Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Kapp Verde

Kapp Verde har 516 000 innbyggere, fordelt på de ni øyene som utgjør landet. Omtrent like mange lever utenfor landets grenser, men regner seg som kappverdiske. Politisk sett er landet svært stabilt. Kapp Verde har lenge hatt en god utvikling, både økonomisk og helsemessig, men er fortsatt avhengig av utenlandsk bistand.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Fra frigjøringen i 1975 til 1990 regjerte Det afrikanske partiet for Kapp Verdes uavhengighet (PAICV) som eneste parti. Valget i 1991 var Afrikas første fredelige overgang til flerpartistyre (sammen med São Tomé og Principe) og ble vunnet av det liberalistiske partiet Bevegelsen for demokrati (MpD). PAICV vant tilbake makten i nasjonalforsamlingen, så vidt, i 2011. Jorge Carlos Fonseca, fra MpD, ble valgt til president samme år. Neste valg til nasjonalforsamling avholdes i 2016.

Nasjonalforsamlingen har 72 seter, og seks av representantene velges blant emigrantbefolkningen. Kapp Verde har flere partier, men bare tre er representert i nasjonalforsamlingen etter det siste valget i 2011. PAICV fikk 37 av 72 plasser, MpD 33, og Kapp Verdes uavhengige og demokratiske union (UCID) fikk 2.

PAICV og MpD har alternert som regjeringsparti siden 1991. Valget i 2011 viste et svekket PAICV, men kanskje er situasjonen samtidig et tegn på en stadig tydeligere todeling av makten mellom MpD og PAICV. MpD vant lokalvalgene i juli 2012, med seier i 14 nye lokale administrative sentra, mens regjeringspartiet PAICV, mistet to og har nå åtte. Valgdeltakelsen var dårligere enn sist, i 2008.

PAICV lyktes heller ikke denne gangen å vinne på øya São Vicente. Det kan dermed se ut til at skillet mellom nord og sør holder seg, selv om PAICV sitter med regjeringsmakta.

Selv om landets politiske stabilitet vedvarer, kan tendenser til regionalisering bli en utfordring. De største politiske debattene de senere årene har dreid seg om offentlig salg av eiendommer og konsekvensene av privatisering av større statlige virksomheter. Elektrisitetsforsyningen er fortsatt ustabil. Den lenge planlagte privatiseringen av det dårlig drevne statlige energiselskapet Electra avventer interesserte kjøpere. Prisen på kraft, sammen med bensinpriser på norsk nivå, skaper en rekke problemer på så vel individnivå som for næringslivet mer generelt. Vannforsyningen er fortsatt ustabil flere steder.

Menneskerettighetssituasjonen på Kapp Verde er bedre enn i de fleste afrikanske land. Det har imidlertid vært meldt om tortur av fanger, og politiet anklages for å ta for lett på barne- og kvinnemishandling. Samtidig er en økning i rapporter om seksuelt misbruk av barn en bekymring, men det kan være et uttrykk for at flere nå melder fra til myndighetene. Narkotikarelatert kriminalitet og vold er et stort problem, men Kapp Verde er fortsatt å betrakte som et trygt land å reise i. Personvernet i media står mye svakere enn i Norge; Mistenkte for grove kriminelle handlinger navngis gjerne i lokale media.

Kapp Verdes daværende president, Pedro Pires, mottok i 2011 Mo Ibrahimsstiftelsens pris til fremragende afrikanske statsledere som arbeider for demokratibygging. Pires var den første siden 2008 som ble funnet verdig til å motta prisen.

Bistandsavhengighet
Kapp Verde eksporterer fisk, hummer, noe frukt (banan) og produkter fra lett industri. Det er små utviklingsmuligheter innenfor industri og jordbruk, og avhengigheten av den voksende turistnæringen er stigende. Landet har ikke naturressurser av betydning, og kronisk nedbørsmangel skaper store problemer for jordbruket. Bare rundt 15 prosent av landets 4033 kvadratkilometer er dyrkbar jord. Arbeidsledigheten er offisielt på rundt 9 prosent, men antas å ligge en del høyere. Bruttonasjonalproduktet (BNP) per person var i 2010 på 3323 dollar.

Kapp Verde er i dag særdeles avhengig av bistand utenfra, og det ser ut til at det vil vedvare i lang tid framover. Rundt 90 prosent av bistanden gis som budsjettstøtte. Dette har blitt mulig blant annet fordi Kapp Verde siden frigjøringen har vært politisk stabilt og korrupsjonsnivået er lavt. Økende korrupsjon og hvitvasking er imidlertid registrert. Uroen i Guinea-Bissau og den generelle fattigdommen i flere naboland fører til press på Kapp Verde, blant annet som mellomstasjon for narkotikatrafikk og menneskesmugling.

Valutaen, kappverdiske escudos (CVE), er satt i en fast kurs i forhold til euro. Inflasjonen ser ut til å være under kontroll. Kapp Verde har oppnådd en spesiell partnerstatus i EU, i henhold til Cotonouavtalen.

Den relativt gode levestandarden i Kapp Verde skaper paradoksalt nok problemer med å sikre fortsatt bistand fra giverlandene. Kapp Verde regnes nå som et mellominntektsland og er følgelig ikke med blant de land som vanligvis er bistandsmottakere.

Emigrantenes pengebidrag utgjør rundt 16 prosent av BNP. Regjeringen ønsker å få denne gruppen til å investere mer penger i landet. I tillegg til turisme forsøker myndighetene å finne muligheter til å utnytte landets geografisk strategiske posisjon mellom Brasil og Afrika. Muligheter for å kunne tilby oljeproduserende nabostater ilandførings- og/eller raffineringsanlegg har blitt diskutert.

Utenlandsgjelden var ifølge Verdensbanken i 2010 på 52 milliarder dollar. Et økende budsjettunderskudd de siste årene skyldes tørkerelaterte problemer og helse- og utdanningstiltak.

Helse og sosiale forhold
Myndighetene prioriterer helse og fattigdomsbekjempelse. Det internasjonale pengefondet (IMF) støtter blant annet tiltak for fattigdomsreduksjon og anser den kappverdiske økonomien som vedvarende solid. 7 prosent av statsbudsjettet går til helsetiltak. Primærhelsetjenesten er relativt godt utbygd, men det er mangel på fagutdannet helsepersonell. Tilgangen på rent vann og på sanitæranlegg er fortsatt mangelfull.

Cirka 16-17 prosent av statsbudsjettet går til utdanning. Det er tilbud om gratis skole til alle og alfabetiseringsprosenten nærmer seg 80 prosent. Kapp Verde har fått eget universitet, og samarbeider med et privat universitet i Portugal. Landet kan dermed tilby en rekke utdanninger på universitets- og høyskolenivå. Myndighetenes problem er kontinuitet i utdanningen. I dag finansieres deler av grunnskoleutdanningen, hovedsakelig i form av lønn, ved hjelp av ekstern bistand. Den er følgelig ekstremt sårbar.

Mange ønsker å utvandre for å søke utdanning og arbeid. Innstrammingen av innvandringspolitikken i Vesten har imidlertid gjort dette vanskeligere og ført til økt befolkningsvekst i Kapp Verde.

Kapp Verde er på 133. plass av 187 land på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Landet er under gjennomsnittet i middelutviklede land, men høyere enn snittet blant sub-Sahara-landene.

Kapp Verde er meget ømfintlig overfor eksterne forhold som kan påvirke nivået på bidrag fra giverland og emigranter, som for eksempel dagens vanskelige økonomiske situasjon i Europa og USA. Den politiske stabiliteten gjør likevel at det ikke er grunn til å vente vesentlige negative endringer i årene framover.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe