Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Ghana

Den 6. mars 1957 proklamerte Kwame Nkrumah "et nytt Afrika i verden" på polobanen foran det gamle parlamentet i Accra. Det var et passende valg av arena. Nkrumah hadde utmanøvrert britene i deres eget spill: De evige grunnlovsreformer som hadde til hensikt å forlenge utbyttingen av kolonien. Det var også velvalgte ord, for det var Ghanas selvstendighet som for alvor markerte begynnelsen på slutten for europeisk kolonialisme i Afrika.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Forventningene var store. Ghanas etniske og regionale motsetninger ble effektivt motvirket av blandede internatskoler og et roteringssystem for offentlige ansatte.  Landet var rikt på naturressurser og hadde en velutdannet elite. Det hadde også en visjonær leder med en storstilt industriell utviklingsplan. For Nkrumah var kakao tenkt som velferdsstatens fremste inntektskilde: Staten kjøpte bønner til en fast pris og tok avansen fra videresalget til utlandet. Slik skulle nasjonen bygges.

Men fallet i prisen på kakao og misnøyen med Nkrumahs stadig mer autoritære stil resulterte i det første militærkuppet i 1966. Den raske vekslingen mellom militærregimer og forsøk på gjeninnføring av parlamentarisk styre førte de neste årene landet ut i en økonomisk og politisk turbulens som nådde et blodig høydepunkt under den sosiale revolusjonen i 1979. Først fra tidlig på 1980-tallet, under det langvarige populistiske militærregimet til flyløytnant Jerry Rawlings, kunne befolkningen løsne noe på sikkerhetsbeltet. En koalisjon av venstreorienterte krefter styrte landet i retning av Det internasjonale pengefondet (IMF) og økonomisk liberalisering, hvilket satte ny fart i kakaoindustrien.

I 1992 innførte juntaen flerpartistyre. Som leder for National Democratic Congress (NDC) vant Rawlings de to presidentvalgene på 1990-tallet, men partiet mistet gradvis grepet. I 2000 kom The New Patriotic Party (NPP) til makten. John Kuffours to presidentperioder har vært preget av en utvidet privatiseringspolitikk og et øket engasjement på vegne av Den afrikanske union. Nytt presidentvalg var planlagt i desember 2008.     

Fra makroøkonomisk laboratorium til mikrokreditt
I dag fremstår Ghana som et stabilt demokrati med en årlig økonomisk vekst på godt over 5 prosent. Landet regnes som en av IMFs og Verdensbankens stjerneelever, noe som allerede har sikret gjeldslette på over 2 milliarder dollar. Strukturtilpasning av økonomien har imidlertid lagt begrensninger på det statlige engasjementet innen sektorer som utdanning, helse og jordbruk. De seks statlige universitetene har plass til mindre enn halvparten av de kvalifiserte søkerne. Et annet problem er at rundt 65 prosent av studentene forlater landet for å få bedre betalte jobber i utlandet etter endt utdanning.

Strukturtilpasningsprogrammene var til hjelp ved at de avviklet den statlige priskontrollen og stabiliserte økonomien, men de bidro ikke særlig til noen egentlig utvikling. Tiltakene førte dessuten til konflikt mellom arbeidstakerorganisasjoner og staten på grunn av nedbemanning. Sysselsettingen i offentlig sektor var kunstig høy, og overskudd av ansatte er fortsatt et problem. En konsekvens er at inntektsnivået dras ned. Landet har opplevd positiv jobbskapende vekst de siste årene, men det er i hovedsak lavtlønnsjobber.

Offensiv sosialpolitikk
Selv om Ghana har større velstand enn sine naboer, er matvaresikkerhet og primærhelsetilbud langt fra noen realitet for veldig mange grupper. Derfor ønsker regjeringen å føre en offensiv og visjonær sosialpolitikk, og har satt i gang et program for nasjonal sykeforsikring der man betaler et lite årlig beløp mot å få gratis behandling ved sykehusene. Regjeringen har også gjort utdanning på grunnskolenivå gratis. 

Ghanas viktigste inntekter kommer fra eksport av gull, kakao og tømmer. Samtidig står den ghanesiske diasporaen for et økonomisk bidrag som tilsvarer en verdi noe nær 80 prosent av samlet utenlandshandel. Til tross for store naturressurser og ressurssterke utflyttere, sliter Ghana med å bryte fri fra bistandsavhengigheten. En av landets største utfordringer på inntektssiden er i så måte å få kontroll over den store uformelle sektoren. Merverdiavgifter kan potensielt gi en inntekt på rundt 2 milliarder dollar årlig, men det forutsetter blant annet at det blir langt lettere for folk å betale skatt. I et land som har den største tettheten av mobiltelefoner per innbygger i Vest-Afrika, har det vært fremmet forslag om skattebetaling per telefon.

Den kanskje fattigste yrkesgruppen i landet er paradoksalt nok kakaodyrkerne. Det er et stort misforhold mellom eksportinntekten fra kakao og levestandarden i de kakaodyrkende områdene. Mange småbønder velger å reise til byene. I området rundt Accra, som snart rommer halvparten av landets befolkning, har det vokst frem store slumområder. Her har mikrokreditt i form av selvorganiserende spare- og kredittkollektiver opplevd betydelig vekst de siste årene. Resultatet er en stor økning av småkjøpmenn, særlig kvinner, som driver butikk på og langs veiene. De som sitter nær dagens politiske ledelse ser på jordbruk, finansielle tjenester og servicenæringer som Ghanas fremtid. Andre vil hevde at nye industriarbeidsplasser er veien å gå.

Kulturpolitiske faktorer: Høvdinger, religion og radio
Under kolonitiden ble høvdinginstitusjonen brukt som et lokalt mellomledd i britenes indirekte styre. Etter selvstendigheten forsøkte Nkrumah å redusere høvdingene til eksotiske rekvisitter tyllet inn i kenteplagg og forgylte sandaler. Institusjonen er siden styrket og utgjør i dag nærmest en stat i staten. Høvdingens rolle er å løse lokale konflikter og representere sitt område i selvstendige forsamlinger på regionalt og nasjonalt nivå. De har fremdeles stor makt lokalt, og mange sitter på forvaltningsretten til store eiendommer. Den nye generasjonen høvdinger har ofte bakgrunn fra prestisjetunge universiteter i USA eller England.

En annen viktig kulturpolitisk faktor er de mange kristne kirkesamfunnene, som utgjør et viktig og allestedsnærværende innslag i ghanesisk hverdagsliv. Presbyterianere, katolikker, baptister og metodister har lenge vært godt representert i landet. Karismatiske kirkesamfunn, og da særlig pinsevennene, har vunnet betydelig terreng de siste tiårene. Mange skoler og sykehus drives av kirkesamfunnene. Islam har et fotfeste i nord, mens de tradisjonelle afrikanske religionene eksisterer parallelt med de monoteistiske trosretningene. 

En av de viktigste utviklingene i landet det siste tiåret er fremveksten av en relativt uavhengig mediekultur. Selv om pressen kan fremstå som noe umoden og preget av sensasjonalisme, er det ingen tvil om at særlig de mange private radiokanalene har spilt en avgjørende rolle i demokratiseringsprosessen. Etter at statsmonopolet ble brutt i 1996 er godt over 30 kanaler startet opp bare i Accra. De uavhengige stasjonene var særlig viktige i den demokratiske gjennomføringen av presidentvalget i 2000. Med reportere i de fleste valgkretser som fortløpende meldte inn resultatene direkte på lufta, ble det vanskelig for den tidligere juntaen å jukse med tallene. Demokratiet synes i dag å ha slått solid rot, og ingen kan forestille seg en tilbakevending til militærdiktaturets dager. Ghana er på nytt et foregangsland i Afrika.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe