Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Ghana

Betingelsene for politisk styring i Ghana er betydelig forbedret etter 1996. I motsetning til i 1992 da opposisjonen boikottet valget, gjennomførte landet i 1996 et vellykket flerpartivalg. Jerry John Rawlings, som har styrt Ghana siden han kom til makten ved et militærkupp i 1981, ble nå landets valgte president. Av de 200 setene i parlamentet, besitter det styrende National Democratic Congress (NDC) 133 seter.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Det største opposisjonspartiet, New Patriotic Party (NPP) har 61 seter, og to andre partier deler de siste 6 setene. Opposisjonens tilstedeværelse i parlamentet har tjent til å legitimere og styrke dens rolle. Innføringen av organisasjons- og ytringsfrihet har resultert i en oppblomstring av det sivile samfunn, og vi har sett framveksten av en uredd og kritisk presse med konstant søkelys på landets politiske institusjoner.

Men politikken er fortsatt i stor grad monopolisert av det styrende partiet som innehar et overveldende flertall i parlamentet.

Økonomi: Gevinst og tap

Siden 1983 har landet gjennomført et strukturtilpasningsprogram inspirert av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Programmet har hatt både positive og negative følger for landets økonomi. De siste syv årene har Ghana hatt en konstant økonomisk vekst på nær 5 prosent årlig. Denne utviklingen har imidlertid kostet. Programmet er finansiert gjennom store eksterne lån og har følgelig påført landet en stor gjeldsbyrde.

Videre kan den økonomiske veksten karakteriseres som "jobbløs vekst". Insentivene ovenfor privat sektor har ikke avlet investeringer som har gitt økt sysselsetning slik det ble forventet. En konsekvens av dette er at offentlig sektor fremdeles er landets største arbeidsgiver. Samtidig er staten under stadig press fra IMF og Verdensbanken om å redusere sin rolle i økonomien. Dette har resultert i massive oppsigelser i offentlig sektor, noe som igjen har ført til økt arbeidsledighet og fattigdom.

Men utfordringene stopper ikke her: En energikrise i 1997, forårsaket av tørke som reduserte vannivået i landets største vannkraftverk, var nær ved å stoppe all industriell virksomhet. Også år 2000 ser ut til å bli et særdeles vanskelig år. Prisene på gull og kakao, landets viktigste inntektskilder, har falt drastisk. Dette skjer samtidig med at oljeprisene stiger og forårsaker ytterligere press på budsjettet.

Økende gap mellom fattig og rik

Dagens sosiale situasjon er et resultat av den senere tids politiske og økonomiske utvikling. Etter hvert som forutsetningene for demokratisering er forbedret, har også menneske-rettighetene oppnådd bedre betingelser. Antall vilkårlige arrestasjoner og politiske fanger har gått betraktelig ned.

Den økonomiske veksten har siden 1996 ført til kontinuerlig ekspansjon innen helse og utdanning. Men selv om dette har resultert i en betydelig økning i antall helsefasiliteter spredt rundt om i landet, er helsesituasjonen alvorlig. Dette skyldes i hovedsak feilernæring, dårlige sanitærforhold og helsefarlige vannkilder. Innføringen av egenandeler og kutt i de offentlige helseutgiftene har gjort helsetjenester mindre tilgjengelige, særlig for de fattige.

Til sammenlikning har også utdanningssektoren problemer med tilgjengelighet og kvalitet på tjenestene for de fattige. Her er det tydelige forskjeller mellom by og land, regioner og kjønn.

Endelig har den voksende arbeidsløsheten skapt fattigdom, samtidig som gapet mellom fattig og rik har økt. Dette har ført til nye sosiale problemer, og streiker og trusler om streik utgjør nå framtredende trekk i utviklingsbildet i Ghana.


Valg i desember 2000

Ghana går til urnene 7. desember 2000 for å velge ny president og 200 parlamentsmedlemmer. Valg er kanskje det viktigste landemerke i Ghanas politiske historie siden landet som det første i Afrika oppnådde selvstendighet i 1957. Mens syv kandidater konkurrerer, forventes det at Rawlings håndplukkede etterfølger, jusprofessor John Atta Mills vil vinne. Uavhengig av hvem som vinner, er begivenheten i seg selv veldig viktig. Valget vil markere slutten på Jerry John Rawlings styre. Det vil i tilfelle være første gang i Ghanas historie at en valgt president har sittet i sine konstitusjonelt begrensede to perioder, for deretter å gi fra seg makten frivillig til en annen valgt president. Et fredelig skifte av politisk lederskap vil forhåpentligvis også bli en sterk drivkraft for å sette de mange sosiale og økonomiske utfordringene landet står overfor på den politiske dagsorden.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe