Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Guinea

Guinea har vært inne i en lavkonjunktur siden 2004. For å maksimere profitten på sine investeringer har de internasjonale låne- og bistandsgiverne stilt betingelser som har destabilisert landets økonomi. Økonomien preges i dag av kjennetegn man vanligvis ser i et land som har opplevd en langvarig krig. Krav om forandringer dominerer Guineas innenrikspolitikk, og generalstreiker og et stadig økende antall demonstrasjoner er blitt møtt med en urovekkende brutalitet.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Statsministere og regjeringer har i den siste tiden kommet og gått, men merkbare forandringer er uteblitt. Mot utgangen av 2008 styres Guinea fortsatt av diktatoren Lansana Conté, som har støtte av militæret og regjerer på utenlandske donorers premisser.

Republikken Guinea ble opprettet i 1958 da den franske kolonimakten ble tvunget til å forlate landet. I forakt tok de med seg alt fra offentlige dokumenter til telefoner. Toalettene på de offentlige kontorene ble fylt med sement og lyspærene knust. Følgene ble at en sterk mistro til Vesten og isolasjon fra verdenssamfunnet kom til å prege politikken til landets leder i de neste 26 årene, Sékou Tourè.

Kupp og konfrontasjoner
I det politiske vakuumet som oppsto etter Tourès død i 1984 tok hæren, under ledelse av Lansana Conté, makten i et kupp. Conté lovet økonomiske reformer, erklærte grunnloven ugyldig og gjorde politiske partier ulovlige. I 24 år har han nå styrt Guinea med jernhånd; uten å søke støtte i folket eller ivareta fellesskapets og landets langsiktige interesser.

Folkelige demonstrasjoner oppstår stadig oftere i fortvilelsen over problemene lavkonjunkturen har ført med seg. De to største fagforeningene i landet, National Confederation of Guinean Workers (CNTG) og Guinean Workers Union (USTG), har iverksatt flere generalstreiker. Den siste, i januar 2007, ble håndtert særdeles brutalt. Contés ordre til de militære styrkene var at enhver provokasjon kunne straffes med døden, og det hersket en stund tilstander hvor ingen hadde kontroll. Fattige bydeler i hovedstaden Conakry ble på folkemunne omtalt som «Golfen» og «Irak.» Til sammen ble 1500 mennesker skadet og minst 138 drept i sammenstøtene.

Frodig land, rik kulturarv
Guineas 9,3 millioner innbyggere lever i et frodig land og deler en rik kulturarv, hvor musikk, dans og historiefortelling har stått sentralt i århundrer. Guinea har en lang kystlinje og et innbringende fiske. Slettelandskapet som strekker seg fra kysten og innover i landet er velegnet til landbruk og dyrehold. Der landskapet løfter seg i daler og fjellformasjoner finnes det gode muligheter til utvikling av miljøvennlig vannkraft, samt rike forekomster av diamanter, gull og mineraler.

Guinea aldri har ført noen form for fordelingspolitikk. Forsvarlig ressursforvaltning forekommer i liten grad, og befolkningen i det i utgangspunktet frodige landet lider i dag av matmangel og underernæring. Guineas sittende regjering har fulgt retningslinjene til landets bistandsgivere om å fortsette importen av matvarer, som opphørte for en stund i 2007 etter press fra folket. Muligheter for vannkraftutbygging er ikke blitt utnyttet, og kun 8 prosent av befolkningen har i dag tilgang til elektrisitet. I Guineas hovedstad Conakry har bare de bydelene hvor det bor tilhengere av Conté strøm, noe som har ført til en rekke protester i den siste tiden. Den spede infrastrukturen som finnes forfaller, da den eneste infrastrukturen som blir prioritert er den som går fra gruveområdene til kaianleggene.

Barnearbeid og handel med barn
Etter krav fra bistandsgivere ble alle subsidier til helsesektoren innstilt i 2004. I praksis førte det til at primære helsetjenester er utilgjengelige for allmennheten. Det finnes kun 11 leger per 100.000 innbyggere. Privatiseringen av statlig sektor har ført til at under halvparten av befolkningen i dag har tilgang til rent drikkevann. Siden hele 80 prosent av befolkningen mangler tilgang til tilfredsstillende sanitære fasiliteter, er epidemier som diaré og kolera et utbredt problem som tar unødig mange liv.

Kvinner og barn er de største taperne i mangelen på rettsikkerhet som preger Contés regime. Handelen med barn til nabolandene øker, det samme gjør andelen av barn som jobber. Barn blir i hovedsak rekruttert til militser og til arbeid i gruvesektoren og i private husholdninger i Conakry; barneprostitusjonen brer også om seg. Guinea topper verdensstatistikken når det gjelder andelen av kvinner som er omskåret, med mellom 90 og 99 prosent. De topper også statistikken over kvinner som gifter seg før de fyller 18 år – her er tallet 65 prosent. Utdanningssektoren blir tilgodesett med knappe 1,8 prosent av nasjonalbudsjettet, og hele 70 prosent av befolkningen kan verken lese eller skrive. Den gjennomsnittlige skoleklassen har mellom 60 og 90 elever.

Konsekvenser
Med tilsynelatende kun ett mål for øyet, nemlig å beholde makten, har Conté i sin regjeringstid kompromissløst imøtekommet de betingelsene bistandsgiverne stiller for å gi lån og bistand. Konsekvensene dette har hatt for landets innbyggere og landets langsiktige utvikling er katastrofale. Betingelsene som er blitt stilt kan sies å ha hatt tre hovedmotiver: Å legitimere bistanden ovenfor verdenssamfunnet, å åpne landet for direkte internasjonale investeringer og å maksimere profitten på disse investeringene.

For å kunne legitimere støtten til en despot overfor verdenssamfunnet er det også stilt krav om demokratiske reformer. Disse reformene er blitt gjennomført - politiske partier er blitt lovlige og det har vært gjennomført flere flerpartivalg. Men i praksis er fortsatt Guinea et diktatur, og støtten som er gitt har vært med på å undergrave befolkningens reelle interesse, som er å bli kvitt Conté så fort som overhodet mulig. Det har ikke blitt stilt krav om at penger fra givere ikke skal brukes til våpen eller til å betale lønn til hæren, og det er nettopp dette mesteparten av pengene er blitt brukt til. Valgene har vært ugyldige, og politiske motstandere blir fortsatt vilkårlig fengslet. Fengselsforholdene er så dårlige, og torturen så brutal, at mange av de innsatte dør mens de venter på å få utferdiget en tiltale.

Gjennom å støtte Conté har giverne sikret seg tilgang til landets ressurser gjennom direkte internasjonale investeringer. Krav om en rekke økonomiske liberaliseringsreformer er blitt etterfulgt, og internasjonale aktører har i dag fulle konsesjons- og eierskapsrettigheter til landets reserver på 4 milliarder tonn jernmalm, 25 milliarder tonn bauxitt og betydelige forekomster av gull, diamanter og uran. Utenlandske selskaper er også fritatt fra å betale skatter og andre avgifter til Guinea, så til tross for at gruvesektoren er inne i en enorm vekst, forsvinner all verdiskapningen ut av landet.

Destabilisert økonomi
Lavkonjunkturen som har oppstått som resultat av disse inngrepene har medført at verdien på råvareeksport, samt verdien på den innenlandske arbeidskraften, har sunket radikalt. Statlige selskaper er privatisert og offentlige utgifter er begrenset til et absolutt minimum. Resultatet er at det i dag knapt finnes et offentlig tjenestetilbud tilbake i Guinea. Fra et stabilt og lavt nivå på 3 prosent i 2002 steg inflasjonen til 17,9 prosent i 2004. Da valutakursen ble gjort flytende og dermed åpen for spekulasjon i 2005, toppet inflasjonen seg på 31.4 prosent. Landets økonomi og infrastruktur kollapset og eksporten ble enda billigere da valutakursen stupte. I 2006 var inflasjonen på 27 prosent, og den har siden ligget på rundt 20 prosent.

Blant bistandsgiverne som gir penger og stiller krav til politikken som blir ført i Guinea finner vi Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), Frankrike, USA, EU og FN. Det blir i økende grad klart at en positiv utvikling i Guinea først kan inntreffe med politisk og økonomisk uavhengighet fra slike givere.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe