Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Guinea

Lansama Conte, Guineas president gjennom 24 år, døde den 22. desember 2008. Landet styres fortsatt av en militærjunta, og selskaper og militære fra stadig flere stater opererer i landet. Ved hjelp av utenlandske leiesoldater forbereder president Camara nå sine spesialstyrker på etnisk krigføring, mens konfliktene rundt konsesjonsrettigheter til landets enorme mineralforekomster tilspisser seg.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Mineralutvinning har spilt en nøkkelrolle i Guineas politikk og historie. Under Contes regime fikk internasjonale finansinstitusjoner og donorer fritt stille betingelser for utformingen av Guineas økonomiske og sosiale politikk. Guinea er i dag, til tross for enorme naturrikdommer, et av verdens fattigste og minst utviklede land. Mot slutten av Contes regjeringstid var militærregimet i åpen konflikt med flere internasjonale selskaper om konsesjonsrettigheter. Den nye militærjuntaen, som har vært under hardt europeisk press siden kuppet, har forverret denne situasjonen ved å tildele omstridte konsesjonsrettigheter til nye aktører, spesielt selskaper fra Kina og Israel.  

Det var få som kjente Moussa Dadis Camara, som var kaptein i forsvaret, før kuppet ved utgangen av 2008. Siden Conte-regimet var forhatt av de fleste, ga lovnader om valg, kamp mot korrupsjon og en gjennomgang av landets mineralkontrakter Camara et pusterom til å konsolidere sin makt etter kuppet. Camara utnyttet denne muligheten til å hente inn leiesoldater fra Israel og Sør-Afrika for å trene opp militser av ungdom fra sin egen etniske gruppe. For å finansiere sin posisjon har Camara gitt omstridte mineralkonsesjoner til selskaper fra Kina og Israel. Den uryddige situasjonen som har oppstått øker faren for at landet vil bli ytterligere destabilisert og trukket inn i en etnisk borgerkrig.

Tragedie
Den 28. september 2009, ca ni måneder etter Camaras kupp, trakk en fredelig demonstrasjon 50 000 mennesker til hovedstaden Conakrys nasjonale fotballstadion. Aktivistene kom for å vise sin motstand mot fortsatt militært styre og for å kreve at ingen militære skulle kunne stille til valget i 2010. Det var uttalelser fra Camara om at han selv kom til å stille, som utløste demonstrasjonen. Camara svarte med å sette inn militæret og sine egne sikkerhetsstyrker mot aktivistene. Situasjonen utviklet seg til en tragedie, der de militære angrep spesielt kvinner og politisk aktive, samt menn fra en bestemt etnisk tilhørighet. Juntaen benekter hendelsene, som blant annet omfattet offentlige gruppevoldtekter av kvinner og jenter med kniver og pistoler – mange ble henrettet på stedet. Tragedien, som kostet 157 menneskeliv, har knust alle illusjoner om at Camara kan bidra med noe positivt for Guinea. Camara har vært i eksil siden et attentatforsøk den 3. desember 2009.  

Militærjuntaen fortsetter å forfølge journalister og andre som uttaler seg kritisk i pressen. Arrangører av demonstrasjoner blir systematisk henrettet. Militærjuntaen har immunitet mot straffeforfølgelse, men det stopper ikke befolkningen fra å fortsette å gjøre opprør. Guineas befolkning ønsker seg radikale forandringer, som tilgang til rent drikkevann og overgang til et sivilt styre.  

Mineraler
Råvaren bauxitt har spilt en sentral rolle i Guineas økonomiske og politiske historie. Historisk sett har det internasjonalt eide selskapet Compagnie des Bauxites de Guinee utvunnet mesteparten av Guineas bauxitt. Selskapet er i dag verdens største eksportør av bauxitt. Guinea har også store forekomster av gull, diamanter, jern og andre mineraler, og flere globale selskaper opererer i landet. Under Contes regjeringstid ble landets økonomiske politikk i all hovedsak streket opp utenfor landets grenser. Donorene krevde blant annet at offentlige utgifter ble kuttet til et absolutt minimum. Politikken, kjennetegnet av deregulering og privatisering, har nedprioritert miljøvern og et offentlig tjenestetilbud. Det er ikke blitt investert i landbruk eller i utviklingen av lokal industri og elektrisitet. Resultatet er en fattigdomsfelle - Guinea er i dag fullstendig avhengig av verdensmarkedet og bistandsgivere.

Flere store multinasjonale selskaper opererer i Guinea, som det multinasjonale selskapet Rio Tinto. Rio Tinto var i strid med Conte-regimet om en gigantisk jernforekomst i Simandou, og Camara har nå gitt et israelsk selskap konsesjon til å drive i det nordlige området av det omstridte feltet. Camara har også inngått en kontrakt med Kina, som etter Contes utspill skal spille en rolle i alle landets mineralaktiviteter. Det russiske selskapet RUSAL befinner seg også i en rettslig strid med juntaen over eierskapet til en bauxittgruve i Kindia. Landets første president, Sekou Toure (1959-1984), ønsket å bearbeide aluminiumen i Guinea, noe ”det internasjonale samfunnet” aldri var interessert i. Guinea er på mange måter blitt styrt som et selskap, med det som formål å eksportere mineraler ut av landet på billigst mulige måte. Resultatet er blitt katastrofalt for befolkningen.

Fattigdom
Analfabetisme er utbredt i befolkningen, og den alminnelige skoleklassen har mellom 60 og 90 elever. Med 11 leger per 100 000 innbyggere, dyre medikamenter og dyr medisinsk behandling, ligger et helsetilbud utenfor rekkevidde for de aller fleste. Under halvparten av befolkningen har tilgang til rent vann – og fire av fem lever uten tilgang til sanitære forhold. Under 10 prosent av befolkningen har tilgang til elektrisitet. Guineas sosiale indikatorer kan med andre ord sammenliknes med dem til land som nettopp har kommet ut av en langvarig krig.  

Befolkningen trosser overgrep og massakrer for å kreve overgang til sivilt styre og etablere et rettsamfunn. Samtidig må økonomien få flere bein å stå på, noe som vanskelig kan oppnås uten å drive en form for fordelingspolitikk og proteksjonisme. Dessverre er det noen som tjener på at landet forblir uten miljøvern, offentlige tjenestetilbud og et sterkt sivilt samfunn. De samme kreftene bidrar nå med å dra landet inn i en etnisk krigføring; den høyst oligarkiske internasjonale aluminiumsindustrien spiller en sentral rolle. Guinea har alle muligheter til å skape en diversifisert og sterk økonomi, men da må makten over den økonomiske politikken overføres til folket. Til tross for den vedvarende statlige terroren fortsetter befolkningen å kreve politiske endringer – og nyliberalistiske vestlige regjeringer fortsetter å være et direkte hinder for demokratisk utvikling i landet.

Landfakta:

Areal: 245 857 km2 (31. størst)

Folketall: 9,8 millioner

Befolkningstetthet: 40 per km2

Urban befolkning: 34 prosent

Største by: Conakry - ca. 1,5 millioner

BNP per innbygger: 505 USD

Økonomisk vekst: 4 prosent

HDI-plassering: 170


Andre landprofiler:
2012-2013, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe