Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Kongo-Brazzaville

Republikken Kongo, eller Kongo-Brazzaville, er noe mindre kjent enn ”storebroren” i øst, Den demokratiske republikken Kongo (Kongo-Kinshasa). Selv om hovedstedene Brazzaville og Kinshasa ikke ligger lenger fra hverandre enn Kongo-floden er bred, er det mye som skiller landene. De har fortid under forskjellige koloniregimer og sikkerhetssituasjonen i Brazzaville vest for elven er i dag betraktelig bedre.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Kongo-Brazzaville er et lite land (342 000 km2) med relativt få innbyggere (ca. 3,7 millioner). I hovedstaden Brazzaville bor det ca. 1,2 millioner innbyggere, til forskjell fra Kinshasa som rommer over 9,5 millioner. Kongo-Brazzaville grenser til Atlanterhavet og Gabon i vest, Kamerun og Den sentralafrikanske republikken i nord, Kongo-Kinshasa i øst og Angola i sør.

Styresett
Den tidligere franske kolonien Kongo-Brazzaville ble uavhengig i 1960 og gjennomgikk en venstreradikal revolusjon i 1963. Sosialismen holdt frem til 1992, like etter at flerpartidemokrati ble innført. Opposisjonens valgseier i 1992 førte til store uenigheter og kamper brøt ut mellom sikkerhetsstyrkene og væpnet milits tilknyttet opposisjonspolitikere. Konflikten mellom de politiske partiene utviklet seg til regelrett borgerkrig i 1992-1993 og 1997-1999.

Nåværende president Denis Sassou-Nguesso og hans parti, Det kongolesiske arbeiderparti (PCT) gjenvant sin posisjon da de kom seirende ut av krigen. I 2003 signerte partiet en fredsavtale med opprørsstyrkene. Siden den gang har sikkerhetssituasjonen i Kongo vært relativt stabil, med unntak av i Pool-regionen omkring hovedstaden, som fremdeles er delvis kontrollert av opprørsstyrkene. Flyktningstrømmer fra Kongo-Kinshasa har også ført til en del sikkerhetsutfordringer, samt en oppblomstring av polioepidemien i landet.

Sassou-Nguesso har sittet ved makten i Kongo siden 1997, og i 2009 vant han en ny sju års periode som president. Dette valget bar preg av store uregelmessigheter og ble boikottet av opposisjonen. Under det parlamentariske valget i 2012 stakk Sassou-Nguesso’s arbeiderparti og hans allierte av med hele 117 av 139 plasser, mens det største opposisjonspartiet, UPADS, satt igjen med bare 7 plasser. Presidentens parti og allierte sikret seg dermed full kontroll over nasjonalforsamlingen og senatet. UPADS har i etterkant kalt valget ugyldig og beskylder Sassou-Nguesso for å planlegge å endre grunnloven slik at han kan stille til gjenvalg i 2016.

Økonomi
Kongo-Brazzaville er klassifisert som et lavere middelinntektsland med et bruttonasjonalprodukt (BNP) på ca 13,8 milliarder dollar og med ca. 3700 dollar per innbygger i 2010.

Fra å være en økonomi basert på landbruk og skog, har Kongo siden 1980-årene utviklet seg til en betydelig oljeeksportør. I dag står oljesektoren for mer enn 50 prosent av landets BNP, 90 prosent av eksportinntektene og 80 prosent av statens inntekter. I 2010 var den økonomiske veksten på hele 12 prosent.

Til tross for store oljeinntekter har ikke regjeringen klart å omdanne landets økonomiske potensial til bedre levekår for befolkningen. Størstedelen av oljeindustrien styres av utenlandske, hovedsakelig franske og amerikanske, oljeselskaper, og få kongolesere er ansatt i oljeindustrien. Hele 54 prosent av befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen på 1,25 dollar per dag.

Kongo har lenge slitt med store gjeldsforpliktelser. I 2006 ble landet godkjent av Det internasjonale pengefondet (IMF) for midlertidig gjeldslette under HIPC-initiativet (Heavily Indepted Poor Countries), men programmet ble suspendert senere samme år grunnet overforbruk på investeringer og løpende utgifter, samt manglende gjennomføring av IMFs reformkrav. Siden den tid har landet imidlertid gjennomført tilfredsstillende reformer og i 2010 godkjente derfor IMF og Verdensbanken en gjeldslette på 1,9 milliarder dollar, noe som utgjør 34 prosent av den total gjeldsbyrden.

Mens Frankrike er Kongos nærmeste allierte i Vesten, og USA har strategiske interesser i landet grunnet oljeressursene, har Kina de senere år blitt en viktig handelspartner for Kongo-Brazzaville. Kina er i dag landets største importmarked og mottar nærmere 50 prosent av landets totale eksport, bestående hovedsakelig av olje og tømmer.

Det meste av industriutviklingen i Kongo-Brazzaville foregår i sør rundt hovedstaden og ved kysten. De senere år har president Sassou-Nguesso imidlertid satset på økt industrialisering av regnskogsområdene i nord, i form av mineralutvinning og økt jordbruk. I dag er bare 2 prosent av Kongos landareal dyrket, noe som bidrar til at over 80 prosent av landets matvarer importeres fra utlandet.

Kongo har forpliktet seg til å redusere avskoging, som har blitt et økende problem i landet etter at regjeringen privatiserte trevareindustrien. I 2010 ble landet medlem av FN-programmet REDD, som skal forhindre utslipp fra avskoging og forringelse av skog, og i 2012 ble deres nasjonale REDD-program godkjent.

Sosiale forhold
Kongo Brazzaville kommer dårlig ut på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Forventet levealder i 2011 var 57,4 år og spedbarnsdødeligheten på 79,8 per 1000 fødsler i 2008. Mødredødeligheten er blant de høyeste i Afrika sør for Sahara, med 580 dødsfall per 100 000 fødsler i 2009.

Til tross for visse fremskritt når det gjelder respekt for menneskerettighetene, gjenstår det store utfordringer med tanke på å sikre et fritt og uavhengig rettsvesen, takle overbefolkning i byene og utjevne store ulikheter i tilgang på basistjenester. Kongo er blant de mest urbaniserte landene i Afrika, med 70 prosent av befolkningen boende i byer. Den raske urbaniseringen har ført til forslumming og mye luft- og vannforurensning i de større byene.

Når det gjelder likestilling har landet fortsatt et stykke å gå. Kun 14 prosent av regjeringsmedlemmene er kvinner og undersøkelser gjort i Pool-regionen viser at mange unge kvinner helt ned i 13-årsalderen utsettes for seksuelle overgrep. Likestilling er imidlertid på den politiske agendaen, og Departementet til fremme for kvinnen og integrering av kvinnen i utviklingen har blant annet utviklet en egen likestillingspolitikk.

Samfunnsliv
Landet har begrenset pressefrihet til tross for at grunnloven anerkjenner denne. I 2010 fikk to aviser, samt en fjernsyns- og radiokanal midlertidig suspendert sin lisens av myndighetene på grunn av deres kritikk av regjeringen. Mens de fleste mediene i Kongo er statseide, har det de senere år vokst frem en del private medier som uttrykker seg kritisk om myndighetene.

Den katolske kirken står sterkt i Kongo-Brazzaville og fungerer som et viktig samlingssted for befolkningen. Sang og dans er viktige ingredienser i kongolesernes sosiale liv. Ellers er et spesielt fenomen de såkalte ”Sapeurs” som tilhører bevegelsen Société des ambianceurs et des personnes élégantes (SAPE). Konseptet er å kle seg med stil og eleganse til tross for dårlig økonomi og vanskelige levekår. Dette er spesielt populært blant kongolesiske menn som bruker store deler av sin inntekt på dyre designerklær. Antrekkene vises frem på jevnlige, lokale ”Sapeurs”-shows hvor det beste antrekket blir kåret.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe