Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Kamerun

Siden uavhengigheten i 1960 har Kamerun kun hatt to presidenter. Dagens president Paul Biya støtter seg på en stor personlig garde, et slagkraftig hemmelig politi, en etnisk oppsplittet hær og en egen evne til å kjøpe opp politiske motstandere.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

President Paul Biya har styrt Kamerun med hard hånd siden 1982. Riktignok åpnet Kamerun for flerpartivalg i 1990, men det har ikke resultert i store ideologiske omskiftninger. President Biya har i hele sin periode passet på å bytte ut sine ministre med ujevne mellomrom. En av grunnene har vært å vise ansvarlighet dersom det ble påvist korrupsjon. Utskiftningene har også vært gjort for å splitte politiske partier. En tredje grunn har vært å søke etnisk eller regional støtte til regjeringspartiet ved å velge en minister fra et bestemt sted og av en bestemt etnisk opprinnelse.

106 politiske partier

Kamerun avholdt sitt første lokalvalg i januar 1999. For første gang skulle ordførere og kommunerepresentanter være politisk valgt. I byene der presidentens parti () ikke vant, fikk ikke kommunene statlige overføringer, og presidenten opprettet kommunale representanter som stod over ordføreren i autoritet.

Presidentvalget i 1997 ble boikottet av store deler av opposisjonen, noe som førte til at Paul Biya fikk 92 prosent av stemmene. De viktigste opposisjonspartiene er og ()SDF/FSD ledes av John Fru Ndi. Dette partiet er hovedsakelig støttet av bamileke-folk og har sitt geografiske holdepunkt i Nord-Vest-provinsen. har hovedsakelig støtte fra Fulanere og er sterkest i Adamaoua provinsen og i Garoua by.

President Biya klarte å splitte UNDP i to ved å tilby ministerposter til sentrale medlemmer av partiet uten at disse var støttet av ledelsen. Resultatet ble et nytt regjeringsvennlig parti, (). Etter at det ble lovlig å etablere politiske partier i desember 1990 har veldig mange dannet sine egne partier. Ved kommunevalget i 1996 fantes det 106 politiske partier. Få velgere er i stand til å skille partiene fra hverandre på noe annet enn logo. Slagordene, navnene og innholdet i politikken er svært likt for de aller fleste partier.

La crise

Fra slutten av 1980-tallet har den politiske ledelsen manet folket til ikke å vente seg sosiale goder eller høyere lønn med henvisning til . var en økonomisk krise som følge av dårligere priser på råvarer og strammere vilkår for støtte fra og .

Mange vil hevde at Kamerun burde klare seg gjennom skiftende råvarepriser bedre enn de fleste andre afrikanske land, fordi Kamerun har litt av det meste.

Landet er rikt på olje og aluminium. Det har kaffe og kakao, og store mengder bomull og palmeolje. I tillegg eksporterer Kamerun store mengder eksklusivt trevirke. Råvarene eksporteres i hovedsak til Europa hvor Italia, Spania og Frankrike kjøper mest.

På tross av at Kamerun har så mange ulike råvarer ble det mest brukte ord i kamerunsk politikk på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Retorikken om toppet seg i 1991 og 1992 med store studentdemonstrasjoner og (såkalte døde byer med generalstreik i flere måneder).

I januar 1994 ble alle afrikanske land med CFA-myntenhet tvunget til å devaluere 50 prosent, men fortsatte å bevare paritet til franske franc. Mens det før januar 1994 var bytteforhold 2 franske franc for 100 CFA ble det etter dette 1 fransk franc mot 100. Dette gikk i første rekke ut over lønnsmottagere som bodde i byene. På landsbygda hvor man i stor grad var selvforsynt spilte devalueringen mindre rolle, selv om inflasjonen i 1994 kom opp i over 30 prosent. De siste årene har inflasjonen i Kamerun vært på omtrent fem prosent, det samme nivå som økningen i BNP.

Fremtidsoptimisme

Utdanningsmessig kommer Kamerun dårligere ut i dag enn for 20 år siden. Da var nesten alle barn innskrevet i grunnskolen, mens tallet nå er rundt 80 prosent. Det er riktignok opprettet flere universiteter i Kamerun på 1990-tallet, men ofte er det ingen undervisning, enten fordi lærerne streiker eller fordi studentene protesterer.

Andelen av aids-smittede er stigende. Anslag av aids-smittede i den totale befolkning varierer fra 1 prosent til 20 prosent litt avhengig av hvem som publiserer tallene og hvordan de er skaffet til veie. Staten har imidlertid anerkjent at aids er et problem i landet og kjører anti-aids kampanjer i radio og TV. Forventet levealder er forholdsvis stabil og har ligget rundt 55 de siste årene.

Likevel er det mitt inntrykk at kamerunere flest ser lysere på fremtiden i år 2000 enn de gjorde for fem år siden. Hvordan de kan gjøre det er vanskelig å forstå for en utlending. Kanskje er det på grunn av den politiske demokratiseringen? Eller kanskje er det så enkelt som at Kamerun har klart å holde seg unna de væpnede konfliktene som mange av deres naboland har vært vitne til?


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe