Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Kongo-Brazzaville

Våpenhvilen mot slutten av 1999 ga en svak oppgang i landets økonomiske aktivitet, og åpnet samtidig for at flyktninger kunne vende tilbake. Oljeinntektene og donorvirksomheten økte og man øynet håp om at Kongo skulle gå over i en post-konflikt periode preget av gjenoppbygging. Nye kamper i 2002 har svekket dette håpet.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Dennis Sassou-Nguesso, president fra 1979 til 1991, gjenerobret makten i 1997 med støtte fra angolske soldater. Sentrale opposisjonsledere som Pascal Lissouba og Bernard Kolelas har vært i eksil siden da. Lissouba og Kolelas var henholdsvis president og statsminister fra 1991 til 1997.

Sassou-Nguesso utvider sin makt
I perioden 2000-2002 har innføringen av ny grunnlov, presidentvalg og nye kamper mellom regjeringsstyrker og opposisjonsmilitsen vært sentralt. Den nye grunnloven ble vedtatt i april 2001, etterfulgt av en proforma folkeavstemning i januar 2002. Denne gir presidenten omfattende myndighet. Presidentvalget ble holdt i mars 2002 og Sassou-Nguesso vant med 89 prosent av stemmene.

Sivilbefolkningen har inntatt en resignert holdning overfor Sassou-Nguesso. Det skyldes delvis takknemlighet for at landet igjen er stabilt, og delvis at landets ledende politikere mangler troverdighet. Fagforeningene er svake og ettergivende, og regjeringen har kontroll over et politisk føyelig rettsvesen.

Det finnes imidlertid visse begrensninger for Sassou-Nguesos makt. Presidenten er avhengig av militære hauker i sitt eget parti som frykter at de vil bli satt på sidelinjen dersom Sassou-Nguesso lykkes i å skape en bredere sammensatt regjering. Det kan tyde på at nettopp de militære provoserte frem kamper i mars 2002 rett før valget. Angrep på Brazzaville og jernbanen til Pointe Noire var de første kamputbruddene, etter år med bare sporadiske sammenstøt.

Samfunn
Den viktigste forbedringen når det gjelder den humanitære situasjonen er at det ikke lenger er store konsentrasjoner av personer på flukt innenfor landets grenser. Samtidig har konfliktene og flyktningestrømningene skapt stor fattigdom, samt tap og ødeleggelse av ressurser.

Gjenopptagelsen av kampene i mars 2002 førte igjen til ytterligere forflytning av mennesker. Offisielle og humanitære kilder bekreftet i august 2002 at så mange som 32 prosent av befolkningen sulter.

Sikkerhetsstyrkene i landet har blitt innrapportert for å stå bak tilfeller av vilkårlige arrestasjoner, frihetsberøvelse og tortur. Innbyggerne har vært utsatt for summariske henrettelser, forsvinninger, voldtekter og omfattende plyndring av private hjem begått av sikkerhetsstyrker og opposisjonsmilitsen. I tillegg er etnisk og kjønnsbasert vold og diskriminering utbredt. Sikkerhetsstyrkene opererer vanligvis med immunitet, og innbyggerne må ty til borgervern.

Riksdekkende radio, fjernsyn og det nasjonale nyhetsbyrået er sterkt regjeringsvennlige. Regjeringen på sin side søker å skremme sine kritikere, ved manipulering og bestikkelser. Det finnes likevel noen få uavhengige publikasjoner som tidvis kritiserer myndighetene.

Utdanningssystemet kan karakteriseres som lammet, og over 50 prosent av alle barn i skolealder er ikke innskrevet. I tillegg til langvarig økonomisk vanstyre og ressursmangel har krigsårene påført skolesektoren stor strukturell skade. Selv om offisielle helsedata tegner et relativt positivt bilde, har de offentlige helsetjenestene forfalt drastisk gjennom krigen. Hiv/aids sprer seg i et alarmerende tempo.

Økonomi
Republikken Kongo er rikt på naturressurser og har store områder med tropisk løvskog og gressmark. Landet er den fjerde største oljeprodusenten i Afrika sør for Sahara, og oljereservene anslås til 1,5 milliarder fat. Kongo har også naturgassreserver, og det er et stort potensiale for vannkraft. Imidlertid er naturressursene i stor grad enten ubenyttede eller gjenstand for vanstyre. Republikken Kongo får ikke utnyttet gassen i produksjon, som isteden fordamper. Landet er dermed en nettoimportør av elektrisitet.

Petroleumssektoren dominerer økonomien og utgjør over 50 prosent av BNP, 60-80 prosent av statsbudsjettet og 90 prosent av eksportverdien. Dette er et resultat av borgerkrigen som skadet den øvrige økonomien, samt økende oljepriser. Jordbruksproduksjonen har forblitt lav, særlig i den produktive Pool-regionen, og landet er avhengig av å importere mat.

Transportforbindelsene er et stort hinder for den økonomiske aktiviteten. Fremkommeligheten via jernbane, båt og vei er begrenset på grunn av krigen. Togforbindelsen Brazzaville – Point Noire ble igjen stanset i april 2002 etter kampene i mars. Veiforbindelsen mellom de to byene er så dårlig at luftveien blir avgjørende, til og med for mattilførselen til Brazzaville. Kostnadene knyttet til dette er store. I 2000-2001 da transportforbindelsene var bedre sank konsumprisen.

Forholdet til internasjonale finansinstitusjoner har bedret seg noe. IMF og Verdensbanken har innvilget nye lån og kreditter, og EU har inngått en samarbeidsavtale frem til 2007. I denne heter det at ekstra midler skal gå til bekjempelse av fattigdom og til innføring av demokrati. Men generelt sett har presset utenfra vært mildt. De vestlige landene er drevet av et ønske om å støtte stabilisering, selv om de bare motvillig anerkjenner Sassou-Nguessos administrasjon som legitim.

Framtidsutsikter
Økonomien vil trolig bli svekket i 2002. BNP forventes å vokse med 4,4 prosent, og inflasjonen kan øke. Etter en topp i 2001 forventes oljeproduksjonen å synke gradvis inntil nye offshorefelt kan åpnes. Dette vil ikke skje før i 2005. Håpet er å avholde en giverlandskonferanse i 2003, men det er tvilsomt om forholdet til de internasjonale finansinstitusjonene vil fornyes. IMF har pekt på at for mange reformer utsettes, og på det faktum at kampene ble gjenopptatt i mars 2002. Foreløpig er det uklart hvor lenge kampene vil vare, men krigsrelaterte hendelser og dårlig styring er en klar trussel mot den skjøre økonomiske gjenreisningen.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe