Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Kenya

I desember 2007 avholdt Kenya sitt fjerde flerpartivalg. Da den sittende presidenten, Mwai Kibaki, ble kunngjort som valgvinner, gikk Kenya inn i en av de alvorligste politiske krisene landet har opplevd i sin 47-årige historie. Opprøret og volden som herjet landet til midten av februar 2008 etterlot seg rundt 1200 drepte og rundt 400.000 internt fordrevne.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I 2010 er situasjonen på overflaten betraktelig forbedret. Det har vært politisk ro i to år og ingen store voldsepisoder har funnet sted. Men selv om Kenya to år etter de voldsomme urolighetene framstår som rolig, befinner landet seg i en spent situasjon, hvor flere ulike scenarier kan føre til nye konflikter og uroligheter. Og fortsatt er 400.000 kenyanere registrert som internt fordrevne.

Samlingsregjering
Et internasjonalt forhandlingsteam med FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan som hovedmekler ledet arbeidet tidlig i 2008 med å finne politiske løsninger som kunne dempe de politiske urolighetene og få en slutt på volden. Etter vel en måned med forhandlinger skrev president Mwai Kibaki og opposisjonsleder Raila Odinga under på en maktfordelingsavtale. Odinga ble utnevnt til landets første statsminister på over 40 år. 

Mange mener likevel at maktfordelingsavtalen ikke innebærer en lik fordeling av makt mellom de to blokkene og de to delene av den politiske myndigheten. Vektingen ligger antakelig i nærheten av 70-30 i favør av president Kibaki. Den delen av befolkningen som stemte på Odinga er svært misfornøyd med dette. Det politiske klimaet under samlingsregjeringen er mer preget av etnisk spenning enn hva situasjonen var før valget. Man ser en klar tendens til at alt blir lest gjennom en etnisk linse. 

Jord og etnisitet
Spørsmålet om fordeling av jord og prosessen knyttet til reform av grunnloven har vært de to heteste politiske spørsmålene i Kenya siden begynnelsen av 1990-tallet. I 2010 preger disse spørsmålene fortsatt det politiske kartet og utgjør mye av det bakenforliggende rammeverket for de politiske blokkdannelsene. 

De politiske spenningene knyttet til spørsmålet om fordeling av jord har dype historiske røtter. De hvite settlerne hadde fra begynnelsen av 1900-tallet okkupert mange av de mest fruktbare delene av landet. Da Kenya fikk sin uavhengighet i 1963 forlot de fleste av settlerne landet, og jordområdene deres har i ettertid blitt distribuert i en rekke såkalte settlement schemes. Kenyas første president, Jomo Kenyatta, var selv kikuyu, og mange mener at kikuyuene i denne prosessen ble urettferdig tilgodesett. I Rift Valley, der de største opptøyene i 2008 fant sted, bor det mange kikuyuer på slike områder, som kalenjinbefolkningen mener opprinnelig tilhørte dem.

Ny grunnlov
Fram mot folkeavstemningen om ny grunnlov i 2005 var det særlig to saker som var dominerende: Den ene var valget av parlamentarisk system versus en opprettholdelse eller sågar en ytterligere styrking av dagens sterke presidentstyre. Den andre var den politiske og administrative inndelingen av landet, og spørsmålet om hvor mange politiske nivåer og enheter man skulle ha. I Kenya har dette vært svært kontroversielt helt siden uavhengigheten.

Den 21. november 2005 ble den første folkeavstemningen i Kenyas historie avholdt, men regjeringens forslag til ny grunnlov ble avvist av folket. Etter at samlingsregjeringen ble etablert i etterkant av urolighetene i 2008, kom arbeidet med en ny grunnlov i gang på nytt og det forventes at en ny folkeavstemning om grunnloven vil bli avholdt i 2010.  

Et foreløpig utkast til det grunnlovsdokumentet som det kenyanske folket skal stemme over foreligger. Den utøvende makt vil gjennom dette grunnlovsutkastet deles mellom en president, en statsminister og regjeringen. Delegering av utøvende politisk myndighet til regionale og lokale politiske nivåer vil kun gjøres i sammenheng med gjennomføringen av sentralt planlagte prosjekter, bevilgede budsjetter og distribuerte ressurser; men vil ikke gi regioner myndighet til å handle selvstendig, slik et føderalt system gjør. 

Korrupsjon
Kenya har lenge figurert på lister og rangeringer over verdens mest korrupte land. NARC-regjeringen ble valgt på løfter om å rydde opp i korrupsjonen, men har ikke evnet å rydde opp eller å endre inntrykket av situasjonen blant folk flest. Under samlingsregjeringen har det ikke blitt bedre, og folket har i stor grad mistet troen på at politikere gjør noe annet enn å ”spise sin del av kaken.” Ifølge Transparency International er det kenyanske politiet den mest korrupte institusjonen i Øst-Afrika, og bestikkelser i alle deler av samfunnet øker for hvert år. Dette har blant den kenyanske befolkningen skapt en fundamental mangel på tillit til den politiske makteliten.

Kenya har siden uavhengigheten vært det mest industrielt fremgangsrike og økonomisk utviklede landet i Øst-Afrika. Det er også først og fremst Kenya som har klart å utnytte de nye eksportmulighetene som er skapt gjennom det regionale markedet i Den østafrikanske union. Kenyas eksport til Europa består fortsatt av jordbruksprodukter som grønnsaker, fisk, te, blomster og kaffe. Til de øvrige landene i Afrika eksporterer Kenya foredlede produkter som meieriprodukter, vegetabilsk olje, såpe, sement og farmasøytiske produkter.  

Turisme har lenge vært en bærebjelke i økonomien, og sektoren har opplevd årlig vekst over en lengre periode. Turistindustrien fikk imidlertid en knekk etter urolighetene i 2008. Situasjonen har begynt å bedre seg, og om Kenya klarer å holde freden gjennom valget i 2012, vil turisme igjen befeste seg som en økonomisk bærebjelke.  

Kenya har lenge slitt med en situasjon hvor over halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. I den grad det er noen utvikling i denne situasjonen går tallene i feil retning. Denne situasjonen, med enorme og stadig økende forskjeller mellom fattige og rike, er en av de største utfordringene Kenya står ovenfor.  

De tette forbindelsene og den tilnærmede overlappingen mellom den politiske makteliten og den økonomiske eliten som kontrollerer landets ressurser har ikke bidratt til å motivere velgernes vurderinger og oppførsel. I stedet for å mobilisere bredt mot denne eliten, er Kenyas fattige majoritet fanget i et politisk spill der politisk retorikk og etniske motsetninger brukes til å sette grupper opp mot hverandre.

Kenya står foran to-tre svært avgjørende år for landets framtid. Det skal avvikles folkeavstemning om ny grunnlov, og i 2012 skal det avholdes nytt parlaments- og presidentvalg. Valgkampen i forkant av valget i 2007 hadde et tydelig etnisk preg, med opphetet stemning og vekslende alliansekonstellasjoner. Forhåpentligvis vil ikke 2012 bli en gjentakelse av 2007, men fram mot valget i 2012 blir det nok igjen et intrikat politisk spill om blokkdannelser, alliansepartnere og en hard kamp om å bli presidentkandidat.

Landfakta:

Areal: 580 367 km2 (22. størst)

Folketall: 38,8 millioner

Befolkningstetthet: 67 per km2

Urban befolkning: 21 prosent

Største by: Nairobi - ca. 3 millioner

BNP per innbygger: 788 USD

Økonomisk vekst: 2 prosent

HDI-plassering: 147


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe