Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Kenya

Den politiske situasjonen i Kenya preges av usikkerhet om hva som skal skje etter Mois planlagte avgang i 2002, og av konflikt om grunnlovsreformen. Kenya har et anstrengt forhold til de internasjonale finansinstitusjonene, og økonomisk tilbakegang har blitt forsterket av klimaproblemer og tørke. Spørsmålet er om politisk konflikt kan vendes til dialog og reformer, eller om situasjonen vil tilspisse seg ytterligere.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Valget i desember 1997 ga regjeringspartiet Kenya African National Union (KANU) et knapt flertall i parlamentet, med 113 mot opposisjonens 109 plasser, medregnet proporsjonalt fordelte "president-nominerte" kandidater. President Moi ble gjenvalgt med 41 prosent av stemmene. Den sterkeste opposisjonskandidaten, Mwai Kibakis, fikk 31 prosent.

Sammenliknet med valget i 1992, var det flere og sannsynligvis alvorligere administrative problemer med gjennomføringen i 1997. Igjen ble landet rystet av en serie etniske voldsepisoder, hovedsakelig i kystområdene, om enn i mindre omfang enn i 1992. Hvordan disse problemene påvirket valgresultatet vil aldri kunne sies med sikkerhet. En analyse av valgkretsene med størst problemer, indikerer imidlertid at det er sannsynlig at opposisjonen hadde vunnet flertall i parlamentet dersom valget var blitt gjennomført på en korrekt måte.

Spent politisk situasjon

Tiden etter valget har vært preget av politisk spenning. En årsak til dette er den intense maktkampen som pågår innad i KANU om hvem som skal overta etter Moi i 2002. Da utløper hans andre og siste periode som valgt president. Moi ga næring til denne striden ved å vente i 15 måneder etter valget med å utpeke en visepresident.

Maktkampen har ført til mer uforutsigbar politisk situasjon ved at regjeringspartiet har blitt splittet i fraksjoner. «KANU-A» ledes av tidligere finansminister Simeon Nyachae, mens Moi foretrekker «KANU-B», ledet av Nicholas Biwott.

Det har vært spekulert i om Moi likevel ikke kommer til å trekke seg, og at han bevisst skaper konflikt for å fremtvinge en krisesituasjon som gjør det mulig for ham å fortsette også etter 2002 under påskudd av å sikre stabilitet og nasjonal sikkerhet.

Grunnlovsreformer

En annen kilde til konflikt er Mois stadige trenering av prosessen med grunnlovsreformer. Den 7. juni 1999 erklærte Moi at forslag til ny grunnlov skulle utarbeides av nasjonalforsamlingen alene, og ikke av en bredt sammensatt grunnlovskommisjon, slik det tidligere var bestemt. Dette førte til omfattende protester. En fredelig demonstrasjon 10. juni utenfor nasjonalforsamlingen, der blant annet kirkeledere og opposisjonspolitikere deltok, ble slått ned av opprørspolitiet. Parliamentary Select Committee, som skal utarbeide forslaget til ny grunnlov, ledes av Raila Odinga fra National Democratic Party.

Etniske og personlige motsetninger førte til at opposisjonen i Kenya ikke klarte å samle seg om en felles kandidat ved valget i 1997, og hittil har ikke opposisjonspartiene maktet å true KANUs stilling som det eneste virkelig landsdekkende partiet i Kenya.

I de siste årene har likevel opposisjonspartiene gjort seg mer gjeldende. Valgresultatet i 1997, og spesielt kompromisset som ble inngått mellom regjeringen og opposisjonen like før valget – den såkalte IPPG-reformpakken om konstitusjonelle og administrative reformer – synes å ha brakt en ny dynamikk inn i kenyansk politikk.

Regjeringspartiet og opposisjon har blitt mindre antagonistiske, forhandlinger i parlamentet om budsjett og lovreformer er konstruktive, og preges mer av reell dialog enn tidligere. Regjeringens samarbeidsavtale med National Development Party (NDP) er mye kritisert, men vitner om en mer konstruktiv holdning til flerpartisystemet enn det regjeringen og KANU tidligere har vist.

Det sivile samfunn i utvikling

Folkelige bevegelser har spilt en viktig rolle i arbeidet for demokrati og reformer. Av de tradisjonelle organisasjonene har særlig det protestantiske nasjonale kirkerådet National Council of Churches in Kenya (NCCK), inntatt en aktiv rolle i kampen mot undertrykkelse og maktmisbruk.

I løpet av det siste tiåret har i tillegg en mengde nye ideelle og frivillige organisasjoner blitt etablert, deriblant Kenya Human Rights Commission, som har vært en pådriver for politiske og demokratiske reformer. En annen organisasjon er Release Political Prisoners, som var aktive i kampen for å få løslatt Koigi wa Wamwere fra fengsel i 1994. Mange av de nye organisasjonene har blitt opprettet som et ledd i den demokratiske prosessen, for å påvirke aktuelle spørsmål, men også for å arbeide på lang sikt.

Til tross for at mange medlemmer av de nye organisasjonene har vært utsatt for overgrep og trakassering fra myndigheter og sikkerhetspoliti, har ideelle organisasjoner maktet å gjøre en uvurderlig innsats for å drive fram reformer, og å påvise og dokumentere overgrep fra myndighetenes side.

Vanskelig situasjon for befolkningen

Den fattigste delen av befolkningen har merket lite til økt demokratisering og større grad av politisk pluralisme. Vilkårlige overgrep fra politiets side er et omfattende problem. Mange fattige har blitt rammet av såkalt «landgrabbing», der rike investorer, ofte på ulovlig vis og med hjelp av korrupte tjenestemenn, tilegner seg områder hvor fattige mennesker bor. En rekke slumområder i Nairobi og andre byer blitt jevnet med jorden, og innbyggerne har mistet alt de eide.

En forverret helsesituasjon sammen med tørke har rammet befolkningen hardt, særlig de nærmere 50 prosent som lever under fattigdomsgrensen. Omlag 70 prosent av befolkningen livnærer seg av jordbruk, og stadig tilbakevendende tørke de siste 7 årene har ført til reduserte avlinger. El Niño ødela avlinger og infrastruktur i 1997 og 1998. Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at over to millioner, eller 14 prosent av den voksne befolkningen var hiv-smittet i 1999. Samme år døde 180.000 kenyanere av aids.

Til tross for at Mois regime har stått for brutalitet og undertrykkelse, har det vært positive tegn til økende politisk toleranse. Menneskerettighetsforkjempere utsettes sjeldnere for trakassering enn tidligere, og det har skjedd en oppmyking av ytrings-, organisasjons- og forsamlingsfriheten. I tråd med dette har det vokst fram en rekke folkelige bevegelser, spesielt i byene.

Disse positive endringene på organisasjonsnivå har dessverre ikke blitt ledsaget av forbedringer på individnivå. Det har vært en økning i utenomrettslige henrettelser, og politiet fortsetter å torturere og mishandle mistenkte for å presse fram tilståelser.

Andre utsatte grupper er hjemløse og gatebarn, som er mer eller mindre rettsløse og utsatt for stadig trakassering fra politiet. Det finnes over 50.000 gatebarn i Nairobi, og tallet anslås å vokse med 10 prosent hvert år. Fengslene er overfylte, og soningsforholdene er under enhver kritikk.

Vold mot kvinner er et svært alvorlig problem. I følge offisiell statistikk ble 1.329 tilfeller av voldtekt politianmeldt de første 9 månedene av 1999, sammenliknet med 903 i hele 1998. Dette er imidlertid bare en brøkdel av de reelle tallene, ettersom mange kvinner ikke tør å anmelde overgrep av frykt for represalier fra overgriperen eller familien. Konemishandling er vanlig og ansett som «normalt» blant mange menn, og det finnes ingen lover som forbyr voldtekt og seksuell undertrykkelse av egen ektefelle.

Utdanning

Skolesystemet i Kenya har blitt rammet av gjentatte lærerstreiker de siste årene. I 1997 streiket samtlige av Kenyas omlag 250.000 lærere i 12 dager i protest mot at regjeringen ikke innfridde løfter om lønnsøkninger. Dette tvang fram lønnsøkninger på 25-45 prosent i løpet av 1998, noe som likevel var langt under lærernes krav.

Det kenyanske lærerforbundet har ligget i mer eller mindre kontinuerlig konflikt med myndighetene siden dette, og mot slutten av 1999 var det igjen trusler om storkonflikt. Myndighetene på sin side hevder at landet ikke har råd til høyere lønninger, og signalene går snarere i retning av en storstilt reduksjon av antall lærere og dermed et forverret utdanningstilbud, i tråd med IMFs krav om nedbemanning i offentlig sektor.

Økonomi

Kenya er det rikeste landet i Øst-Afrika, og Nairobi er det økonomiske kraftsenteret for hele regionen. Sammen med Tanzania er Kenya det eneste landet i området som har kunnet nyte godt av fravær av krig og væpnet konflikt i hele den postkoloniale perioden. Tradisjonelt har Kenya framstått som et vellykket eksempel på statlig styrt kapitalisme, og kunne på 1970-tallet vise til sterk vekst i industri og turistnæring.

Det har vært gjennomført strukturtilpasning siden 1993, med fjerning av importlisenser og priskontroll, oppheving av valutarestriksjoner, nedbemanning av offentlig sektor, og privatisering av statlig industri. Negativ vekst på begynnelsen av 1990-tallet ble snudd til vekst i siste halvdel av tiåret og inflasjonen ble brakt under kontroll. Til tross for dette har ikke den økonomiske veksten holdt tritt med befolkningsveksten, og mot slutten av 1990-tallet var Kenya inne i sin verste økonomiske krise noensinne.

Kenya har gjennom siste halvdel av 1990-tallet hatt et anstrengt forhold til de internasjonale finansinstitusjonene. Etter anklager om korrupsjon besluttet Det internasjonale pengefondet (IMF) i juli 1997 å fryse alle kreditter til Kenya.

Dette førte til et umiddelbart fall i verdien på kenyanske shilling. Et annet resultat var redusert bistand fra Vesten. Kombinert med tørke og redusert turisme, har dette ført til at Kenya ved utgangen av 1999 var mer eller mindre konkurs.

Under sterkt press fra IMF og vestlige giverland besluttet Moi 23. juli 1999 å innsette opposisjonspolitikeren Richard Leakey som leder av det statlige arbeidet mot korrupsjon. Leakey har uttalt at han vil kutte lønningene i statsadministrasjonen med en tredjedel og gjennomføre en intens jakt på korrupte tjenestemenn.

Ved å innsette Leakey håpet regjeringen at IMF igjen skulle åpne kranene for vestlige lån, men ved utgangen av 1999 var fortsatt direkte pengestøtte og kreditter suspendert, og vestlig hjelp til Kenya kom hovedsakelig i form av støtte til utviklingsprosjekter.

Konflikt, forsoning og framtidshåp

Kenyas nærmere 30 millioner innbyggere er delt inn i over 40 etniske grupper. I løpet av 1990-årene har det vært en rekke etniske sammenstøt. Det er anslått at flere tusen er drept og nærmere 400.000 mennesker har blitt tvunget til å forlate sine hjem som følge av etnisk vold. De verste tilfellene fant sted mellom 1991 og 1994 i Rift Valley.

I 1997 spredte volden seg til kystområdet rundt Mombasa, om enn i mindre omfang. Regimet har gjentatte ganger blitt beskyldt for å ha framprovosert etnisk vold for å styrke stillingen til Mois folkegruppe kalenjin og "allierte" etniske grupper på bekostning av den største etniske gruppen, kikuyuene, som er underrepresentert i Mois regjering.

I august 1999 overleverte en presidentoppnevnt kommisjon en rapport til Moi om årsakene til den etniske volden. Rapporten var et resultat av ett års undersøkelser, der det hadde vært gjennomført åpne og til dels åpenhjertige høringer.

Selv om arbeidet har blitt kritisert, blant annet fordi flere nøkkelvitner ikke kom til orde, representerer høringene likevel noe nytt i kenyansk politikk. Mot slutten av året hadde regjeringen fortsatt ikke offentliggjort kommisjonens rapport.

Kenya står foran store økonomiske og politiske utfordringer i tiden som kommer. Spenning er knyttet til arvestriden etter Moi og den planlagte grunnlovsreformen. De neste to årene blir derfor avgjørende for Kenya.

Enkelte observatører frykter at den politiske spenningen vil utarte til borgerkrig, særlig dersom kretsen rundt Moi beholder makten etter parlaments- og presidentvalget i 2002. Andre håper at den økende politiske toleransen og tilløp til samarbeid som tross alt har kommet til syne, kan gi grunnlag for virkelige reformer og demokrati.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe