Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Kenya

Med de voldelige opptøyene fra forrige valg friskt i minne forbereder Kenya seg til nytt valg i 2013. Sentrale kenyanske politikere er stilt for retten i Haag, landet har fått ny grunnlov, hatt økonomisk framgang og funnet olje. Stor ulikhet og misnøye med fordelingen av godene samt militærintervensjonen i nabolandet Somalia kan likevel true stabiliteten fram mot valget.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Den sittende samlingsregjeringen, ledet av president Kibaki og statsminister Odinga, har sørget for økonomisk vekst, men har likevel møtt kraftig kritikk. Kibaki høstet ære for å ha fått fart på økonomien etter å ha tatt makten fra despoten Moi i 2003, men de positive endringene uteble for folk flest. Etter antatt valgjuks i 2007, hvor Kibaki vant over rivalen Odinga, brøt det ut organiserte opptøyer. Rundt 1200 ble drept og 500 000 fordrevet fra sine hjem. For Kenya som ofte regnes som et afrikansk foregangsland, ble dette en tragisk påminnelse om hvor skjør freden er i et land hvor velstand og makt er ujevnt fordelt langs sosio-etniske skillelinjer.

Fire fremtredende kenyanere, inkludert en presidentkandidat og en visepresidentkandidat, er stilt for Den Internasjonale Straffedomstolen i Haag tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten etter forrige valg. Bevisføringen er vanskelig, men uansett resultat ventes rettssaken å avskrekke ledere fra å ty til vold som politisk virkemiddel. At kenyanske toppolitikere stilles til ansvar i retten er nytt, prøvehøringene ble fulgt av millioner kenyanere på TV.

Presidentvalg og ny grunnlov
Tiden fram mot valget preges av et alliansespill hvor etnisitet utgjør en stor rolle. Samlingsregjeringen vil oppløses grunnet uenighet om politireform, landreform og valg av leder for etikk-og antikorrupsjonskommisjonen, samt at president Kibaki ikke kan stille til gjenvalg for en tredje periode, ifølge ny grunnlov. To allianser av partier og etniske krefter regnes som hovedkonkurrenter. Disse er Koalisjonen av reform og demokrati (CORD), ledet av statsminister Odinga fra luoene og hans visepresidentkandidat fra kambaene, og Jubilee-alliansen som, anført av presidentkandidat Kenyatta, forener kikuyu og kalenjin. Mens CORD ses som reformvillige pådrivere for den nye grunnloven, beskyldes Jubilee for å være reformmotstandere og tettere beslektet med tidligere diktator Moi’s regime.

Den nye grunnloven ble stemt fram med 67 prosent flertall og trådte i kraft i 2011. Lovens viktigste endring er at Kenya, som siden frigjøringen har vært en svært sentralisert stat, skal desentralisere makt til provinsene. Ny styringsmodell kan innebære en jevnere sosial utvikling og nye vekstsentre, hvilket forhåpentligvis vil bidra til mindre korrupsjon og kriminalitet.

Økonomisk vekst
Til tross for politisk uro har Kenya stabil økonomisk vekst og en av Afrikas sterkeste privatsektorer. Landet kan bli industrimidtpunkt i Det østafrikanske felleskapets økonomiske marked. Uro og finanskrise har imidlertid forårsaket inflasjon og handelsunderskudd. Spesielt har høye oljepriser, mindre landbrukseksport grunnet tørke og flom, mindre penger sendt fra kenyanere i utlandet og mindre inntekt fra turistnæringen lagt press på den kenyanske shillingen og resultert i økte levekostnader. Mer eksport av bearbeidede varer kan bedre økonomisk utvikling, industriproduksjon utgjør idag bare 16 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP), men en forutsetning for dette er billigere og mer stabil energi.

Etter stor satsing på grønn energi og oljefunn ser en diversifisert, egenkontrollert energitilgang lovende ut. Kenya er det andre østafrikanske landet etter Uganda som finner olje, og norsk næringsliv er på banen med selskapet Odfjell Drilling. Oljefunnet vil ikke gi inntekter de første årene, men kan påvirke økonomien positivt allerede ved å stimulere til økte utenlandske investeringer. Samtidig viser erfaringer fra andre land at oljeinntektene sjelden når fram til befolkningen, men snarere beriker eliten og utenlandske selskaper. Hvorvidt dette blir tilfelle i Kenya er ennå for tidlig å avgjøre.

Den viktigste næringen er landbruket. Lanbrukssektoren står for 22 prosent av BNP og sysselsetter tre fjerdedeler av den arbeidsføre befolkningen. Hovedeksportartikler er te, kaffe, frukt og blomster. Med tanke på den økonomiske betydningen satser myndighetene lite på landbruk. En betydelig andel av folket sulter regelmessig, og det er store konflikter over bruk av land til matdyrking eller eksportproduksjon. Bedre landbrukssatsing, inkludert til videreforedling og tilgang til markeder, kan øke livskvaliteten til de mange småbøndene, løfte flere ut av fattigdom og bremse tilstrømming til byene.

Krise på Afrikas horn
Verst i landet er sitasjonen i nordøst hvor korrupsjon, dårlig forvaltning av naturressurser og klimaendringer har bidratt til sultkatastrofe. Her er ennå 2,2 millioner mennesker avhengige av nødhjelp, mat og medisiner. I tillegg er regionen mottaksted for en stor flyktningestrøm fra Somalias tørke, sult og uroligheter.

Vinteren 2012 gikk kenyanske styrker inn i nabolandet. Den utløsende årsaken var kidnappinger av turister og hjelpearbeidere, men de underliggende grunnene antas å spenne fra bekymring over antallet somaliske flyktninger, forholdene i nordøst og nasjonens sikkerhet med stadige kriminelle operasjoner på kenyansk territorium av somalske gjenger og AUs pågående operasjoner, til kenyanske politikeres private politiske og økonomiske interesser. Konflikten medfører terrortrussel særlig i storbyene Nairobi og Mombasa.

Sosial utvikling
Kenyas befolkning øker raskt, den er ung, og den vil bo i by. Det siste tiåret har antall innbyggere økt med 35 prosent, og tre fjerdedeler er under 30 år. Demografiske trender viser stor tilflytting til byene. Hovedstaden Nairobi har mellom 3 og 4 millioner innbyggere, her vokser slumområder og luksusbyggefelt raskt, side om side. Andelen som får skolegang har steget til 90 prosent for både jenter og gutter, men å finne arbeid er vanskelig.

Høy arbeidsledighet blant unge, samt regional ulikhet, regnes for å utgjøre en politisk risiko og sikkerhetstrussel. Kriminaliteten er økende, særlig i byene, grunnet fattigdom og ulikhet, men også fravær av et velfungerende politi- og rettsvesen. Kenya kommer dårlig ut på globale korrupsjonsmålinger, både storkorrupsjon og småkorrupsjon blant offentlige tjenestemenn er utbredt. Tilliten til politiet er tynnslitt.

Utsikter fram mot valget
Mange håper det kommende valget kan bli den etterlengtede runden hvor nye progressive krefter vinner over etnisk tilknyttede, politiske “dinosaurer”. Kenya har et av Afrikas sterkeste sivilsamfunn og en aktiv og til dels fri presse, begge understøttet av et sterkt ønske fra befolkningen om en mer transparent, ansvarlig og effektiv regjering. Forhåpentligvis vil disse kreftene, sammen med økt internasjonalt press og en vilje til å unngå nasjonal krise som ved forrige valg, gjøre at demokrati og utvikling for stå i fokus når Kenya skal stemme i 2013.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe