Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Kapp Verde

Det lille landet Kapp Verde er svært stabilt politisk sett. Regjeringen er nå i gang med sin tredje periode. Landet har hatt en god utvikling, både økonomisk og helsemessig, men er svært avhengig av utenlandsk bistand.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Kapp Verde har cirka 435 000 innbyggere. Minst like mange lever utenfor landets grenser, men regner seg som kappverdiske. Fra 1999 er dagligspråket kriolo offisielt språk, ved siden av portugisisk.

Kapp Verde gikk over til flerpartistyre i 1991. Movimento para aDemocratia (MpD) vant valget. De vant igjen i 1995 og nå i 2000.

Personkamp

Statsminister Carlos Veiga meldte i 1999 sitt kandidatur som president ved valget i 2001. Dette utløste en rivalisering mellom ordfører i Praia (og en av MpDs stiftere), Jacinto Santos, og visestatsminister A. Gualberto do Rosário. I juli 1999 ble grunnloven revidert, slik at presidenten fikk utvidet mandat. I november 2000 ble flere Santos-vennlige ministere skiftet ut. Partistriden fikk et foreløpig høydepunkt i juni/juli 2000. Da meldte Santos seg ut av MpD og Veiga gikk frivillig av som statsminister for å forberede sitt presidentkandidatur. Dette førte til protester fra de øvrige partiene. Rosário tok over som statsminister. Lokalvalget i februar 2000 viste at partiet har tapt betydelig oppslutning de siste årene. Dette skyldes blant annet befolkningens høye forventninger, misnøye med følgene av privatiseringen og uroen internt i MpD.

Landets nest største parti er Partido Africano da Independência de Cabo Verde (PAICV). Foruten de to store partiene finnes fire partier. I tillegg har emigrantbefolkningen 6 av 72 representanter i parlamentet. Et syvende parti er underveis; i juli 2000 varslet Jacinto Santos opprettelsen av Partido da Renovação Democrática (PRD).

Fra frigjøringen i 1975 til 1990 regjerte PAICV som det eneste lovlige partiet. Valgnederlaget i 1991 kom overraskende på partiledelsen, men PAICV har greid å komme tilbake. I 2000 vant PAICV de viktige ordførerpostene i hovedstaden Praia og landbruksfylket Santa Catarina, begge på Santiago, hvor over halvparten av befolkningen bor.

Det er muligens en regionalisering på gang, hvor MpD og PAICV henter støtte i sør (Sotavento, med en mer afrikansk befolkning), mens regionale allianser og partier har sin støtte på øyene i nord (Barlavento, med en mer europeisk befolkning). Rosario støttes for eksempel av den nordlige fraksjonen, og Santos av den sørlige.

Helse prioriteres

Primærhelsetjenesten er relativt godt utbygget, men det er for lite fagutdannet personell. Tilgangen på rent vann og sanitæranlegg er fortsatt mangelfull. Myndighetene prioriterer dette arbeidsområdet. En større utbygging av sykehuset i Praia er planlagt. Her skal det tilbys landsdekkende spesialisttjenester.

Kapp Verde har forbedret sin rangering på FNs utviklingsprograms (UNDP) Human Development Report, fra 117. plass i 1995 til 105. i 2000. Forventet levealder er 64,2 for menn og 71,8 for kvinner. Sju prosent av statsbudsjettet går med til helse, 19 prosent til utdanning. Det er tilbud om gratis grunnskole til alle og 71 prosent kan lese og skrive. Kapp Verde har ikke eget universitet, men tilbyr pedagogisk og teknisk utdanning på høyskolenivå. Et samarbeid med portugisiske universiteter er innledet.

Stabil økonomi

Landet har ikke naturressurser av betydning. Eksporten består av fisk, hummer, noe frukt og lett industri (sko og klær). Bare 11-15 prosent av landets 4.033 kvadratkilometer er dyrkbar jord. Kronisk mangel på nedbør skaper store problemer for jordbruket. Arbeidsledigheten er cirka 25 prosent.

Mangelen på naturressurser gjør landet særdeles avhengig av bistand utenfra. Rundt 90 prosent av bistanden kommer i form av tilskudd. Dette har blitt mulig blant annet fordi myndighetene helt siden frigjøringen har ført en stabil økonomisk politikk og korrupsjonsnivået er lavt. BNP per person er på 1.200 USD, det høyeste i Vest-Afrika. Privatiseringen har skapt økende sosiale skiller, men det er et uttalt mål for myndighetene å bedre levekårene for de fattigste. Vanskelige levekår har gjort at mange har flyttet utenlands, men kappverdianere i utlandet bidrar med rundt 16 prosent av BNP. Regjeringen satser derfor på å få denne gruppen til å investere mer penger i landet.

Valutaen ble knyttet til portugisiske escudos i 1998. Dette har bidratt til å redusere inflasjonen.

Regjeringen har satt i gang en privatiserings-prosess. Televerket og 25 andre selskaper var privatisert ved utgangen av 1999. 23 andre selskaper er planlagt privatisert innen utgangen av 2002. Privatiseringen er omstridt. Elektrisitetsverket, Electra og Banco Comercial Atlantico ble solgt til halvstatlige portugisiske selskaper. Prisene vurderes som langt over reell verdi, noe som kan ha politiske årsaker.

Utenlandsgjelden var i 1999 på 222 millioner USD. Et økende budsjettunderskudd de siste årene kan tilbakeføres til tørkerelaterte problemer og helse- og utdanningstiltak, blant annet som følge av krav fra giverland.

Problematisk regionalisering

Det har ikke vært meldt om alvorlige problemer med hensyn til brudd på menneskerettigheter eller organisasjons- og ytringsfrihet siden frigjøringen, men politiet anklages for å ta for hardt på fanger og for lett på barne- og kvinnemishandling.

Kapp Verde vil være avhengig av utenlandsk bistand i lang tid framover. Det er små utviklingsmuligheter innenfor tradisjonell industri og jordbruk. Landets politiske stabilitet ser ut til å vedvare, men regionaliseringstendensen er en utfordring. Emigrasjon vil fortsatt måtte være en viktig vei til utdanning og arbeid for mange. Innvandringspolitikken i Europa kan føre til sterk befolkningsvekst i årene framover.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe