Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Guinea-Bissau

2012 fikk en dramatisk start for Guinea-Bissau. Den 9. januar døde landets president, Malam Bacai Sanhá, etter å ha slitt med helseproblemer lenge. I løpet av de to årene Sanhá var president opplevde Guinea-Bissau relativt god økonomisk vekst, og forholdet til omverdenen stabiliserte seg delvis. Men tross enkelte kilder til optimisme har framgangen vist seg å være skjør, og Guinea-Bissaus 1,6 millioner innbyggere er fremdeles blant verdens fattigste.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Guinea-Bissaus frigjøringskamp var en del av en samlet front som omfattet flere av Portugals kolonier på 1960- og 1970-tallet. ”Landsfaderen” Amílcar Cabral studerte i Lisboa på 1950-tallet, hvor han møtte både Angolas frigjøringshelt Agostinho Neto og Mosambiks Eduardo Mondlane. Da Amílcar Cabral vendte tilbake til Guinea, stiftet han bevegelsen Det afrikanske partiet for Guinea-Bissau og Kapp Verdes uavhengighet (PAIGC), og mellom 1963 og 1973 ledet han opprøret mot portugiserne. I 1973 ble imidlertid Amílcar Cabral drept i et attentat, og da Portugal trakk seg ut i 1974 ble broren, Luís Cabral, Guinea-Bissaus første president.

Politisk uro
PAIGC har vært det dominerende partiet siden frigjøringen, men interne maktkamper ligger som en svart skygge over partiets historie. I 1980 ble Luís Cabral styrtet i et militærkupp ledet av Joao Bernardo Vieira, som også tilhørte PAIGC. I løpet av 1980-tallet fikk landet et flerpartisystem, og Vieira innførte også markedsøkonomi. Det første frie parlamentsvalget ble avholdt i 1994, og PAIGC vant med klar margin. Vieira vant også presidentvalget samme år. Vieira var imidlertid ingen ukontroversiell president, anklager om både korrupsjon og politiske vennetjenester fulgte tett i hans spor. I 1999 ble Vieira tvunget i eksil etter at general Ansumane Mané ledet et kupp i kjølvannet av en fire måneder lang borgerkrig året før.

Dette kuppet innledet den hittil eneste perioden uten PAIGC-styre. I januar 2000 ble Kumba Ialá fra Partiet for sosial fornyelse (PRS) valgt til president, og partiet ble også størst i parlamentet. Ialás regjeringstid var preget av stor uro. Ansumane Mané, som hadde utnevnt seg selv til forsvarssjef, forsøkte å iscenesette et nytt statskupp i november 2000, men ble i stedet selv drept av regjeringslojale styrker.

I 2003 ble likevel president Kumba Ialá fjernet ved militærkupp. Joao Bernardo Vieira kom tilbake fra sitt eksil i Portugal, og da PAIGC vant nyvalget i 2005 ble han igjen Guinea-Bissaus president. Fire år senere ble Guinea-Bissau på nytt rystet av attentater. 2. mars 2009 ble først forsvarssjefen, general Tagme Na Waie, drept i et bombeangrep, og bare timer senere ble Vieira skutt av opprørssoldater. Malam Bacai Sanhá (PAIGC) vant det påfølgende valget, men i januar 2012 døde altså også han.

Internasjonale relasjoner
Urolighetene i Guinea-Bissau må ses i sammenheng med landets forbindelser til omverdenen. Borgerkrigen i 1998 var ikke bare en maktkamp mellom tilhengere av president Vieira og general Mané. Konflikten knyttet også an til uroligheter i Casamance-regionen i nabolandet Senegal. Borgerkrigen ble utløst da Vieira beskyldte Mané for å bistå separatistbevegelser i Senegal med smugling av våpen. Vieira mottok militær støtte fra både Senegals og nabolandet Guineas myndigheter, mens Mané fikk støtte fra Guinea-Bissaus egen hær. Foruten de menneskelige tapene borgerkrigen medførte, var også de økonomiske etterdønningene nedslående. Guinea-Bissaus bruttonasjonalprodukt (BNP) falt med 28 prosent samme år, noe som forsterket landets avhengighet av bistand.

Guinea-Bissaus geografiske beliggenhet er strategisk god med hensyn til både skips- og flytrafikk fra og til Latin-Amerika og Europa. Dessverre blir denne beliggenheten i stor grad utnyttet til kriminelle formål. Et svakt statsapparat, kombinert med utbredt korrupsjon blant politi og militære, gjør Guinea-Bissau til et attraktivt transittland for narkotikakarteller, som smugler kokain fra Latin-Amerika til Europa. Omfanget av smuglingen er enorm, og utgjør en betydelig del av Guinea-Bissaus økonomi.

Korrupsjon og manglende rettssikkerhet har medført negative sanksjoner fra det internasjonale samfunnet. Både IMF, EU og USA har gjentatte ganger truet med å holde tilbake bistand dersom myndighetene ikke makter å bedre situasjonen. I februar 2011 gjorde EU alvor av truslene sine, og stanset deler av sin bistand. Samtidig stabiliserte forholdet til IMF seg, i 2010 utvidet IMF sitt støtteprogram til Guinea-Bissau med tre år. I mai 2011 fikk Guinea-Bissau også slettet 283 millioner dollar av sin utenlandsgjeld.

Guinea-Bissaus viktigste eksportvare er cashewnøtter, men det økonomiske potensialet i cashew-eksport er begrenset, og markedet har dessuten vært sårbart for økonomiske nedgangstider. Landets viktigste handelspartnere for eksport er India og Nigeria, og for import Senegal og Portugal. I tillegg har Angola vært tungt til stede gjennom den angolanske misjonen for militærteknisk bistand i Guinea-Bissau (MISSANG), som trente opp politistyrker i Guinea-Bissau. Nylig har også Kina engasjert seg gjennom utbygging av infrastruktur. Det finnes uutnyttede oljereserver utenfor kysten, men det er for tidlig å si når disse vil komme landet til gode.

Befolkningens levekår
Rundt 80 prosent av arbeidsstyrken livnærer seg av landbruk. Landbruket er imidlertid dårlig utbygd, og Guinea-Bissau er avhengig av å importere flere basisvarer. Med god styring vil det likevel være mulig å utvikle jordbruket, slik at landet kan bli selvforsynt med blant annet ris. Befolkningens levestandard er ekstremt dårlig. Forventet levealder er blant de desidert laveste i verden, og barseldødeligheten blant de høyeste. Dette henger sammen med stor legemangel og et svært dårlig utbygd helsevesen.

Sivilsamfunnet har blandede erfaringer med hensyn til menneskerettighetsbrudd. Trafficking av barnearbeidere og omskjæring av kvinner har vært et stort problem. Myndighetene legger få restriksjoner på landets uavhengige aviser og radiokanaler, men selvsensur fra medienes side har vært utbredt. Et av medienes problemer er mangel på utstyr til å distribuere nyhetsmeldinger. Ikke-statlige organisasjoner får operere nokså fritt, og arbeidere har rett til å organisere seg. Sivilsamfunnets relativt gode stilling har også kommet til syne gjennom demonstrasjoner. I juli 2011 demonstrerte rundt 15 000 mot høye matvarepriser og det de mente var daværende statsminister Carlos Gomes Júniors (PAIGC) mangelfulle etterforskning av omstendighetene rundt drapet på president Vieira.

Nettopp Carlos Gomes Júnior lå an til å bli landets neste president da det skulle holdes nyvalg i april 2012. Første valgrunde 18. mars 2012 forløp stort sett rolig, og ble anerkjent av internasjonale valgobservatører. Den 12. april 2012 ble imidlertid Gomes Jùnior arrestert av militære styrker. Et nasjonalt overgangsråd ble innsatt for å styre landet i inntil 12 måneder før et nytt sivilt styre etter planen skal innføres. Kuppet møtte store protester i sivilsamfunnet, og ble umiddelbart fordømt av verdenssamfunnet. Guinea-Bissau ble også midlertidig kastet ut av både Den afrikanske union og Verdensbanken. Håpet for framtiden må likevel være at landet får etablert en stabil regjering, og at man klarer å bygge videre på de lyspunktene som tross alt har vist seg levedyktige gjennom en vanskelig tid.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe