Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Liberia

Borgerkrig, konflikt og vanstyre er de tre ord som best karakteriserer Liberia de siste 30 år. De første årene etter valget i 1997 var forholdene i Liberia relativt fredlige og det så ut til at Liberia var i ferd med å vende krigen ryggen. Fra og med 2001 har imidlertid kamphandlingene på nytt bredd om seg.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Liberia er Afrikas eldste republikk. Landet ble etablert av frigitte slaver for 155 år siden, men ble aldri den frihetens oase som navnet skulle tilsi. Tvert imot etablerte de frigitte slavene en de facto apartheidstat hvor de hersket over de opprinnelige innbyggerne. Dette systemet var intakt til 1980. Da først ble etterkommerne etter de frigitte slavene kastet gjennom et militærkupp i regi av Samuel Doe. 10 år senere var borgerkrigen i gang. Taylors motstandere har organisert seg på nytt i Guinea i bevegelsen Liberians United for Reconciliation and Democracy (LURD). Bevegelsen støttes militært av Guinea og oppmuntret av FNs økonomiske sanksjoner har de rettet harde angrep både mot Taylors styrker og sivilbefolkningen.

Regional borgerkrig
Krigen fikk fort en regional dimensjon, både gjennom forsøket på å sende inn fredsbevarende styrker i regi av den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen The Economic Community of West African States (ECOWAS) Monitoring Group, (ECOMOG) og på grunn av allianser ulike parter i den liberiske borgerkrigen knyttet til opprørsgrupper og regjeringer i andre land. Et eksempel er alliansen mellom Charles Taylor, den tidligere rebellen som har vært valgt president i Liberia siden 1997, og opprørslederen Foday Sankoh fra Sierra Leone. Konfliktene i Liberia og Sierra Leone i dag er så sammensmeltet at krig i det ene landet uunngåelig leder til krig i det andre.

Borgerkrigen i Liberia tok offisielt slutt med valget i 1997. Charles Taylor og hans National Patriotic Party (NPP) vant da en overlegen seier. Taylor fikk 75.% av stemmene i det mest frie og rettferdig valg noen gang gjennomført i Liberia. Både under og etter valget var hans motstandere sterkt splittet. Det er de fortsatt, men spesielt fra og med 2001 ser det ut til at flere aktører har blitt enig om at man må stå sammen hvis man skal kunne knekke Taylor militært. Problemet er at motstandsbevegelsen kun har en militær målsetning: Taylor skal fjernes fra makten ved hjelp av væpnet kamp. Bevegelsen har ingen politisk agenda utover dette, og vil med stor sannsynlighet falle tilbake til de samme stridighetene som preget Taylors motstandere under borgerkrigen hvis de skulle lykkes i å fjerne Taylor med militære midler. Det finnes også en sivil politisk opposisjon, men denne er for det første  splittet, og for det andre befinner dens viktigste talsmenn og kvinner seg i eksil i USA. I øyeblikket finnes det ingen reelle sivile alternativer til Taylor. 

 Økonomi og levekår
Den langvarige krigen har satt dype spor i både økonomi og levekår. Liberia er i dag et av verdens fattigste land. I følge analyser fra FN er gjennomsnittlig levealder omtrent 48 år. Ifølge tall fra regjeringen lever 76 prosent av befolkningen lever i dyp fattigdom, 85 prosent er offisielt arbeidsløse, 67 prosent er analfabeter, og 40 prosent av barn i skolealder går ikke på skole.

Etter valget i 1997 ble Taylors regjering lovet omfattende internasjonal bistand for å få landet på fote igjen etter borgerkrigen. Dette bistanden kom aldri. Den eneste håndfaste reaksjonen var de økonomiske sanksjonene som ble iverksatt i 2000 og 2001. Motivet for å innføre disse sanksjonene var at USA og Storbritannia mente å kunne bevise at Taylor støttet opprørerne i Sierra Leone og var involvert i den illegale diamanthandelen disse drev. Sanksjonene har svekket Taylor, men har i enda større grad gjort hverdagen betydelig vanskeligere for vanlige folk i Liberia.

Oppblusningen av borgerkrigen har også skapt nye strømmer av internt fordrevene flyktninger. Hjelpeorganisasjoner som jobber i Liberia anslår at siden mai 2001 har minst 120 000 mennesker flyktet fra den grenseområdene mot Sierra Leone og Guinea på grunn av kamphandlinger.  Et ukjent antall har i tillegg flyktet til nabolandene. Uten varig fred og opphevelse av de økonomiske sanksjonene er det lite håp for økonomisk vekst og bedre levekår for befolkningen i Liberia. 

Det regionale konfliktbildet
Fred og utvikling i Liberia er synonymt med fred i regionen. Konfliktene i Liberia, Sierra Leone og Guinea er i årenes løp blitt så viklet inn i hverandre at en varig fred i ett av landene er helt avhengig av fred også i de to andre.

Konflikten i Liberia må derfor finne sin løsning både nasjonalt og på det regionale plan. De opprinnelige stridsspørsmålene som ligger til grunn for den liberiske tragedien er av nasjonal karakter og i all hovedsak knyttet til ulike gruppers oppfatning av at de er ekskludert fra staten og de goder den kan tilby. Dette spørsmålet er et internt liberisk anliggende som må finne sin løsning mellom de ulike partene til konflikten.

Den regionale dimensjonen som er skapt rundt den liberiske borgerkrigen, kan derimot kun løses gjennom regionale forhandlinger som ledsages av internasjonalt press. FN, spesielt USA og Storbritannia, må gjøre det klart for sine allierte i regionen at støtten til bevegelser som ønsker en militær løsning i Liberia må opphøre. Problemet er imidlertid at også eksterne aktører som USA og Storbritannia ser ut til å være mer opptatt av å fjerne Taylor enn de er av skjebnen til den liberiske befolkningen som er fanget i en borgerkrig tilsynelatende uten ende.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe