Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Gabon

Tolv år etter innføringen av flerpartisystem er det fremdeles langt igjen til at Gabon er et fungerende demokrati. Økonomien er basert på leieinntekter fra landets oljeressurser, og den økonomiske situasjonen er preget av høy utenlandsgjeld og sårbarhet i forhold til oljepriser. Opposisjonen sliter med å få en maktposisjon på grunn av interne motsetninger, men de er enige i hva som er løsningen for landet: Presidenten må gå av!

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

President Bongo og det tidligere statsbærende partiet beholder grepet om landets viktigste politiske organer og befestet nok en gang sin posisjon gjennom et omstridt parlamentsvalg i desember 2001.

Etter å ha sittet som landets president siden 1967 er El Hadj Omar Bongo blant Afrikas lengst regjerende statsledere. Som leder for Parti Démocratique Gabonais (PDG) vant han presidentvalget i 1998 og parlamentsvalget i 2001.

På tross av gjentatte valgseire klarer ikke Bongo og hans regjering å fremstå som en legitim demokratisk valgt ledelse. Selv etter politisk liberalisering og innføring av flerpartisystem på begynnelsen av 90- tallet, har Gabon ennå til gode å ha et valg som er allment akseptert som fritt og rettferdig. Valget i desember 2001 var preget både av bestikkelser, manipulering av valglister og forsøk på dobbeltstemming. Valgdeltakelsen var katastrofalt lav, og flere opposisjonspartier boikottet hele eller deler av valget. PDG vant til slutt 86 av 120 seter i parlamentet.

Bongo doit partir! – Bongo må gå!
Gabon har hatt legale opposisjonspartier i nesten 10 år, men disse har ennå ikke lykkes i å fremstå som et reellt alternativ til PDG. De viktigste partiene er Rassemblement National des Bûcherons (RNB), Union du Peuple Gabonais (UPG) og Parti Gabonais du Progrès (PGP). Regjeringen inkluderer totalt fire representanter fra opposisjonen, men PGP avslo tilbudet om å delta. Selv om opposisjonens strategier varierer, er det stor enighet om hva som er løsningen på landets problemer. Denne kommer best til uttrykk gjennom navnet på en opposisjonsgruppe med base i utlandet: Bongo doit partir,- Bongo må gå.

Pressen er svært politisert, noe som gjør at de fleste oppslag må leses som propaganda for ett av de politiske partiene. Det er regjeringen som dominerer mediene i landet med kontroll over to fjernsynsstasjoner, to radiostasjoner og én dagsavis. Ukeaviser dominert av opposisjonen kommer ut regelmessig, men regjeringen forsøker å sensurere disse ved å hindre utgivelse og distribusjon, avsette redaktører og drive selektiv økonomisk støtte av avisene. Det har vært spesielt lav takhøyde for kritikk rettet mot president Bongo og hans familie. Regjeringen har også forhindret import av internasjonale aviser som inneholder kritikk av regimet.

Store forskjeller
Gabon er et av de rikeste landene på det afrikanske kontinentet, takket være store oljeforekomster.  Rikdommen er imidlertid skjevt fordelt, og nesten halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Befolkningen i urbane områder og en liten økonomisk elite nyter godt av statens inntekter. I de rurale områdene er det fremdeles dårlig tilgang til både sosiale tjenester og helsetilbud. Et eksempel på dette er at 60 prosent landets leger befinner seg i området rundt Libreville, hvor de betjener 25 prosent av befolkningen. Forventet levealder har de siste årene falt fra 55 år i 2000 til 49 år i dag. Dette er et resultat av aids-epidemien, selv om Gabon er lettere rammet enn andre land sør for Sahara. Gabon opplevde vinteren 2002 et utbrudd av Ebola som krevde over 50 dødsofre.

63 prosent av befolkningen regnes som lesekyndige. I overkant av 75 prosent av barn i skolepliktig alder går på skole. 3 prosent tar høyere utdanning. Arbeidsledigheten ligger på 25 prosent. Siden devalueringen av CFA-francen i 1994 har den uformelle sektoren vokst dramatisk, både på grunn av høyere priser, lavere lønninger og oppsigelser.

Brudd på menneskerettighetene forekommer. Det er rapportert om at sikkerhetsstyrkene står bak drap, tortur og tilfeldig arrest. Fengselsforholdene er dårlige, men kanskje mer alvorlig er det at domstolene i stor grad er kontrollert av regjeringen. Vold og diskriminering av kvinner er et problem, og barnearbeid forekommer. 

Høye inntekter og mye gjeld
Olje er Gabons viktigste ressurs. Oljeproduksjonen skjer i regi av utenlandske selskaper som betaler leie for tilgang til naturressursene. Oljesektoren utgjør nå 50% av BNP, noe som gjør landet sårbart for internasjonale svingninger i oljeprisene. Også tømmer er en viktig ressurs. Utvinning fra regnskogene har økt de siste årene, og miljøvernorganisasjoner har begynt å advare om avskoging. Produksjon av landbruksprodukter er lav, og Gabon er avhengig av å importere viktige matvarer. Kritiske røster påpeker stadig nødvendigheten av at Gabon frigjør seg fra oljeavhengigheten og satser aktivt på tiltak som kan skaffe landet flere bein å stå på.

Tross høye inntekter sliter Gabon med høy utenlandsgjeld. Garantier og lån fra Pengefondet og Frankrike er gitt på betingelse av mer rigid skattepolitikk og fortsatt arbeid med privatisering av statlige virksomheter som telekommunikasjon og flyselskap.

Den største utfordringen i Gabon er knyttet til hvorvidt befolkningen får en reell mulighet til å velge sin egen regjering gjennom frie og rettferdige valg. Den endelige testen på hvorvidt landet fullfører sin langsomme overgang til demokrati kommer ved presidentvalget i 2005. Siden presidenten ifølge grunnloven kun kan gjenvelges én gang, vil dette være president Bongos siste sjanse til å overholde de demokratiske spillereglene.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe