Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Kapp Verde

Rundt 500 000 mennesker er bosatt på de ni øyene som utgjør Kapp Verde. Omtrent like mange lever utenfor landets grenser, men regner seg som kappverdiske. Politisk sett er landet svært stabilt. Kapp Verde har lenge hatt en god utvikling, både økonomisk og helsemessig, men er fortsatt avhengig av utenlandsk bistand.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Fra frigjøringen i 1975 til 1990 regjerte Partido Africano da Independência de Cabo Verde (PAICV) som eneste parti. Valget i 1991 var Afrikas første fredelige overgang til flerpartistyre (sammen med São Tomé og Principe) og ble vunnet av det liberalistiske Movimento para a Democracia (MpD). MpD vant igjen i 1995, men tapte i 2001 for PAICV, som også vant valget i januar 2006. 

PAICVs seier den gang skyldtes delvis velgernes misnøye med maktmisbruk og internt rot i MpD. Valget i 2006 styrket partiets posisjon ytterligere og PAICV framstår i dag som et moderne parti, med en tilnærmet sosialdemokratisk profil.  

Parlamentet har 72 seter, og emigrantbefolkningen velger 6 av representantene. Kapp Verde har sju partier, men bare tre av dem er representert i parlamentet etter det siste valget i 2006. PAICV fikk 41 av plassene ved valget og MpD 29, og de to siste plassene gikk til partiet União Cabo-verdiana Independente e Democrática (UCID).  

I lokalvalgene i 2008 vant Mpd stort. De vant i 11 kommuner, inkludert de to største byene, mens PAICV vant i 10. Det eneste andre partiet som vant i et lokalvalg, var Grupo Independente para Modernizar Sal (GIMS), en uavhengig gruppe som arbeider for å modernisere Sal, en av Kapp Verdes totalt ni bebodde øyer. GIMS fikk imidlertid støtte fra MpD og regnes her som en Mpd-kommune. 

Selv om landets politiske stabilitet vedvarer, kan tendenser til regionalisering bli en utfordring. Samtidig er landet i dag i praksis styrt av kun to partier. Valget i 2011, der også en ny president skal velges, kan angi i hvilken retning landets politiske system vil gå. 

De største politiske debattene de senere årene har dreid seg om offentlig salg av eiendommer og effekten av privatiseringen av større statlige virksomheter.  Elektrisitetsforsyningen er ennå ustabil. Kraftprisen og de ”norske” bensinprisene skaper en rekke problemer på så vel individnivå som for næringslivet mer generelt.  

Menneskerettighetssituasjonen på Kapp Verde er bedre enn i de fleste afrikanske land. Det har imidlertid vært meldt om tortur av fanger, og politiet anklages for å ta for lett på barne- og kvinnemishandling. Narkotikarelatert kriminalitet og vold er et voksende problem, men Kapp Verde er fortsatt å betrakte som et trygt land å reise i.

Bistandsavhengighet
Kapp Verde eksporterer fisk, hummer, noe frukt og produkter fra lett industri (sko og klær). Det er små utviklingsmuligheter innenfor industri og jordbruk, og avhengigheten av turistnæringen er stigende. Landet har ikke naturressurser av betydning, og kronisk nedbørsmangel skaper store problemer for jordbruket. Bare rundt 15 prosent av landets 4 033 kvadratkilometer er dyrkbar jord. Enda ligger noe brakk, fordi eierne bor utenlands og hindrer utvikling. Regjeringspartiet PAICV har lenge ønsket en landreform. Arbeidsledigheten er rundt 20-25 prosent. Bruttonasjonalproduktet (BNP) er på 5214 amerikanske dollar per person. 

Kapp Verde er i dag særdeles avhengig av bistand utenfra, en avhengighet som ser ut til å vedvare i lang tid framover. Rundt 90 prosent av bistanden er tilskudd. Dette har blitt mulig blant annet fordi Kapp Verde siden frigjøringen har vært politisk stabilt og korrupsjonsnivået er lavt. Økende korrupsjon er imidlertid registrert. Valutaen (kappverdiske escudos, CVE) er satt i en fast kurs i forhold til euro. Inflasjonen ser ut til å være under kontroll. Kapp Verde har oppnådd en spesiell partnerstatus i EU, i henhold til Cotonouavtalen.  

Den relativt gode levestandarden i Kapp Verde skaper paradoksalt nok problemer med å sikre fortsatt bistand fra giverlandene; Kapp Verde regnes nå som et mellominntektsland og er følgelig ikke med blant de land som vanligvis er bistandsmottakere. 

Landets stabile politiske og sosiale situasjon førte imidlertid til at USA i 2005 vedtok å støtte Kapp Verde via den såkalte Millennium Challenge Corporation med 110 millioner dollar til vannforsyningstiltak, infrastruktur og utvikling av den private sektor.  

Landet er meget ømfintlig overfor eksterne forhold som kan påvirke nivået på bidrag fra giverland og emigranter. Emigrantenes bidrag utgjør rundt 16 prosent av BNP. Regjeringen satser på å få denne gruppen til å investere mer penger i landet. I tillegg til turisme forsøker myndighetene å finne muligheter til å utnytte landets geografisk strategiske posisjon mellom Brasil og Afrika. Muligheter for å kunne tilby oljeproduserende nabostater ilandførings- og/eller raffineringsanlegg har blitt diskutert. 

Utenlandsgjelden var i 2007 på nesten 600 millioner dollar, ifølge FN. Et økende budsjettunderskudd de siste årene skyldes tørkerelaterte problemer og helse- og utdanningstiltak.  

Helse og sosiale forhold
Myndighetene prioriterer helse og fattigdomsbekjempelse. Det internasjonale pengefondet (IMF) støtter blant annet tiltak for fattigdomsreduksjon og anser den kappverdiske økonomien som vedvarende solid. Sju prosent av statsbudsjettet går til helsetiltak. Primærhelsetjenesten er relativt godt utbygd, men det er mangel på fagutdannet helsepersonell. Tilgangen på rent vann og sanitæranlegg er fortsatt mangelfull.  

19 prosent av statsbudsjettet går til utdanning. Det er tilbud om gratis skole til alle og alfabetiseringsprosenten nærmer seg 80 prosent. Kapp Verde har fått eget universitet, og samarbeider med et privat universitet i Portugal. Landet kan dermed tilby en rekke utdanninger på universitets- og høyskolenivå. Myndighetenes problem er kontinuitet i utdanningen. I dag finansieres deler av grunnskoleutdanningen ved hjelp av ekstern bistand og den er følgelig ekstremt sårbar.  

Mange ønsker å utvandre for å søke utdanning og arbeid. Innstrammingen av innvandringspolitikken i Vesten har imidlertid gjort dette vanskeligere, noe som har ført til økt befolkningsvekst.  

Kapp Verde har rykket kraftig ned på UNDPs utviklingsineks, fra 102. plass i 2007, til en 121. plass i 2009. Endringen skyldes at andre land hatt større forbedringer enn Kapp Verde siste år. Landets egne utviklingsindikatorer er uforandret, slik at endringen er mindre dramatisk enn det kan se ut som ved første øyekast.

Landfakta:

Areal: 4 033 km2 (50. størst)

Folketall: 499 000

Befolkningstetthet per km2: 124

Urban befolkning: 59 prosent

Største by: Praia - 126 000

BNP per innbygger: 3439 USD

Økonomisk vekst: 5,9 prosent

HDI-plassering: 121


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe