstaden Monrovia etter krigen. Den er ikke generert innenlands, men drevet av bistandsmidler.  

Rettighetsbaserte konflikter
De gamle konfliktene om land og handelsrettigheter preger fortsatt Liberia. Så langt har verken Johnson Sirleaf eller det internasjonale samfunn, FN inkludert, gjort spesielt mye for å ta tak i disse problemene. Valgresultatet gjorde det heller ikke lett å ta opp disse spørsmålene. Selv om Johnson Sirleaf i andre valgomgang i november 2005 vant en overlegen seier over sin motkandidat, den tidligere profesjonelle fotballspilleren George Weah, som representerte Coalition for Democratic Change (CDC), gjorde ikke hennes eget parti, Unity Party (UP), det spesielt bra. Og siden hun ble innsatt i presidentembetet i januar 2006 har Johnson Sirleaf ikke klart å etablere noen fast koalisjon rundt seg og sin politikk, men stort sett styrt fra sak til sak. I forkant av valget i 2005 sa Johnson Sirleaf at hun kun ville sitte én periode, men det løftet har hun nå trukket tilbake. Hun argumenterer istedenfor nå med at det er så mye ugjort, som bare hun kan få gjennomført.  

I tiden frem mot valget vil det ble spennende å se om Weah og CDC gjør et nytt forsøk på å utfordre Johnson Sirleaf. Weah har fortsatt høy status hos den liberiske befolkningen, spesielt hos ungdommen. Hvis han klarer å mobilisere det ungdommelige segmentet av velgerne, kan han bli en formidabel motstander for Johnson Sirleaf.  

Ungdom og arbeid
Ungdomsproblematikken er en del av de rettighetsbaserte konfliktene mellom ulike folkegrupper. På landsbygda har det tradisjonelt vært eldre menn fra herskende slektslinjer som har kontrollert de to viktigste produksjonsfaktorene, land og arbeid. Men borgerkrigen snudde delvis opp ned på dette, da unge menn med våpen plutselig kunne utfordre de eldres autoritet.  

I etterkant av den liberiske borgerkrigen ble over 100 000 tidligere stridende demobilisert. Selve avvæpningen og demobiliseringen ble gjennomført relativt effektivt, men det samme gjaldt ikke reintegreringen og rehabiliteringen. De fleste av de tidligere stridende er fortsatt arbeidsløse eller undersysselsatt, og det bør nå legges til rette for at ungdom, og spesielt unge menn, kan få tilgang til egen jord slik at de kan produsere både for konsum og salg. Dette er mulig, men vil innebære at de eldre menn som fortsatt sitter med kontroll over jord på landsbygda må være villige til å gi slipp på kontrollen.  

Reform i sikkerhetssektoren
Sikkerhetssektorreform i Liberia har to hovedkomponenter: Etablering av en ny nasjonal hær og en ny nasjonal politistyrke. Dette var en del av den liberiske fredsavtalen (CPA) fra 2003. USA, sammen med andre internasjonale aktører, ble bedt om å ta et ansvar for å danne en ny liberisk hær. Den amerikanske regjeringen satte imidlertid bort dette ansvaret til DynCorp, et privat sikkerhetsselskap. Demokratisk sett er denne prosessen svært tvilsom. Verken den lovlig valgte liberiske regjeringen, landets lovgivende forsamling eller sivilsamfunnet har hatt innflytelse på etableringen og organiseringen av den nye nasjonale hæren. I tråd med kontrakten er DynCorp kun ansvarlig overfor amerikanske myndigheter. Faktisk hevder det liberiske forsvarsdepartementet at de ikke engang har sett kontrakten som DynCorp jobber ut fra.  

Gitt Liberias historie, hvor militærapparatet sjelden eller aldri har beskyttet befolkningen, men snarere utgjort en betydelig sikkerhetstrussel, bidrar dette ikke til å gi folkelig tilslutning og legitimitet til en institusjon som skal representere statens monopol på bruk av tvangsmakt. Skulle situasjonen på nytt tilspisse seg i Liberia, er det ikke vanskelig å forestille seg at dette kan bli et stort problem.  

Graden av demokratisk kontroll med etableringen av den nye politistyrken har vært noe bedre, men også her er det en serie utfordringer. For det første ble det nødvendig å senke kravene til personellet for å nå målsettingen om en styrke på 3500 menn og kvinner. Mesteparten av virksomheten har vært konsentrert om hovedstaden, Monrovia, og i mer perifere deler av landet lever folk fortsatt i et sikkerhetsvakuum. Lite er gjort for å sørge for at de nye politifolkene får en lønn det går an å leve av, og mange av dem må utføre små korrupte handlinger for å dekke sine levekårsbehov. Resultatet er at mange liberiere mener at den nye politistyrken ikke er spesielt mye bedre enn den gamle.  

Igjen ser det dermed ut til at det internasjonale samfunns vekt på effektivitet og hurtige løsninger innebærer at man istedenfor å bygge opp noe som kvalitativt sett er nytt og bedre, ender opp med å plastre sammen sentrale samfunnsinstitusjoner som var totalt korrumpert da krigen var over i 2003. 

Korrupsjonsbekjempelse
Også korrupsjonsbekjempelse er blitt et eksternt ansvar. For eksempel: Direktøren i den liberiske statsbanken er pålagt å få alle avgjørelser av operasjonell eller finansiell karakter signert av en internasjonal ekspert utvalgt av Det internasjonale pengefondet (IMF). Denne typen virkemidler kan kanskje være effektive på kort sikt, men hvis ikke det internasjonale samfunn planlegger å sette Liberia permanent under økonomisk administrasjon, må man finne andre måter å ansvarliggjøre liberiske politikere og byråkrater på.      

Liberia har vært relativt fredelig helt siden 2003. Spørsmålet er imidlertid hva som vil skje når FN og det internasjonale samfunn virkelig begynner å trekke seg ut. Vil den liberiske staten være i stand til å fylle tomrommet som oppstår og skape gode demokratiske institusjoner? Eller vil landet halte videre mot en usikker fremtid?

Landfakta:

Areal: 111 369 km2 (39. størst)

Folketall: 3,8 millioner

Befolkningstetthet: 34 per km2

Urban befolkning: 60 prosent

Største by: Monrovia - ca. 1 million

BNP per innbygger: 219 USD

Økonomisk vekst: 7,1 prosent

HDI-plassering: 169


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe