Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Gambia

Dette lille vestafrikanske landet er et yndet ferieparadis for vestlige turister. Men bak bildet av kritthvite strender er det brutale makthaveres hegemoni som råder. President Yahya A.J.J. Jammeh går til stadig nye skritt for å kneble politiske motstandere og holde på makten.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

President Jammeh tok makten ved et ublodig statskupp i 1994. Den unge offiseren styrtet dermed president Dawda Jawara, som hadde styrt landet siden frigjøringen fra britisk kolonistyre i 1965. Jammeh og hans støttespillere dannet først en militær regjering, men to år senere ble en ny grunnlov innført, og landet gikk over til sivilt styre. Etter å ha pensjonert seg fra offiserstillingen, ble Jammeh da selv valgt til president i 1996.

Siden har han sittet ved presidentmakten. Forrige valg var i 2006. Da fikk Jammeh og partiet Alliance for Patriotic Reorientation and Construction 67 prosent av stemmene. Selv om internasjonale observatører vurderte valget som relativt fritt, har opposisjonspolitikere uttrykt sterk mistillit til resultatet. Velgerapatien var også rekordhøy, og kun litt over en tredel tok veien til stemmelokalene.

De største opposisjonspartiene i Gambia er People’s Democratic Party, National Alliance for Democracy and Development og National Reconciliation Party

Liten respekt for menneskerettighetene
Noe av det første Jammehs militære regjering gjorde da de tok makten, var å forby alle politiske partier. I 2001 ble dette forbudet oppløst, men trakassering og trusler mot politiske motstandere har satt kjepper i hjulene for et blomstrende politisk fellesskap. Jammeh har de senere årene vist økende autokratiske tendenser, og han har blant annet selv uttalt i nasjonale medier at han vil ”drepe alle som ønsker å destabilisere landet,” deriblant menneskerettighetsforkjempere og alle som samarbeider med dem.

For å kontrollere pressen innførte presidenten to nye medielover i 2004. Den ene gir rett til å arrestere pressefolk, den andre økte lisenskostnader, og dette førte til at mediemangfoldet ble begrenset. Reportere uten grenser anser situasjonen i landet som vanskelig, og på verdens pressefrihetsindeks er Gambia rangert som nummer 137 av 175 land. De siste årene skal over 30 journalister ha flyktet i eksil, og flere er blitt trakassert, truet eller arrestert. I tillegg er noen ”forsvunnet.”

Ytringsfrihet og menneskerettigheter har lenge vært en illusjon i Gambia, og våren 2009 tilspisset situasjonen seg da seks av landets mest profilerte uavhengige journalister ble arrestert. De var medlemmer av den gambiske journalistforeningen (GPU), og ble siktet og dømt for å ha skrevet og publisert kritikk av presidenten. De ble alle dømt til minimum to års fengsel. Hendelsen vekket sterke reaksjoner internasjonalt, og Ambroise Pierre i Reportere uten grenser karakteriserte arrestasjonene av journalistene som ”et av de største tilbakeskrittene for pressefriheten i hele Vest-Afrika.” Journalistene ble imidlertid benådet av presidenten under den muslimske høytiden Ramadan. 

Våren 2009 erklærte president Jammeh også kamp mot en annen sivil gruppe, såkalte hekser og trollmenn. Ifølge Amnesty International skal opp til tusen mennesker ha blitt arrestert i løpet av noen måneder. De arresterte ble løslatt etter noen dagers ”renselse” med et brygg de måtte drikke og smøre kroppen inn med. Senere er det blitt rapportert om både dødsfall og alvorlig sykdom og stigma som følge av dette.

Landets økonomi
Det 11.300 kvadratkilometer store landet har få naturressurser. Ifølge FN er Gambia et av verdens fattigste land, med et brutto nasjonalprodukt per kapita på 1300 dollar i 2009. Gambia har et tropisk klima med lange tørkeperioder, og kun en sjettedel av jorda er dyrkbar. Likevel lever omtrent 75 prosent av befolkningen av jordbruk og dyrehold. Jordnøtter er landets viktigste eksportartikkel, og sammen med jordnøttolje står dette jordbruksproduktet for 90 prosent av eksportinntektene.  

Gambias 80 kilometer lange kystlinje og lokkende hvite sandstrender har bidratt til at landet er blitt et av de største turistmarkedene i Vest-Afrika. Turistnæringen er en viktig inntektskilde, men ettersom den ofte styres av utenlandske interesser, gir den begrenset med arbeidsplasser for den lokale befolkningen.

For øvrig har presidenten fremmet en nyliberalistisk økonomisk politikk. Privatisering av offentlige institusjoner har bidratt til at flere har mistet jobben, og arbeidsledigheten i landet er nå svært høy. Resultatet er at en større andel av befolkningen har fått lavere levestandard. Den økonomiske veksten har imidlertid vært sterk og inflasjonen relativt lav.

Forholdet til andre givere er blitt mer spent etter hvert som Jammeh har tatt lengre steg mot sitt enevelde. Blant annet fikk landet i 2004 kritikk av Det internasjonale pengefondet (IMF) for dårlig økonomisk håndtering og for feilinformasjon om den økonomiske situasjonen. På bakgrunn av dette fikk landet mindre økonomisk støtte, og IMF varslet at sletting av landets gjeld ville bli utsatt. To år senere trakk USA tilbake all økonomisk støtte på grunn av landets brudd på menneskerettighetene og demokratiske tilbakeslag. Norge slettet imidlertid Gambias gjeld på 13 millioner kroner i 2008.

Sosiale forhold
Ifølge FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI) er Gambia rangert som nummer 168 av 182. I tråd med anbefalinger fra blant andre IMF har regjeringen satset på en utdanningsreform som har ført til både bygging av skoler og utdanning av lærere. Det er også blitt gratis for alle jenter å gå på skole. Dette er et steg i positiv retning i et land hvor kun 40 prosent av befolkningen over 15 år kan lese og skrive.

Gambias befolkning er ung, og 43 prosent av befolkningen er under 15 år. Urbaniseringen øker, og over 57 prosent av befolkningen bor nå i byer.

Over 90 prosent av befolkningen er muslimer, og størstedelen av de resterende er kristne eller tilhører ulike naturreligioner.

Den største etniske gruppen er mandingoene (42 prosent), fulani (18 prosent) og wolof (16 prosent).

Best i fotball
Fotball er blitt en svært populær aktivitet, og mange unggutter drømmer om en karriere i utenlandske klubber. Sporten er nå den mest populære i hele landet, noe som blant annet skyldes satsingen på fotball for ungdom og suksessen til ungdomslandslaget for spillere under 17 år (U17). I april 2009 vant U17-landslaget Afrikamesterskapet for andre gang, og gratulasjonene lot ikke vente på seg. Presidenten, som selv er en svært aktiv supporter, ga spillerne hver sin påskjønnelse tilsvarende rundt 250 000 kroner for innsatsen.

Landfakta:

Areal: 11 295 km2 (49. størst)

Folketall: 1,7 millioner

Befolkningstetthet: 147 per km2

Urban befolkning: 56 prosent

Største by: Banjul - ca. 400 000

BNP per innbygger: 636 USD

Økonomisk vekst: 4,9 prosent

HDI-plassering: 168


Andre landprofiler:
2012-2013, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe