Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Gabon

Stabilitet, både politisk og økonomisk er fremdeles stikkord når det gjelder Gabon. President El Hadj Omar Bongo Ondimba har blitt gjenvalgt som president for sju nye år og er dermed Afrikas lengst sittende statsleder, 16 år etter at han åpnet for flerpartisystem og nesten 40 år etter at han kom til makten. Usikkerhetsmomentene i fremtiden knytter seg til hvem som blir presidentens politiske arvtaker i tillegg til at landets oljeproduksjon er stadig synkende.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Gabon har siden frigjøringen i 1960 utmerket seg som et av Afrikas mest stabile land. Landets sittende president, El Hadj Omar Bongo Ondimba, kom til makten i 1967 og er nå den statslederen i Afrika som her sittet lengst ved makten. Bongo Ondimba ledet Parti Démocratique Gabonais (PDG), som var det statsbærende partiet under ettpartistaten. Statslederen åpnet for politisk liberalisering og innføring av flerpartisystem på begynnelsen av 90-tallet, uten at det dermed har forekommet noe reelt maktskifte. Bongo Ondimba og PDG har vunnet alle valg etter liberaliseringen, men seirene har uten unntak blitt møtt med anklager om valgfusk fra opposisjonen.

Siste runde for ”Papa Bongo”
Etter en grunnlovsendring i 2003 fikk presidenten anledning til å stille til gjenvalg så mange ganger han måtte ønske. Bongo Ondimba stilte dermed som kandidat til sin tredje periode som president etter liberaliseringen ved valget i desember 2005, og vant med nesten 80 prosent av stemmene. Bongo Ondimba hadde da også nedlagt en iherdig innsats i valgkampen, hvor han blant annet erklærte gratis skolegang i offentlige skoler og én måneds gratis vann og strøm til 100.000 husstander! Motkandidatene var Pierre Mamboundou fra Union du Peuple Gabonais (UPG) og Zacharie Myboto, som forlot PDG i 2001. Sammen med andre representanter fra opposisjonen hevdet de nok en gang at Bongo vant ved hjelp av juks og udemokratiske metoder, men internasjonale valgobservatører erklærte denne gangen at valget hadde vært fritt og rettferdig.

Bongo Ondimba er valgt til president frem til 2012. Etter å ha sittet som statsleder godt over halve livet vil han være 77 år, og ”Papa Bongos” æra vil etter all sannsynlighet være over. Spørsmålet er hvem som står klar som politisk arvtaker. Ali Bongo, sønn og forsvarsminister er et alternativ. Gabon har hatt lovlige opposisjonspartier i nesten 15 år, men disse har ennå ikke lykkes i å fremstå som et realistisk og samlet alternativ til PDG. De viktigste partiene er Union du Peuple Gabonais, Rassemblement National des Bûcherons (RNB) og Parti Gabonais du Progrès (PGP). Opposisjonspartiene har hatt ulik tilnærming til det sittende regimet. Mens noen har boikottet regjeringsoppnevnte utvalg, som for eksempel valgkommisjonen, har andre takket ja til politiske posisjoner og ministerposter.

Hva skjer når oljen tar slutt?
Gabon er et av Afrikas rikeste land med BNP per capita nesten fire ganger høyere enn brorparten av kontinentet. Dette er takket være store oljeforekomster hvor oljeproduksjonen skjer i regi av utenlandske selskaper som betaler leie for tilgang til naturressursene. Oljesektoren utgjør ca 50 prosent av BNP, noe som fører til at landet er svært sårbart for internasjonale svingninger i oljeprisene. Oljeproduksjonen har dessuten falt med en tredjedel siden toppåret 1996, og prognosene tilsier at Gabon ikke lenger kan basere inntektene sine på denne ressursen.

På tross av de høye inntektene har Gabon dessuten slitt med å takle høy utenlandsgjeld. IMF har påpekt nødvendigheten av at Gabon frigjør seg fra oljeavhengigheten og satser aktivt på tiltak som kan skaffe landet flere bein å stå på økonomisk sett. Garantier og lån fra IMF og Frankrike er gitt på betingelse av mer rigid skattepolitikk, privatisering av statlige virksomheter og offentlige utgiftskutt. Det har blitt et økende fokus på utvinning av Gabons øvrige naturressurser, for eksempel tømmer. Miljøvernsorganisasjoner har i den forbindelse advart mot mulig avskoging av regnskogene, og øko-turisme har blitt nevnt som en mulig alternativ næring i landet.

Skjev fordeling i et rikt land
Rikdommen er svært skjevt fordelt blant befolkningen. Mens innbyggerne i de urbane områdene og en liten økonomisk elite nyter godt av statens inntekter og utbygging av tjenestetilbudet, er det fremdeles dårlig tilgang til både sosiale tjenester og helsetilbud i de rurale områdene. Rundt halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. 63 prosent av befolkningen regnes som lesekyndige. I overkant av 75 prosent av barn i skolepliktig alder går på skole. 3 prosent tar høyere utdanning. Arbeidsledigheten er oppgitt til rundt en fjerdedel av den arbeidsføre befolkningen, men enkelte hevder den ligger så høyt som 40 prosent. Devaluering av landets valuta i 1994 og innstramminger i offentlig sektor har ført til sterk vekst i den uformelle økonomiske sektoren. Forventet levealder ligger på 54 år, og Gabon er preget av aidsepidemien, dog i mindre grad enn andre land i Afrika sør for Sahara.

Når det gjelder menneskerettighetene er situasjonen bedre enn i mange av nabolandene, men brudd på menneskerettigheter forekommer. Det er rapportert at sikkerhetsstyrkene står bak tilfeldige arrestasjoner, blant annet av representanter for opposisjonen, tilfeller av vold og enkelte drap. Fengselsforholdene er svært dårlige, men kanskje enda mer alvorlig er det at domstolene i stor grad er kontrollert av regjeringen. Vold mot og diskriminering av kvinner er et problem, og det er også tilfeller av barnearbeid, særlig blant immigrantbefolkningen. Pressen er svært politisert, noe som gjør at de fleste oppslag må leses som propaganda for ett av de politiske partiene. Det er regjeringen som dominerer mediene i landet, med kontroll over to fjernsynsstasjoner, to radiostasjoner og én dagsavis. Ukeaviser dominert av opposisjonen kommer ut regelmessig, men det har vært eksempler på at regjeringen forsøker å sensurere ved å hindre utgivelse og distribusjon, avsette redaktører og drive selektiv økonomisk støtte av avisene.

Høsten 2006 skal det velges nytt parlament i Gabon. Om dette kommer til å føre til store endringer i den politiske situasjonen er heller tvilsomt. Spørsmålet om endring knytter seg heller til hva som kommer til å skje når Bongo Ondimba stiger ned fra tronen og når landets oljeressurser uavvendelig tar slutt.

*Tale Nesmann Berntsen har skrevet hovedoppgave i sammenliknende politikk om politiske reformprosesser i Gabon.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe