Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Kenya

Den 27. desember 2007 avholdt Kenya sitt fjerde flerpartivalg. Da valgkommisjonen noen dager senere kunngjorde at den sittende presidenten, Mwai Kibaki, hadde vunnet valget, gikk Kenya inn i en av de alvorligste politiske krisene landet har opplevd i sin 45-årige historie. Opprøret og volden som herjet landet til midten av februar 2008 etterlot seg rundt 1200 drepte og 300.000 internt fordrevne.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Ved forrige valg i 2002 sto kenyanere samlet om å kaste sin diktator gjennom 24 år, Daniel Arap Moi, og Kenya har siden da blitt sett på som et stabilt og velfungerende demokrati. Opptøyene etter valget 2007 kom derfor som et sjokk på mange, ikke bare i Kenya, men også i det internasjonale samfunnet. Noen ser imidlertid på det som skjedde de første månedene i 2008 som et resultat av langvarig politisk spenning og historisk urett.

Politisk spill og alliansedannelse
National Rainbow Coalition (NARC), som gjorde det mulig for Kibaki å komme til makten i 2002, viste seg å være en skjør allianse. Tiden etter 2002-valget var preget av omgrupperinger og alliansespill. Hovedpersonene i den politiske krisen i 2008, Mwai Kibaki og Raila Odinga, var også sentrale da tilliten mellom aktørene i NARC forsvant. Folkeavstemningen om ny grunnlov i 2005 satte et siste punktum for alliansens aktiviteter. Motsetningene internt i NARC ble så alvorlige at store deler av regjeringen gikk imot sin egen president og startet et nytt politisk parti, Orange Democratic Movement (ODM).

Fram mot valget i 2007 besto mye politisk virksomhet i å finne de beste alliansepartnerne for å bli presidentkandidat. Både det som gjensto av NARC-alliansen og den nye bevegelsen ODM ble splittet. Ulike deler av begge partier inngikk i nye koalisjoner, og høsten 2007 sto det igjen tre partier og tre presidentkandidater som konkurrerte om makten: ODM-Kenya med Kalonzo Musioka, ODM med Raila Odinga og Party of National Unity (PNU) med Mwai Kibaki. De to sistnevnte var hovedmotstanderne. Valgkampen hadde et tydelig etnisk preg, og radio og sms-kampanjer var med på å piske opp stemningen. Det hele endte med en bitter strid mellom PNU, som hovedsakelig er støttet av kikuyuer, og ODM, som hadde støtte fra de fleste andre etniske grupper, bortsett fra kambaene. Disse støttet for det meste ODM-Kenya.

Det ble rapportert om storstilt valgjuks fra begge sider. Da Kibaki ble annonsert som vinner, var det mange kenyanere som følte seg snytt for en seier. Dette ble en katalysator som satte sterke krefter i sving. Uroligheter og politisk vold resulterte i 1200 drepte. Over 300.000 kenyanere ble drevet vekk fra sitt bosted og på flukt innenfor landets grenser.

Jordfordeling og grunnlovsstrid
Spørsmålet om fordeling av jord og prosessen knyttet til reform av grunnloven har vært de to heteste politiske spørsmålene i Kenya siden begynnelsen av 1990-tallet. De hvite settlerne hadde fra begynnelsen av 1900-tallet okkupert mange av de mest fruktbare delene av landet. Da Kenya fikk sin uavhengighet i 1963, forlot de fleste av settlerne landet. Disse jordområdene har i ettertid blitt distribuert av myndighetene i en rekke såkalte settlement schemes. Kenyas første president Jomo Kenyatta var selv kikuyu, og mange føler at kikuyuene ble urettferdig tilgodesett i denne prosessen. I Rift Valley, der de største opptøyene i 2008 fant sted, bor det mange kikuyuer på områder som kalenjinbefolkningen mener opprinnelig tilhørte dem.

Jordspørsmålet kan synes umulig å håndtere, og volden og urolighetene i 2008 gjør det vanskelig å se hvordan saken kan løses. Likevel finnes det spor av håp og tegn til forsoning. Volden har påvirket alle parter negativt, og ingen har interesse av en gjentakelse av hendelsene. Samtidig må noe gjøres for at man skal kunne komme videre fra den utbredte opplevelsen av urett knyttet til jordfordeling.

I debatten om grunnloven er det motsetninger om statsform som er det sentrale stridstemaet. Fram mot folkeavstemningen om ny grunnlov i 2005 var det særlig to saker som var dominerende: Den ene var valget av parlamentarisk system versus en opprettholdelse eller sogar en ytterligere styrking av dagens sterke presidentstyre. Den andre var den politiske og administrative inndelingen av landet, og spørsmålet om hvor mange politiske nivåer og enheter man skulle ha. I Kenya har dette vært svært kontroversielt helt siden uavhengigheten.

Samlingsregjering
Et internasjonalt forhandlingsteam med FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan som hovedmekler ledet arbeidet tidlig i 2008 med å finne politiske løsninger som kunne dempe de politiske urolighetene og få en slutt på volden. Etter vel en måned med forhandlinger skrev president Mwai Kibaki og opposisjonsleder Raila Odinga under på en maktfordelingsavtale. Odinga ble utnevnt til landets første statsminister på over 40 år. Dette var en de facto grunnlovsendring, som i praksis innebar at opposisjonen fikk gjennom et av sine krav fra grunnlovsstriden i 2005. Samtidig ble det dannet en koalisjonsregjering med hele 42 ministere. Kibaki ble sittende i presidentstolen, og den tredje presidentkandidaten, Kalonzo Musyoka, ble innsatt som visepresident.

Det politiske spillet startet imidlertid fort opp igjen, og posisjoneringen fram mot valget i 2012 er i full gang. Men den kenyanske befolkningen er likevel stort sett fornøyd med samlingsregjeringen og de grepene som ble tatt for å få slutt på voldsbølgen. Den politiske eliten har fortsatt tillit hos flertallet, selv om det kan spores en voksende tendens til likegyldighet ovenfor politikk og politikere.

Økonomien rammet
Urolighetene rammet kenyansk økonomi hardt. Nesten all ordinær virksomhet ble berørt i løpet av den to måneder lange perioden. Kenya har de siste årene vært den drivende økonomien i regionen og den ledende eksportøren, og hele regionen merket følgene. Det var blant annet lenge umulig å benytte områdets viktigste transportåre, veien mellom havna i Mombasa i Kenya og de kystløse landene Uganda, Rwanda og Burundi.

For Kenya er turisme en bærebjelke i økonomien. I 2007 sto turismen for den største inntjeningen av utenlandsk valuta. Dette tok brått slutt i første halvår i 2008, da Kenya med ett havnet på høyrisikolisten til de fleste vestlige lands myndigheter. Dette hadde svært stor betydning for den kenyanske økonomien, men da landet etter en tid ikke lenger figurerte i de internasjonale nyhetene, normaliserte situasjonen seg. De økonomiske bekymringene var antakeligvis en avgjørende faktor for at de kenyanske lederne kom fram til de nødvendige kompromissene i avtalen fra 28.februar.  

Kenya har de siste årene forhandlet om en ny regional handelsavtale med EU, gjennom de ulike afrikanske regionale organisasjonene. De såkalte EPAs (Economic Partnership Agreements) er tenkt som en videreføring av de tidligere Cotonou- og Lomé -avtalene. Sivilt samfunn har vært meget aktivt involvert i arbeidet for å hindre at Kenya og de øvrige landene som forhandler sammen skal undertegne avtalene. Debatten om EPA ble det store gjennomgangstemaet under Verdens Sosiale Forum (WSF) i 2007, som ble avholdt i Kenya.

EPA går på en rekke punkter lengre i å begrense statenes politiske handlingsrom enn man finner i utkastene til nytt WTO-regelverk. For de store aktørene i de eksportrettede sektorene (blant annet blomster og grønnsaker) har en EPA blitt betegnet som helt nødvendig for å opprettholde de nåværende markedsandelene i det viktige europeiske markedet. Presset fra eksportnæringen ble utslagsgivende da Kenya og de andre landene i East African Community (EAC) i 2007 signerte en intensjonsavtale som forplikter EAC til å forhandle fram en endelig EPA innen desember 2009.

Idretten samler folket?
2008 ble nok et godt år for kenyansk idrett, og det er friidrettsutøverne som sanker mest heder og ære til landet. Gjennom en årrekke har kenyanske mellomdistanseløpere dominert i internasjonal friidrett, og OL i Beijing ble nok en suksess for Kenya. Til sammen tok landet fem gullmedaljer. Den 19 år gamle 800-meterløperen Pamela Jelimo var en av disse OL-vinnerne. Da Jelimo i tillegg vant det prestisjetunge Golden League sammenlagt, fikk hun raskt en enorm status i hjemlandet. Jelimos heltestatus er ikke blitt mindre av at hun til tross for sin internasjonale suksess har beholdt jobben på den lokale politistasjonen, der hun tjener om lag 1000 norske kroner i måneden.

Dyrkingen av idrettsheltene ser tilsynelatende ut til å overskride de etniske grensene som virker så tydelige i enkelte andre områder av samfunnslivet. Kanskje kan disse felles idrettsheltene ses på som tegn til en gryende nasjonsbygging. 

Framtidsutsikter
Den kenyanske politiske eliten viste evne og vilje til ansvarlighet da man fikk på plass maktfordelingsavtalen i februar 2008. Demokratiet ser således ut til å ha overlevd den alvorlige krisen.

Den foregående regjeringsperioden under NARC og president Kibaki ble en enorm skuffelse for de mange kenyanere som hadde lagt mye håp i valget av regnbuealliansen. Sett bort fra reformene som skapte allmenn rett til grunnutdanning, ble det tatt altfor få politiske grep i forrige periode. Denne gangen må storkoalisjonen følge opp løftene sine for å beholde troverdigheten. Arbeidsledigheten er skyhøy og ulikhetene i samfunnet vokser stadig – samtidig som en rekke av landets nøkkelsektorer innenfor landbruket har behov for omfattende reformer.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe