Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Gambia

Gambia er det minste landet på det afrikanske fastlandet, med et areal på kun 11.300 kvadratkilometer. Det slangeformede territoriet ligger på begge sider av elven Gambia og er fullstendig omsluttet av Senegal, med unntak av den 48 kilometer lange kystlinjen. Gambia var på 1700- og 1800-tallet en kilde til konflikt mellom Frankrike og Storbritannia, som begge ønsket makt over vannveiene inn i kontinentet. Under slavehandelen var Gambia et viktig handelssentrum.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Versailles-traktaten ga i 1783 Storbritannia kontroll over Gambia-elven, og Frankrike kontroll over en liten enklave langs elvebredden. Landet fikk sin selvstendighet og ble et konstitusjonelt monarki innenfor det britiske samveldet i 1965, og ble senere republikk i 1970. Den første statsministeren, Dawda Jawara, ble senere president og gjenvalgt 5 ganger.

Senegambia
Den første delen av Jawaras presidentperiode var landets økonomi stabil og voksende. Et kuppforsøk i 1981 destabiliserte landet, og volden som fulgte som tok livet av flere tusen innbyggere. Opprøret tok slutt da president Jawara fikk militær støtte i form av soldater fra Senegal. Jawara dannet en allianse med Senegal, kjent som The Senegambia Confederation.

Denne føderasjonen ble oppløst i 1989, etter at Senegal forsøkte å få økt kontroll over Gambia. Spenningene mellom de to tidligere alliansepartnerne var sterkt fremme i årene som fulgte, men i 1991 signerte de igjen en vennskapstraktat og er nå i en føderal sammenslutning. Men forholdene mellom de to landene har likevel vært meget anspent til tider, blant annet på grunn av uenighet om grenser og om tilgangen til vannveiene.

Militærkupp
I 1994 ble president Jawara styrtet i et militærkupp ledet av den 30 år gamle offiseren Yahiya Jammeh. Gambia fikk en militær regjering, og Jammeh forbød alle politiske partier. To år senere ble en ny grunnlov innført, og landet gikk over til sivilt styre. I det første valget ble Jammeh lovlig valgt, og han har siden sittet ved makten. Ved valget i 2001 oppløste han forbudet mot andre politiske partier, men han har i den senere vist økende autokratiske tendenser ved å fengsle politiske motstandere og begrense pressefriheten. Ved valget i 2006 kom president Jammeh med følgende uttalelse: - Jeg vil utvikle de områdene som stemmer på meg, men de som ikke stemmer på meg, behøver ikke ha noen forventninger.

Statskuppet i 1994 markerer i stor grad et skille i Gambias historie og utvikling. Før kuppet var landet et av de eldste demokratiene i Afrika, som hadde avholdt vellykkede flerpartivalg i fem perioder etter at landet ble selvstendig. Kuppet gjorde at forholdene til vestlige makter ble anstrengt. President Jammeh knyttet nye diplomatiske bånd, til blant annet Libya, Taiwan og Cuba. Før kuppet fikk den gambiske hæren teknisk assistanse og trening fra USA, Storbritannia, Kina, Tyrkia og Nigeria. Etter kuppet har Tyrkia og Libya blitt hovedsamarbeidspartnere.

Gambia har påtatt seg en pådriverrolle i regionale organisasjoner, særlig når det gjelder saker relatert til sikkerhet i Vest-Afrika og islam. Gambia var aktiv i ECOWAS' innsats for å få slutt på konfliktene i Liberia og Sierra Leone. Landet har også bidratt med soldater til flere internasjonale fredsoperasjoner, blant annet i Bosnia, Øst-Timor og Sudan.

Turisme og peanøtter
Gambia har verken viktige mineraler eller andre naturressurser, og mulighetene for landbruksproduksjon er liten. Rundt 75 prosent av befolkningen lever av jordbruk og dyrehold. Den lokale næringsvirksomhet som finnes, er hovedsakelig produksjon av jordnøtter, fisk og skinnprodukter. Tidligere var re-eksportering av varer en stor del av den økonomiske aktiviteten i Gambia, men en ustabil gambisk valuta har ført en del av denne næringen vekk fra landet.

Gambias økonomi er hovedsakelig basert på turisme og jordnøtter (peanøtter), og hovedeksportartiklene er jordnøttolje, fisk, bomull og palmekjerner. Eksport av jordnøtter og jordnøttolje utgjør 90 prosent av eksportinntektene, og denne industrien har vist seg meget sårbar i tørkeperioder.  

Turistnæringen i Gambia er nesten utelukkende kontrollert av utenlandske aktører. Blant annet er skandinaviske interesser sterkt inne i bildet. Inntektene fra turisme utgjør ca 10 prosent av landets økonomi. Tidligere utgjorde Storbritannia og andre EU-land hovedeksportmarkedet for gambiske varer. I den senere tid har Senegal, USA og Japan også blitt viktige handelspartnere.

Gambias brudd på menneskerettighetene, særlig brudd på pressefriheten og den utbredte praksisen med å fengsle politiske motstandere, samt dårlig økonomisk håndtering, har gjort landet til en upopulær bistandsmottaker, særlig i forhold til USA. Gambia ble i 2004 beskyldt av Det internasjonale pengefondet (IMF) for å ha feilinformert om den økonomiske situasjonen i landet. Som følge av dette ble midlene fra IMF kraftig redusert, og mulighetene for gjeldslette ble utsatt. Norge slettet imidlertid hele Gambias gjeld på 13 millioner kroner i mai 2008.  

Ung befolkning
Gambia har en befolkning på 1,7 millioner og en befolkningsvekst på 2,2 prosent. Det gjennomsnittlige antallet barn per kvinne er 4,7. Ifølge FN har det vært en sterk økning i den urbane befolkningen, fra 37,1 prosent i 1993 til 50,4 prosent i 2003. Over 60 prosent av befolkningen er under 25 år. Den største etniske gruppen i landet er mandingoene, selv om wolofene er i flertall i hovedstaden Banjul. Andre etniske grupper er diollaene i vest, og fulani og soninke i nord. Det er lite konflikt mellom de forskjellige etniske grupperingene.

Mer enn 90 prosent av befolkningen er muslimer. Landet skårer lavt på de fleste indikatorer for utvikling, med lav forventet levealder, høy spedbarnsdødelighet og en andel analfabeter på 55 prosent.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe