Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Guinea-Bissau

Guinea-Bissau ble demokratisert i 1994, etter å ha vært selvstendig i 20 år. Landet ledes i dag av president João Bernardo ”Nino” Vieira, som etter store interne konflikter er tilbake i presidentembetet. Levestandarden i landet er en av de laveste i verden, og økonomien har fullstendig stagnert siden demokratiseringen.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Fra Guinea-Bissau ble selvstendig og frem til 1998 ble landet styrt av Partido Africano da Independência da Guiné e Cabo Verde (PAIGC). PAIGC er den forhenværende frigjøringsbevegelsen som helt frem til demokratiseringen på begynnelsen av 1990-tallet var det eneste tillatte partiet. Demokratiske valg ble avholdt i 1994. PAIGC beholdt parlamentsflertallet og regjeringsmakten. Lederen, João Bernardo ”Nino” Vieira, fikk tilstrekkelig antall stemmer til å fortsette som president.

Sammenbrudd og borgerkrig
Til tross for demokrati og en viss økonomisk vekst var misnøyen stor på grunn av korrupsjon, maktmisbruk og dårlige leveforhold. Motsetningene ble skjerpet til bristepunktet våren 1998, da presidenten forsøkte å gjøre øverstkommanderende Ansumane Mané til syndebukk for våpensmugling til rebeller i nabolandet Senegal. Den 7. juni 1998 brøt det ut borgerkrig med nesten hele hæren på Mané sin side. Da presidenten etter bare to dager søkte og fikk militær støtte av nabolandene ble han raskt politisk isolert. Krigen ble langtrukken med store lidelser for sivilbefolkningen.
   
I mars 1999 ble de utenlandske troppene tvunget til å trekke seg tilbake etter press fra vestafrikanske regjeringer. En liten vestafrikansk fredsbevarende styrke ble kortvarig satt inn i Guinea-Bissau. Da krigen blusset opp i en siste omgang fra 6. til 7.mai 1999, var presidentsiden sjanseløs. Opprørerne inntok palasset og president ”Nino” dro i landflyktighet til Portugal.
   
Under krigen i 1998-1999 spilte det sivile samfunnet en viktig rolle i motstanden mot det gamle regimet. Ulike samfunnsorganisasjoner krevde tilbaketrekning av de utenlandske troppene, forhandlinger og fred. Fagforeninger organiserte demonstrasjoner. Biskopen ledet en komité for fred. Det er imidlertid en stor svakhet i demokratiseringsprosessen at slike organisasjoner ikke når ut på landsbygden i Guinea-Bissau. Der savnes politisk likeverdige strukturer. Derfor er båndene svake mellom politikken og innbyggernes utviklingsbehov.

Demokrati gjenopprettes
Etter presidentsidens nederlag i krigen gjennomførte en sivil overgangsregjering demokratiske valg til parlamentet og presidentembetet den 28.november 1999 og 16. januar 2000. Det gamle regimepartiet PAIGC tapte stort og opposisjonen fikk regjeringsmakten. I presidentvalget vant opposisjonens kandidat Kumba Yalá med nesten 70 prosent av stemmene. Han ble i februar 2000 innsatt som ny president for en femårs-periode. Men Yalá-regimet var ute av stand til å håndtere utviklingsproblemene, og i september 2003 ble han avsatt i et militærkupp.
   
I mars 2004 vant PAIGC tilbake regjeringsmakten i nye demokratiske parlamentsvalg. Presidentvalget ble imidlertid utsatt gjentatte ganger på grunn av politisk uro. Da valget til slutt ble gjennomført i juli 2005, ble sluttresultatet paradoksalt. Som seirende sto den samme ”Nino” Vieira som hadde blitt jaget i landflyktighet seks år tidligere. Han hadde nå stilt opp som uavhengig kandidat og lyktes med knapp margin å beseire sitt eget gamle partis kandidat.

Geografi, klima, befolkning
Guinea-Bissau ligger i Vest-Afrika, mellom Senegal i nord og Guinea-Conakry i sør. Landet er blant de minste i Afrika, men omfatter likevel flere vegetasjonssoner. Flateinnholdet er 36.125 kvadratkilometer, befolkningen ligger på omkring 1,5 millioner. Klimaet er tropisk med regntid mellom juni og oktober. De lavtliggende kystområdene er gjennomskåret av buktende og skogkantede elver. Lenger innover går landskapet over i savanne i øst og nordøst; i sør er det mer tropiske forhold.
   
Over 400.000 mennesker lever i og rundt hovedstaden Bissau. De øvrige byene er små. Omkring 70 prosent av befolkningen bor altså på landsbygda. Nærmere 60 prosent antas å være under 20 år.

Kultur og sosiale forhold
De største etniske grupperingene er fula, balanta, mandinga, samt manjaco og papel. Minst 13 språk er i bruk. Det største fellesspråket er kreol. Det offisielle språket er portugisisk, men det snakkes av kun 10 prosent. Flertallet av guineanere har en animistisk livsfilosofi og religion. Rundt 40 prosent er muslimer og noen prosent kristne.
   
Ris og mais utgjør de viktigste næringskildene. Eksportinntektene kommer først og fremst fra jordbruket. Cashew-nøtter har erstattet peanøtter som ledende eksportvare. Siden mai 1997 inngår Guinea-Bissau i den franskstyrte valuta-unionen Communauté Financière Africaine (CFA). Uutnyttede oljeressurser i havet har ført til tvister med nabolandene.  

Levestandarden i Guinea-Bissau er lav i henhold til alle statistiske målestokker. I FNs Human Development Index 2005 havner Guinea-Bissau på plass 172 av 177 land. Det betyr en forventet levealder ved fødselen på 45 år; lese- og skrivekyndighet for 40 prosent av den voksne befolkning; faktisk skolegang blant 37 prosent av de som er i skolealder; samt en kjøpekraft per innbygger tilsvarende en 1/6 av gjennomsnittet for alle utviklingsland og 1/36 av gjennomsnittet for høyinntektslandene i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD). Det har ikke skjedd noen forbedring i løpet av 2000-tallet.

Usikker fremtid
Fremtiden er usikker. En viss stabilisering kan være på vei under den ”nygamle” presidenten. Men økonomien fortsetter å stagnere. Leveforholdene er ikke bedret siden tiden før krigsutbruddet i 1998. Avhengigheten av bistand er ekstrem og bistandsgivernes tiltro svak.
    
Den politiske opposisjonen er splittet. De militære er overtallige og misfornøyde. Det avgjørende er om nye veier kan åpnes, slik at innbyggerne selv tar ansvar for sine utviklingsbehov. Inntil videre er det vanskelig å se noen tegn på en slik fornyelse. 

*Lars Rudebeck, professor ved avdeling for utviklingsstudier ved Universitetet i Uppsala, har gitt ut en rekke publikasjoner om landet. **Oversatt til norsk av Hege Jacobsen.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe