Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Kamerun

Kamerun ser nå økt økonomisk vekst etter noe nedgang i kjølvannet av finanskrisen i 2008. Til tross for utbredt fattigdom og begrenset ytringsfrihet lever kamerunere i fred med hverandre. De fleste støtter den autoritære presidenten, Paul Biya, som har styrt landet i tretti år.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Kamerun er en tidligere engelsk og fransk koloni. Landet er språklig og etnisk sett svært mangfoldig, med over 250 etniske grupper. Kamerunere er stolte av å ha levd relativt fredelig side om side siden uavhengigheten, i motsetning til befolkningen i flere av nabolandene. Kamerunere markedsfører landet sitt som et ”Afrika i miniatyr” på grunn av den geografiske variasjonen i landet: Sahel-ørken i nord, fjell og hvite strender i vest og tett regnskog i sør. Til tross for mangfoldet er økonomien ensidig, med 70 prosent av befolkningen avhengig av jordbruk. Det er likevel verdt å bemerke at Kameruns økonomi har noen flere bein å stå på enn en del av de andre økonomiene i Sentral- og Vest-Afrika. Det er særlig servicesektoren som har drevet veksten i bruttonasjonalproduktet (BNP) de siste årene.

Kamerun vender seg mot øst
Etter finanskrisas lave vekst vokste økonomien med 4 prosent i 2011, og Verdensbanken anslår at Kameruns økonomi vil vokse med over 5 prosent i 2012. Kamerun ble rammet av finanskrisa gjennom redusert etterspørsel og prisfall for eksportvarer som olje, tømmer, gummi og bomull. Effektene av eurokrisa forventes å gi lignende utslag.

Dette har ført til at Kamerun har måttet ta opp lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og vende seg mot nye markeder, siden etterspørselen i de tradisjonelle – Europa og Nord-Amerika – svekkes. Nå står asiatiske land for importen av rundt en fjerdedel av Kameruns tømmereksport. Kamerun er ikke bistandsavhengig, så nedgang i bistand påvirker ikke landet i stor grad.

”Visjon 2035”
Kamerun har et godt jordbruksklima og er rikt på naturlige og menneskelige ressurser. Svakheter i politiske og økonomiske strukturer gjør det imidlertid vanskelig å omsette landets potensial til utvikling, fattigdomsbekjempelse og vekst. Korrupsjon er utbredt, arbeidsledigheten er høy, flere sektorer domineres av utenlandske selskaper, og Kamerun eksporterer fortsatt først og fremst råvarer. Oljeproduksjonen i Kamerun har avtatt de siste årene ettersom reservene er i ferd med å gå tomme, det opereres med gammelt utstyr, og flere utbyggingsprosjekter og investeringer ble stoppet etter finanskrisa.

Infrastrukturen i Sentral-Afrika er den dårligste i hele Afrika og regionen har den minst utviklede kraftsektoren på kontinentet. Med utviklingsstrategien ”Visjon 2035” satser regjeringen på endring. Dette er en ambisiøs plan for å redusere fattigdommen i landet til under 10 prosent, konsolidere demokratiet og bli en framvoksende økonomi.

Som en del av strategien begynte Kamerun å utstede statsobligasjoner i 2010, for å finansiere infrastrukturprosjekter. Regjeringen ønsker særlig å øke investeringer i energi, veier, havnebygging, vannforsyning og informasjonsteknologi. I tillegg har Kamerun nå tatt opp lån fra Kina for å ferdigstille arbeidet med en oljeledning fra Tsjad og for å bygge en dypvannshavn i kystbyen Kribi. Prosjektene forventes å generere titusenvis av arbeidsplasser og økonomisk vekst. Forventningene til ”Visjon 2035” er høye, og hvis disse innfris, vil prosjektet være langt mer vellykket enn tidligere utviklingsplaner.

Stagnerende og ujevn fattigdomsbekjempelse
Kamerun preges av store geografiske og sosioøkonomiske forskjeller. Fattigdom i byene har gått ned de siste årene, mens fattigdom på landsbygda har økt. Sett under ett har fattigdomsnivået holdt seg relativt stabilt. Store deler av befolkningen jobber i uformell sektor, hvor jobbene kjennetegnes av lav produktivitet og lav fortjeneste.

På grunn av store investeringer i utdanningssektoren, har Kamerun en av de høyeste lesekyndighetsandelene i Afrika. 76 prosent av kamerunere kan lese og skrive. Mens flere barn går på skole enn noen gang tidligere, viser indikatorer knyttet til barns helse og ernæring en forverring siden 1990. Man finner særlig høye nivåer av underernæring nord i landet. Om denne utviklingen fortsetter, vil landet sannsynligvis ikke nå tusenårsmålene, bortsett fra målene om universell grunnskoleutdanning og likestilling, hvor Kamerun gjør det bra.

Tretti år med autoritære Paul Biya
Paul Biya har sittet ved makta siden 1982. I 2009 ble han rangert som den 19. verste diktatoren i verden av det amerikanske bladet Parade Magazine. I 2008 sørget han for at grunnloven ble endret slik at han kunne stille til valg for nok en presidentperiode i 2011. Lederen av det største opposisjonspartiet, Front Social-Démocratique(FSD), har siden kalt den dagen grunnloven ble endret en sorgens dag og et tilbakeskritt for demokratiet. Da Biya vant et overveldende flertall i 2011, hevdet FSD at dette var på bakgrunn av vidtrekkende valgfusk, blant annet fordi en rekke stemmer fra døde mennesker hadde blitt telt. USA og Frankrike fordømte også valget på bakgrunn av åpenbar og grov valgfusk.

Biya tilhører partiet Rassemblement Démocratique du Peuple Camerounais (RDPC), som dominerer i nasjonalforsamlingen. Opposisjonspartiene er mange, men de har tilnærmet ingen makt. Til tross for at Biya har gått med på noen demokratiske reformer, har regimet hans tydelige autoritære kjennetegn. Nedfelt i grunnloven er presidentens vidtrekkende utøvende og lovgivende makt, og presidenten har relativt stor kontroll over rettsvesenet.

For knapt 15 år siden ble Kamerun klassifisert som det mest korrupte landet i verden av Transparency International. Kamerun anses fortsatt som svært korrupt, til tross for at forholdene har forbedret seg. Regjeringen lanserte en storoffensiv mot korrupsjon i 2004, og siden har hundrevis av offentlig ansatte blitt fengslet for korrupsjon. Det hevdes imidlertid at Biya bruker korrupsjonskampen som et skalkeskjul for å bli kvitt politiske utfordrere.

”Nasjonal enhet” – men noen grupper ekskluderes
Biya har i hele sin periode som president lagt stor vekt på nasjonal enhet – noe kamerunere flest også er svært stolte av. De kritiske røstene kommer i stor grad fra separatistbevegelsen i vest, som består av engelskspråklige kamerunere. Det er også hos de engelskspråklige at FSD høster flest stemmer.

Til tross for at engelskspråklige kamerunere utgjør 20 prosent av befolkningen, er det få av dem som har maktposisjoner. De fire mest prestisjetunge ministerpostene har aldri blitt besatt av en engelskspråklig kameruner. Politiske kommentatorer mener at de engelskspråklige som finnes i maktapparatet har liten reell innflytelse, men at de er der for å tilfredsstille separatistene.

Menneskerettighetsgrupper har rettet søkelyset mot grov politisk vold mot kamerunere som engasjerer seg i separatistgrupper, og regimet har skapt et miljø der politiske og sivile friheter jevnlig blir brutt. Homofile og kritiske journalister trakasseres og fengsles, og deltakelsen i politiske prosesser som valg er svært lav. I tillegg kontrollerer staten aviser, TV og radio.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe