Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Ghana

Etter et omstridt, men vellykket valg i 2008 hvor Den nasjonale demokratiske kongress (NDC) vant tilbake makten etter åtte år med Det nye patriotiske parti (NPP) ved roret, manifesterte Ghana sin posisjon som en relativt rolig oase i et Vest-Afrika som ellers preges av uro og konflikter. Denne posisjonen ble ytterligere styrket etter den rolige og demokratiske håndteringen av det plutselige dødsfallet til president John Atta-Mills den 24. juli 2012. Etterfølgeren ble hans viseminister, John Mahama. Med funnet av oljeforekomster av kommersiell kvalitet og skala i 2007, ble forventningene til Ghanas fremtid enda høyere. Samtidig har kritiske røster manet til en nedtoning av retorikken og minnet både befolkning og politikere om den mye omtalte forbannelsen som etter sigende hviler over oljeressursene.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Ghana har vært avhengig av eksport av naturressurser helt fra sin spede barndom etter frigjøringen i 1957, så posisjonen som ressursavhengig er langt fra fremmed. Kakaoindustrien har vært en av bærebjelkene i den ghanesiske økonomien siden Kwame Nkrumah kom til makten i 1957, og gullindustrien har i varierende grad også spilt en stor rolle. Fram til oljefunnene som ble gjort i 2007 har gull og kakaoeksporten vært de to største bidragene til bruttonasjonalproduktet (BNP).

Politisk ustabilitet
Likevel, til tross for denne rikdommen av naturressurser, var årene fra frigjøringen i 1957 og frem til 1980-tallet et tidsrom som var preget av politisk ustabilitet, gjentatte statskupp, fall i råvarepriser og en økende utenlandsgjeld, der den sosiale og økonomiske veksten i større eller mindre grad hadde uteblitt. Etter Kwame Nkrumahs ambisiøse forsøk på å modernisere landet i rekordfart feilet, gikk Ghana gjennom en årrekke med politisk turbulens og gjentatte statskupp. Det var først etter at Det nasjonale forsvarsrådet (PNDC) med Jerry John Rawlings i spissen tok over statsmakten gjennom et militærkupp i 1981, at befolkningen kunne lene seg tilbake og håpe på en noe mer stabil fremtid.

Da Rawlings tok over makten i 1981, befant Ghana seg i en økonomisk situasjon preget av hyperinflasjon, sterk økonomisk tilbakegang og manglende investeringer. Gullindustrien var preget av aldrende infrastruktur, og fraværet av investeringsvilje gjorde at utvinningen sakte men sikkert gikk ned. Kakaoindustrien led under fallende priser på det internasjonale markedet.

Verdensbankens stjerneelev
For å møte disse utfordringene ble det lagt til rette for økonomisk liberalisering og gjennomføring av strukturelle tilpasningsprogrammer regissert av Verdensbanken. Dette innebar i korte trekk at myndighetene gjennom omfattende deregulering, fjerning av subsidier og økt frihet til de internasjonale selskapene, fokuserte på å skape vekst og en makroøkonomisk stabilitet. Mens denne liberaliseringen på en mer generell basis har blitt kraftig kritisert i ettertid, var Ghana ett av landene der man tidlig så en positiv utvikling etter innføringen av tilpasningsprogrammene. Mot slutten av 1980-tallet var samfunnet i ferd med å komme seg igjen etter en årrekke med lav vekst, og utover 1990-tallet stabiliserte veksten seg på rundt 4 prosent.

Selv om Ghana omtales som en av stjerneelevene til Verdensbanken, er det samtidig viktig å trekke frem at det ble brukt langt flere ressurser i Ghana enn i andre land. I tillegg har det vært protester og motstand fra store lag av den ghanesiske befolkningen, som mener at denne liberaliseringen ikke har kommet dem til gode. Fremdeles lever for eksempel over 40 prosent av befolkningen på under 2 dollar dagen, og tilgangen til sanitæranlegg og vann er begrenset utenfor de rikere delene av storbyene.

Mer naturressurser og kinesiske interesser
Mens kakao og gull historisk sett har vært sentrale i den nasjonale økonomien, ventes det at inntektene fra oljeindustrien vil kunne bli høyere enn dem fra andre naturressurser kombinert. Hvis man legger til en stadig økende pris på kakao og gull i det internasjonale markedet, kan man skimte konturene av en økonomi som virkelig er i ferd med å skyte fart.

Med bakgrunn i denne voksende økonomien og den relativt stabile politiske situasjonen i landet, er Ghana blitt kåret til et av de mest attraktive landene for investeringer i Afrika, i tillegg til at deres forventede vekst på et sted mellom 13 og 16 prosent i 2011 har gjort Ghana til verdens hurtigst voksende økonomi. Dette følger en trend fra de siste årene, der fokuset på Ghana i stor grad har vært positivt. I 2007 ble de tildelt et nytt lån på 600 millioner dollar fra Det internasjonale pengefondet (IMF) for å komme i gang med å utvikle oljeindustrien i landet, og Verdensbanken har økt sin støtte til landets arbeid med å bekjempe fattigdom.

De siste års utvikling har også ført til en økende tilstedeværelse av kinesiske interesser, og i 2011 tok den nylig avdøde president Atta Mills imot et lån på hele 3 milliarder dollar fra Den kinesiske utviklingsbanken. Dette lånet ble ikke ønsket velkommen av IMF, og flere kritiske røster i Ghana har argumentert mot det, men etter en avstemning i parlamentet ble lånet likevel vedtatt. Dette er penger som ifølge Atta Mills etter planen skulle brukes til utbygging av infrastrukturen i landet, noe som videre skal komme befolkningen til gode. Med John Mahamas tidligere rolle som visepresident og en av de sentrale figurene i utformingen av Atta-Mills’ økonomiske politikk, er det lite sannsynlig at disse planene vil bli endret. Det mest omfattende prosjektet som er planlagt finansiert av dette lånet er en 1,2 milliarder dyr utbygging av en gassterminal som skal kobles til produksjonsskipet ”FPSO Kwame Nkrumah” ute i oljefeltet ”Jubilee,”, slik at man kan få utnyttet gassen fra oljeboringen på en optimal måte. Denne terminalen skal videre knyttes til andre deler av landet, og på sikt er det planlagt å koble den til en transnasjonal gassledning som strekker seg fra Nigeria og vestover gjennom Benin og Togo, til Ghana.

Forvaltning av oljepenger
Disse pengene gir myndighetene nye muligheter, men også en rekke utfordringer. Korrupsjon er ikke et ukjent fenomen, og mange uttrykker en bekymring for hvordan denne enorme veksten skal komme den ghanesiske befolkningen til gode. Oljeindustrien har et langt rulleblad i Afrika, og det er ikke uten grunn av kritiske røster ønsker å trå varsomt i håndteringen av disse ressursene. Som et steg i prosessen med å sikre en fornuftig forvaltning av oljepengene, vil myndighetene i løpet av 2012 etter alt å dømme ratifisere en lovgivning for forvaltningen av oljeinntektene der åpenhet og lokal deltakelse er sentral. Om forvaltningen av pengene medfører en reell forbedring av befolkningens levestandard gjenstår å se, men med tanke på Ghanas politiske situasjon, deres relativt stabile økonomi, frie presse og aktive sivilsamfunn, er det ikke helt urealistisk å ha tro på en fortsatt lysende fremtid for Afrikas nyeste oljeprodusent.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe