Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Ghana

Ghana er et av de få landene i det sørlige Afrika som de siste femten årene har oppnådd positive økonomiske og politiske endringer. Mens strukturtilpasningsprogram sto sentralt på 1980-tallet, fokuseres det i dag på rettferdig fordeling av ressurser.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Landet ble i 1957 den første kolonien i Afrika som oppnådde uavhengighet. Etter 35 år med skiftende militærregimer og enkelte demokratisk valgte regjeringer, fikk Ghana ny grunnlov og innførte i 1992 sivilt flerpartistyre. Det «nye» regjeringspartiet The National Congress (TNC) ble ledet av Jerry John Rawlings, tidligere diktator og løytnant fra The Provinsional National Defence Council (NDC). Under Rawlings ledelse utviklet Ghana seg til å bli den mest velstående og politisk stabile nasjonen i Vest-Afrika. Landet ble sett på som et eksempel til etterfølgelse og en utviklingsmodell for hele det sørlige Afrika.

Strukturtilpasningsprogrammene sikret makroøkonomisk stabilitet og skapte forbedringer i infrastruktur og lavere offentlige utgifter. Imidlertid skapte nedskjøringer i arbeidssektoren og kutt i subsidier til jordbruk, utdanning og helse vanskelige tilstander. Denne situasjonen opplevde Ghana også tidlig på 1980-tallet, hvor fordelene av de makroøkonomiske gevinstene ble redusert som følge av kutt i statlige subsidier. Dette førte til utstrakt misnøye i befolkningen og TNC tapte valget i 2000. Partiet National Patriotic Party (NPP) overtok regjeringskontorene under ledelse av John Agyekum Kuffour. I begynnelsen hadde NPP bred støtte i befolkningen. Partiet representerte en forandring fra det nesten tjue år lange ettpartistyret til NPP. For opposisjonspartiet NDC har situasjonen etter 2000 vært vanskelig. Partiet har hatt problemer med å fremstå samlet og bli oppfattet som en reell utfordring til den sittende regjeringen.

Mangel på vann, mat og husly
Strukturtilpasningsprogrammene ga økonomisk vekst og bedrede makroøkonomiske forhold på 1980-tallet, men hadde negative følger for sosiale forhold. Den økonomiske liberaliseringen skapte betydelig fremgang innenfor satsingsområder som utdanning og helse, men svekket samtidig levekårene for landets fattige. De fleste ghanesere opplever mangel på tilstrekkelig tilgang til mat, vann, husly, helsetjenester og utdanning som et tilbakevendende problem. For flertallet av de fattige er matvaresikkerhet langt fra en realitet. Mangel på rent drikkevann er også et stort problem, og det har vært utbredt diskusjon om hvorvidt man skal privatisere den statseide vannleverandøren Ghana Water Company.  Helsesektoren har de seneste årene blitt forbedret som følge av rehabilitering og investeringer i infrastruktur for landets primærhelsesektor.

Det er imidlertid stor mangel på helsepersonell, spesielt sykepleiere og leger, da disse gjerne søker seg til bedre betalte jobber andre steder i verden. For å sikre tilgang til grunnleggende helsetjenester for alle, innførte regjeringen i 2004 et nasjonalt program kjent som National Health Insurance Scheme. Dette programmet forsøker å gi alle barn mulighet til grunnskoleutdanning ved å avskaffe egenandeler og gebyrer, og ved å tilby gratis skolemat. Elever i ungdomsskolen og på videregående skoler må fortsatt betale avgift for bøker og undervisningsmateriale. Dette medfører at mange barn av fattige familier har begrenset mulighet til skolegang utover grunnskolenivå, og at denne gruppens lave utdanningsnivå vedvarer.

Fri presse, hårsåre politikere
Regjeringspartiet NPP har generelt vist større respekt for menneskerettigheter enn forgjengeren TNC, og har vært spesielt vært opptatt av presse- og ytringsfrihet. I noen tilfeller har imidlertid regjeringen anklaget mediene for «uetisk journalistikk», som når pressen kritiserte Kuffour-administrasjonens politikk. Også i politisektoren er utviklingen bekymringsfull, da det ser ut til å være en stigende tendens til bruk av voldelige metoder og økt brutalitet fra politiets side. Ghana er fortsatt plaget av stammekonflikter. En av de mest alvorlige konfliktsituasjonene fant sted i den såkalte Dagomba-konflikten, hvor konflikten endte med at kongen for stammen ble halshugget. Også spesielt ressursrike områder er mye preget av konflikt mellom høvdinger, særlig konflikter rundt inntekter fra gruveindustrien. På grunn av rask urbanisering oppstår det også mange konflikter om råderett over landområder nær urbane strøk, da disse øker i verdi i takt med befolkningstilveksten.

Rik på natur og gjeld
Ghana er rik på naturressurser, og har de nesten dobbelt så høyt brutto nasjonalprodukt per capita som andre vestafrikanske land. De viktigste eksportartiklene er gull, tømmer og kakao. Selvforsyningsjordbruk er fremdeles den dominerende inntektskilden og står for 34 prosent av bruttonasjonalproduktet. Man regner med at omtrent 60 prosent av arbeidsstokken jobber i jordbruket, av disse er flertallet mindre jordeiere. Til tross for store mengder naturressurser er landet fortsatt avhengig av finansiell og teknisk bistand utenfra. Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og EU er de mest sentrale bidragsyterne. Ghana mottok store lån på 1980-tallet og har siden 2002 vært tilknyttet Verdensbankens og IMFs gjeldsletteinitiativ til Heavily Indebted Poor Countries (HIPC). Ghana er også blant de landene som vil motta prosjektmidler fra Millenium Challenge Corporation (MCC). Disse midlene blir brukt til omstrukturering av den eksportrettede jordbrukssektoren. Prosjekter til en samlet verdi av 500.000 millioner dollar forventes å bli implementert ved utgangen av 2006. Økonomisk liberalisering har både satt fart på og bremset utviklingen i Ghana.

Utenlandske bedrifter som har etablert seg i landet har bidratt til teknologisk vekst og økt sysselsetting og en rekke andre positive ringvirkninger. Den økonomiske vekstraten ligger for tiden på rundt seks prosent og inflasjonen er på vei nedover, og ligger i dag på under femten prosent. Renten holder seg omkring tolv prosent. Likevel har det vært få investeringer, mange forklarer dette med dårlig styresett og mangel på etterspørsel av varer og tjenester. Jordbruket har også vært skadelidende på grunn av manglende investeringer, subsidier og teknisk støtte. Jevnt over har likevel økonomien ekspandert, også kvalitetsmessig, de siste ti-femten årene.

Fremtidsutsikter
På grunn av resultatene regjeringen har oppnådd så langt, forventes det fortsatt økonomisk vekst, om enn i et noe lavere tempo. Jordbruket som lenge har vært forsømt, vil bli styrket gjennom MCC. Gjennom dette håper man å kunne redusere importavhengigheten. Det satses også på utvikling av turistnæringen de neste ti årene, blant annet gjennom massiv markedsføring i Vesten, og man jobber også for å bekjempe kriminalitet og styrke servicesektoren. Ghana ønsker spesielt å spre kunnskap om sine mange festivaler, blant annet «Akwasidae» og «Asafotufiam» i sommerhalvåret, og «Apoo» på høsten. Det er planlagt president- og parlamentsvalg i 2008.

*Yaro er lektor i Geography and Resource Development på University of Ghana
**
Oversatt av Anne Bitsch.


 

 

 
.


 


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe