Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Kongo-Kinshasa

Kongo (også kalt Kongo-Kinshasa) fikk i 2009 historisk mye oppmerksomhet i norsk presse på grunn av rettsaken mot to drapstiltalte nordmenn. Men hva er egentlig situasjonen i Kongo i dag? Hva er de store utfordringene?

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I årene fra 1998 til 2002 opplevde Kongo en av de siste tiårenes mest brutale regionale kriger, og landet står overfor store utfordringer, både økonomisk, sosialt og politisk, og både regionalt, nasjonalt og lokalt. FN har for øyeblikket sin største fredsbevarende operasjon i landet. En sentral del av dette fredsarbeidet og av den internasjonale tilstedeværelsen i Kongo har vært rettet mot statsbygging, både sentralt i hovedstaden Kinshasa og i provinsene. I 2006 ble det for første gang holdt et demokratisk valg i Kongo, der president Joseph Kabila gikk av med seieren. Det skulle i løpet av perioden 2006-2010 også vært holdt lokalvalg i provinsene, men disse har i stor grad uteblitt. Manglende evne til å gjennomføre lokalvalg skaper bekymring for det nasjonale valget som er planlagt i løpet av 2011. I tillegg har president Kabila bedt FN om trekke seg ut før valget, noe som kommer til å påvirke sikkerheten for sivile. 

De siste fire årene har regjeringen gjort flere forsøk på å fordele makt mer demokratisk og ideelt sett mer effektivt. Det er til og med opprettet et eget departement for desentralisering, og det er satt i gang et eget opplæringsprogram for myndighetene. Finansiering av desentraliseringen kommer i all hovedsak fra store donorer som UNDP, USAID, EU og Belgia.  Imidlertid har programmet bare nådd sentrale myndigheter i provinsene, og det er ikke gitt opplæring og veiledning til lokale myndigheter om hvordan de skal jobbe for å sette ut i livet myndighetenes politikk. Videre er statsbudsjettet så begrenset at det i mange tilfeller ikke er finansiell støtte overhodet fra Kinshasa for gjennomføring av planer, som i stedet må baseres på støtte fra bilaterale eller internasjonale partnere. I tillegg er korrupsjonen i staten og politikernes forbindelser til den private eliten en viktig faktor som hindrer et mer pålitelig og effektivt styresett.  

Et ressurssterkt land
Det er ingen tvil om at Kongo er et rikt land på mange måter, blant annet når det gjelder naturressurser, språkforråd og en ung befolkning. Landet er Afrikas tredje største og har verdens nest største regnskog målt i areal etter Amazonas. Noen hevder at Kongo kunne forsynt hele Afrika med strøm, basert på den enorme Kongo-elva som renner gjennom store deler av Kongo. Det er imidlertid liten grad av effektiv utnyttelse av ressursene. Tiår under et kleptokratisk styre har ført til dårlig vedlikehold av industrien og stor statsgjeld. Kongo er i dag et av verdens fattigste land, ifølge FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI).  

Sosialt er det stor ulikhet mellom menn og kvinner i Kongo. En kvinne er gjerne regnet som underordnet mannen, og hennes verdi blir ofte målt i forhold til om hun er en dydig og fruktbar kone. Lover har i lang tid forhindret kvinner fra å eie jord, selv i tilfeller hvor ektemannen faller fra. I stedet har jorda blitt overført til svigerfamilien eller eldste sønn. Det er skjedd en rekke juridiske endringer på dette feltet de senere årene, men det er vanskelig å endre praksisen i lokalsamfunn. 

Konfliktene i Øst-Kongo
Siden den offisielle fredsavtalen ble undertegnet i Sør-Afrika i 2002, har det vært en rekke mindre og større konflikter, spesielt i Øst-Kongo, som grenser mot Uganda, Rwanda og Burundi. Den offisielle hovedutfordringen er bekjempelsen av den gjenværende FDLR-militsen, som er forbundet med folkemordet i Rwanda i 1994 og til en viss grad består av tidligere rwandesisk hutumilits. Det er uvisst nøyaktig hvor mange FDLR-soldater som fortsatt finnes i det østlige Kongo. FN-styrken MONUC hevder at det er ca 6000, mens andre kilder hevder at det er langt flere. Det er også uvisst hvor mange av disse som er direkte knyttet til folkemordet i 1994. Usikkerheten om antallet skyldes blant annet at FDLR opererer i områder dypt inne i den kongolesiske jungelen som er utilgjengelig for motoriserte kjøretøy. 

For å bekjempe FDLR satte Kongos og Rwandas regjeringer, med støtte av MONUC, i gang to militæroperasjoner i 2009, nemlig Kimia I og Kimia II. ”Kimia” betyr ”å stilne” på swahili. Strategien var å bruke regjeringshærene fra begge land for å bekjempe FDLR. Men den kongolesiske hæren FARDC er sterkt preget av ressursmangel, og har på sitt beste varierende grad av opplæring. Når den eneste måten å nå FDLR på er til fots, har det ført til at FARDC har gått gjennom mange landsbyer. Underveis har det forekommet mange angrep på sivile fra regjeringshærens side, inkludert plyndring og voldtekter.

I den perioden som militæroperasjonene har pågått, har ytringsfriheten vært merkbart innstrammet. Flere journalister har opplevd trusler i forhold til det å skrive om Kimia I og II. Videre har det humanitære apparatet, med FNs avdeling for humanitære spørsmål (OCHA) i spissen, vært i direkte opposisjon til den militære delen av MONUC, ettersom FN-styrken har støttet operasjoner som skaper overhengende fare for sivile. Det har også vært enighet mellom Rwanda og Kongo om at det er fred i Øst-Kongo, noe som har ført til at humanitære organisasjoner ikke har fått lov til å sette opp leire for internt fordrevne. Dette er svært kritikkverdig med tanke på den kraftige økningen i internt fordrevne som oppsto da Kimia I og II ble igangsatt. 

Den internasjonale straffedomstolen
Som norske medier ofte påpekte i forbindelse med rettssaken mot to drapstiltalte nordmenn i 2009, er profesjonaliteten i det kongolesiske rettsapparatet lav og fengselsforholdene dårlige. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag har derfor fått ansvaret for deler av rettsoppgjøret med krigsforbrytere. Den tidligere visepresidenten i Kongo, Jean Pierre Bemba, avventer dom for krigsforbrytelser begått i Den sentralafrikanske republikk. Det er også tatt ut tiltale mot tre opposisjonsledere i Ituri-distriktet, som ligger nordøst i Kongo, mot grensen til Uganda. Disse er Thomas Lubanga Dyilo, Germain Katanga og Mathieu Ngudjolo Chui. Tiltalen mot disse tre omfatter blant annet rekruttering av barnesoldater og massakrer mot sivile. Imidlertid er ikke alle kongolesere like fornøyd med ICC. Spesielt gjelder dette befolkningen i det vestlige Kongo, som mener at domstolen favoriserer Kabila. Presidenten har sin popularitet i øst, mens den tiltalte tidligere presidenten Bemba er populær i vest. Det er også knyttet usikkerhet til sikkerheten til vitnene mot de tre andre tiltalte i Ituri-rettsaken. Mange av vitnene er mindreårige. 

Landfakta:

Areal: 2,35 millioner km2 (3. størst)

Folketall: 64 millioner

Befolkningstetthet (per km2): 27

Urban befolkning: 33 prosent

Største by: Kinshasa – ca. 7,8 millioner

BNP per innbygger: 181 USD

Økonomisk vekst: 6,2 prosent

HDI-plassering: 176


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe