Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Guinea-Bissau

Guinea-Bissau ligger på vestkysten av Afrika, med Senegal i nord og Guinea i sør. Elver krysser lavlandet ved kysten, mens det østlige innlandet er tørrere og har mer kupert terreng. Klimaet er varmt og fuktig, med regntid fra mai til oktober. Rundt 40-45 prosent av befolkningen er muslimer, mellom 5 og 10 prosent er kristne, og resten hører til animistiske afrikanske religioner.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Hver etniske gruppe har sitt eget språk eller dialekt. Portugisisk er det offisielle språket, men det snakkes bare av et mindretall av befolkningen. De siste årene har kriol overtatt mer og mer som et felles språk for alle. 

Politisk ustabilt
I 1956 grunnla Amilcar Cabral Det afrikanske partiet for uavhengighet for Guinea og Kapp Verde (PAIGC). En militær kampanje mot de portugisiske koloniherrene ble satt i gang i 1961, og i 1973 erklærte João Vieira, en ung krigshelt som gikk under navnet Nino, uavhengighet for republikken Guinea-Bissau og Kapp Verde.

Cabral hadde blitt drept, og hans halvbror Luís Cabral ble utnevnt til president.

Etter et militærkupp i Lisboa i april 1974 ble republikken anerkjent av general Spinola, tidligere portugisisk guvernør og øverstkommanderende i portugisisk Guinea. 

Den politiske situasjonen i landet har vært ustabil siden uavhengigheten. I 1980 tok Nino makten i et militærkupp, noe som gjorde slutt på unionen mellom Guinea-Bissau og Kapp Verde. I 1994 vant Nino det første presidentvalget, mens PAIGC vant valget på nasjonalforsamling. Fire år senere brøt det ut et militært opprør, etter at leder for hæren, Ansumane Mané, med støtte fra et flertall i militæret, protesterte da han ble avsatt av Nino, angivelig for å ha smuglet våpen til separatistgerilja i den sørlige provinsen Casamance i Senegal. I mai 1999 tapte Nino krigen mot sine egne militære, tross støtte fra nabolandene Senegal og Guinea, og gikk i politisk asyl i Portugal. 

Etter krigen gikk opposisjonen seirende ut av valget på ny nasjonalforsamling, og Kumba Yala ble ny president. Yalas styre viste seg å være kaotisk, og i 2003 ble han satt i husarrest av hæren. Forretningsmannen Henrique Rosa ble utnevnt til midlertidig president. Etter nye valg i 2004 gikk PAIGC inn i en alliance med Yalas parti, og til stor overraskelse vant nå Nino presidentvalget i 2005, med støtte fra Yala. 

I tillegg til anklager om valgfusk ble det uttrykt bekymring for hvor Nino hadde sin økonomiske støtte fra – det var åpenbart at den var svært sterk. Likevel roste FNs sikkerhetsråd Guinea-Bissaus befolkning for deres deltakelse i frie, rettferdige valg.

Etter valgene begynte det å komme anklager om organisert kriminalitet og narkotikasmugling fra Colombia via Guinea-Bissau til Europa, Midtøsten og Asia. Maktbalansen mellom Nino, militæret og nasjonalforsamlingen var usikker, helt til

 PAIGC vant et absolutt flertall i valget i 2008. Den 1. mars 2009 ble general Tagme Na Waie drept i en bombeeksplosjon, og neste dag, rett etter midnatt, ble president Vieira (Nino) brutalt drept av væpnete soldater. 

I kjølvannet av drapene offentliggjorde den portugisiske avisen Correio da Manha en erklæring fra anonyme kilder som hevdet at de var blitt invitert til Guinea-Bissau i 2005 for engasjere seg i forretninger. De påsto at de var blitt lurt av lokale samarbeidspartnere og navnga ti personer, som de sa ville bli bekjempet med alle midler. På lista sto navnene til Nino og Tagme Na Waie. I juni ble en person til på lista myrdet, sammen med en av kandidatene til det forestående presidentvalget. 

Presidentvalget ble holdt i juni og juli 2009. Malam Bacai Sanha vant valget, som ble erklært fredelig, fritt og rettferdig. Kandidaten som tapte, Kumba Yala, godtok resultatet.  

Økonomiske og sosiale forhold
De økonomiske og sosiale forholdene i Guinea-Bissau er svært preget av opprøret i 1998 og hendelsene i kjølvannet av det. Det er ingen klar etnisk bakgrunn for konflikten. Årsaker som er pekt på er forsøk på å stanse ulovlig våpensalg til opprørere i Casamance, nedgang i militærbudsjettet, spenninger innen det militære og korrupsjon. Innføringen av den vestafrikanske fellesvalutaen CFA i 1997 ble fulgt av prisstigning og høyere levekostnader med påfølgende uro. Samtidig var det flere kutt i bistanden. Før konflikten hadde givere klassifisert landet som et vanskelig partnerskapsland med dårlige resultater. I 1999 var den totale bistanden til landet mindre enn en tredel av hva den hadde vært bare tre år tidligere. De viktigste giverlandene, Sverige, Nederland og USA, hadde bestemt seg for å forlate landet før krigen brøt ut. 

Ett at freden ble gjenopprettet har giverne vært tilbakeholdne med å svare på gjentatte henstillinger fra FNs sikkerhetsråd om å gi bistand til Guinea-Bissau, som nå er klassifisert som en svak stat. På FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) er landet nå på en 173. plass av de 182 landene på lista. På kvinnedagen 8.mars i 2010 ble Guinea-Bissau pekt ut som det tiende verste landet i verden for kvinner, først og fremst på grunn av fattigdom og ekstremt høy mødredødelighet. 

Jordbruk er av avgjørende betydning for økonomien De viktigste produktene er cashewnøtter, tropisk frukt, ris, peanøtter, bomull og palmeolje. De viktigste eksportartiklene er cashewnøtter, fisk, reker, peanøtter, palmekjerner og tømmer. Det meste går til India, Nigeria og Pakistan. Importen består først og fremst av mat, drivstoff, energi og kapitalvarer, og viktigste importland er Portugal, Senegal, Pakistan og Frankrike. Guinea-Bissaus viktigste naturressurser er fisk og tømmer, og det finnes noe bauxitt og fosfat, som imidlertid ikke utvinnes. Internasjonale oljeselskaper driver prøveboring i farvannene på grensa til Senegal. 

Det er ikke meldt om diskriminering på religiøst grunnlag, men brudd på menneskerettighetene fra militærets side florerer. Dette omfatter blant annet drap, dårlig behandling og tortur, undertrykkelse av ytringsfriheten og vilkårlige arrestasjoner. Overgrepene fortsetter uten noen form for gransking. Med andre ord, uten en strukturendring i det militære er det ingen grunn til å være optimistisk om framtida. 

Det er likevel noen positive elementer. Narkotikasmuglingen fra Sør-Amerika via Guinea-Bissau har gått ned i senere tid. Viktige årsaker til dette er vellykket internasjonal støtte for å bremse smuglingen, nedgang i etterspørselen etter kokain på grunn av den globale finanskrisen og installasjon av en ny radar for å overvåke luftrommet i Venezuela. 

En viss stabilisering av situasjonen etter presidentvalget sommeren 2009 gir håp om at det internasjonale samfunns interesse for befolkningens situasjon kan komme tilbake. Det aller viktigste for de fleste er uansett fred og en god avling.

Landfakta:

Areal: 36 125 km2 (42.størst)

Folketall: 1,6 millioner

Befolkningstetthet: 44 per km2

Urban befolkning: 30 prosent

Største by: Bissau - ca. 330 000

BNP per innbygger: 257 USD

Økonomisk vekst: 3 prosent

HDI-plassering: 173


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe