Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Kongo-Kinshasa

Den demokratiske republikken Kongo (Kongo-Kinshasa) har de seneste to årene vært preget av en omstridt valgprosess i 2011, og fortsatte voldshandlinger øst i landet. Dagens situasjon er riktignok bedre enn for ti år siden, ifølge flere politiske, økonomiske og humanitære indikatorer. Kongo har ikke opplevd nedgang i bruttonasjonalprodukt per innbygger (BNP) siden 2002. Imidlertid er landet fortsatt et av verdens fattigste, til tross for sin store rikdom på ressurser.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Kongo spenner over et stort område i Sentral-Afrika og rommer omfattende regnskog og rike mineralforekomster. Befolkningen på i overkant av 70 millioner er sammensatt av flere etniske og lingvistiske grupper. Landet har en lang historie med politisk vanstyre, fattigdom og væpnede konflikter både under kolonistyret og som selvstendig stat.

Før koloniseringen eksisterte ulike kongedømmer innen grensene til dagens Kongo. Kongeriket Kongo, i sørvest, var det mest prominente. Fra 1870-tallet begynte europeisk utforskning og kontroll over deler av dagens Kongo, med ekspedisjoner finansiert av belgiske Kong Leopold II. Leopold formaliserte kontrollen over Kongo under Berlin-konferansen i 1884/85, og gjorde «Fristaten Kongo» til sin private eiendom. Leopolds styre inkluderte omfattende slavearbeid, massemord og utbytting av naturressurser, og i 1908 førte internasjonalt press til at den belgiske stat overtok kontrollen.

En uavhengig kongolesisk stat ble etablert 30. juni 1960. Nasjonalistbevegelsen, under ledelse av Patrice Lumumba, vant parlamentsvalget måneder før avkoloniseringen, og Lumumba ble utpekt til statsminister. Avkoloniseringsprosessen var rask og voldelig, med løsrivelseskriger i Katanga og Sør-Kasai og innblanding av internasjonale styrker. Lumumba ble avsatt, og senere myrdet. I kaoset overtok til slutt hærsjefen Joseph Mobutu makten. Mobutu regjerte landet, som han i 1971 omdøpte Zaïre, til 1997. Mobutus styre var assosiert med korrupsjon og nedbygging av allerede svake statsinstitusjoner. Regimets økonomiske og politiske makt ble svekket under og mot slutten på den kalde krigen.

Mobutu klarte først å utmanøvrere forsøk på demokratisering, men opprør og borgerkrig førte i 1997 til hans fall og til innsettelsen av Laurent-Désiré Kabila. Bakteppet var uro og konflikt i det østlige Kongo, med deltakelse i kampanjen mot Mobutu fra andre stater som Uganda, Rwanda og Angola. «Den andre Kongo-krigen» brøt ut i 1998 etter at problematiske forhold mellom Kabilas regime og ulike grupperinger i Kongo, samt innblanding fra Rwanda og Uganda, resulterte i åpen konflikt. Flere afrikanske land ble trukket inn på begge sider. Mellom fire og fem millioner mennesker anslås å ha mistet livet i den langvarige krigen som fulgte. Dette tallet inkluderer ofre for sultkatastrofer og epidemier som oppsto som følge av krigen.

Kabila ble drept i 2001, og hans sønn Joseph overtok. Joseph Kabila er fortsatt president. Han ledet overgangsregjeringen etter krigens offisielle avslutning i 2002-2003, og vant valgene i 2006 og 2011. De siste parlaments- og presidentvalgene fant sted i november 2011. Kabila vant presidentvalget med 48,9 prosent av stemmene, mens Etienne Tshisekedi fikk 32,3 prosent. Valgresultatet var omstridt, og politisk uro og vold satte sitt preg på valget. Tshisekedi erkjente ikke nederlaget, men oppfordret sikkerhetsstyrker og byråkrater til ikke å adlyde Kabila, og utlovet til og med en dusør på ham. I utgangspunktet skulle det holdes en andre valgomgang, men valglovene ble endret i etterkant av første omgang.

Valget kan altså ikke anses som fritt og rettferdig. Generelt mangler det beskyttelse av politiske og sivile rettigheter i landet. Ifølge tall for 2011 fra Freedom House-indeksen for sivile og politiske rettigheter har Kongo nest laveste skår. Ytringsfriheten er formelt garantert i grunnloven, men angrep på journalister og menneskerettighetsaktivister, både fra regjeringen og fra ikke-statlige grupperinger, gjør ofte denne garantien lite verdt i praksis.

Økonomi og naturressurser
Kongo var et fattig land ved frigjøringen i 1960. Landet opplevde moderat økonomisk vekst de første årene som selvstendig stat, men hadde en kraftig nedgang fra midten av 1970-tallet. Dette skyldtes først og fremst Mobutus kleptokratiske politikk og økonomiske styring. Landets utdanningssystem, helsevesen og infrastruktur ble neglisjert, og landets BNP per innbygger ble redusert med omtrent tre fjerdedeler fra 1970 til 2000.

Ved foreløpig siste måling, i 2006, levde 88 prosent av landets innbyggere under Verdensbankens fattigdomsgrense på 1,25 dollar dagen. Landet har en omfattende uoffisiell økonomi der inntekter ikke registreres, og har opplevd noe økonomisk vekst siden 2002. Omtrent halvparten av befolkningen livnærer seg av jordbruk. Kaffe, palmeolje, gummi, kassava, mais og ris er vesentlige produkter. Landet har noe industri, blant annet innen tekstil og skotøy.

Kongo er rikt på mineraler, og er blant verdens største produsenter av kobolt, kobber og industrielle diamanter. Kongo er også verdens største produsent av koltan, en viktig ingrediens i mobiltelefoner og datamaskiner. Det har vært store problemer knyttet til avklaring av kontrakter og eierskapsforhold til ulike mineralforekomster, til ulovlig gruvedrift fra nasjonale og internasjonale aktører, og til sikkerhet og transport. Dersom disse problemene løses, sitter Kongo på en potensiell kilde til å redusere fattigdomsproblemene. Hvorvidt ressursinntektene vil investeres for å bedre innbyggernes livssituasjon er imidlertid usikkert, og ressursrikdommen kan, som tidligere, også motivere aktører til konflikthandlinger og forlenge pågående konflikter.

Konflikter i Øst-Kongo
Dagens pågående og latente konflikter i Øst-Kongo har bakgrunn i de to Kongokrigene, og er mange og komplekse. Den kongolesiske stat mangler kontroll over store områder, spesielt øst i landet. FN har et etablert oppdrag for sikkerhet i Kongo (MONUSCO). Et viktig ledd er FNs program for nedrustning, demobilisering og reintegrasjon (DDR). Blant annet har prosessen med å integrere soldater fra ulike opprørsgrupper, som Conseil National pour la Défense du Peuple (CNDP) i den kongolesiske hæren, vært sentral de seneste årene. Sammen med den kongolesiske hæren satte MONUSCO også i gang militæroperasjoner for å avvæpne den rwandiske Force démocratique pour la Libération du Rwanda (FDLR), som har vært basert i Kongo siden folkemordet i Rwanda i 1994. Disse prosessene har ikke foregått uten problemer, og væpnede rebellgrupper er kilder til fortsatt konflikt i Øst-Kongo. Anslag tilsier at 1,7 millioner mennesker er på flukt internt i landet, og voldtekter, drap og plyndring blir fortsatt begått jevnlig.

Med mislykkede militæroperasjoner mot rebellgrupper og et mislykket forsøk på integrering av CNDP i hæren som bakteppe – i april 2012 brøt tidligere CNDP soldater ut og dannet opprørsgruppen M23 – har President Kabila kunngjort at regjeringens prioritet er sikkerheten til sivilbefolkningen i øst. M23s relativt enkle overtakelse av den viktige byen Goma i november 2012 indikerer at regjeringen enten ikke kan eller vil følge opp denne kunngjøringen i praksis.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe