Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Etiopia

En føderal demokratisk grunnlov ble vedtatt i Etiopia i 1994. Flerparti parlamentsvalg ble holdt i 1995, 2000 og 2005, men andre politiske bevegelser ble trakassert av det sittende regjeringspartiet og tidligere frigjøringsbevegelsen Tigray People’s Liberation Front (TPLF). Coalition for Unity and Democracy (CUD), klarte likevel i 2005 å få flest mandater i Addis Abeba og i flere andre byer. En CUD demonstrasjon etter valget førte til at opposisjonslederne ble fengslet og anklaget for høyforræderi.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I 1991 inviterte TPLF alle etniske motstandsbevegelser som kjempet og vant mot Mengistu Haile-Mariams militærstyre samme år til en nasjonal koalisjon for overgangstiden. Allerede året etter ble grupper som ikke føyde seg under TPLFs dominans, skjøvet ut. Staten ble etter 1991 reorganisert i etnisk definerte regioner. TPLF- koalisjonen Ethiopian People’s Revolutionary Front (EPRDF) dannet egne satellittpartier i hver etnisk gruppe for å styre delstatene og temme regional opposisjon.

Fattigdom på bygdene
Over 80 prosent av befolkningen bor på landsbygda og livnærer seg av jordbruk. Bøndene er overbeskattet og bærer en stor del av skattebyrdene. De fattigste drar til byene i håp om en jobb, men mange ender som tiggere. Byene er i rask vekst, og skaren av fattige, tiggere, syke og gatebarn vokser.
   
På bygdene er de fleste analfabeter. En alfabetiseringskampanje på 1970-tallet vant en pris fra UNESCO. Analfabetismen ble redusert fra 80 til 40 prosent, men nå har mange glemt sine leseferdigheter på grunn av manglende anledning til å lese. De fleste barn går på skole, men kvaliteten på undervisningen er ofte dårlig. Mange dropper ut tidlig for å hjelpe til hjemme, andre forlater skolen med mangelfull opplæring.
   
Bøndene ble organisert i bondelag under landreformen av 1975. I begynnelsen var det selvstyrte administrative organer på bygda, men i 1978 tvang Mengistu bondelagene inn under sin kontroll. Hans Etiopiske Arbeiderparti satte en «kader» i hvert bondelag for kontroll ovenfra. Etter 1991 ble disse raskt erstattet av nye kadrer fra EPRDF. De kontrollerer alt som foregår på bygda. Bondelagene styrer bøndenes tilgang til kreditter, gjødsel, rådgivning, nødhjelp, jobber og helsetjenester.
   
Kvinnene styrer husholdningen, men er under mannens autoritet og økonomisk avhengig av ham. Det finnes kvinner med god utdanning og bedre kår blant de høyere lag, men få jenter får anledning til å ta høyere utdanning. Jentebarn blir i mange områder utsatt for omskjæring. Arrangerte ekteskap og bortføringer, ofte i svært ung alder, arter seg ofte som tvangsekteskap.

Store forskjeller mellom fattig og rik
Etiopias hovedeksport er landbruksvarer som kaffe og skinnvarer. En markedsliberal politikk har siden 1991 økt forskjellene mellom fattig og rik. Byggeboomen i Addis Abeba viser dette tydelig, det bygges hoteller og forretningsbygg, men få boliger for de fattige. 
   
Den moderne økonomien er dominert av halvstatlige tiltak som er privatisert og i hendene på en liten politisk elite. TPLF kontrollerer transportsektoren som tidlig ble privatisert. Gjødselsindustrien er i partiets hender. Bondelagene og statens rådgivere påtvinger bøndene gjødsel på kreditt. Om regnet svikter og avlingen slår feil, krever de like fullt inn gjelden, om nødvendig med makt.

En meningsløs krig
Krigen mot Eritrea fra 1998 til 2000 ble av de fleste kommentatorer betegnet som meningsløs. Bak grensetvisten lå vanskelige motsetninger i den økonomiske politikken, en radikalt forskjellig oppfatning av etniske motsetninger, og begge lands regionale ambisjoner. Den endte med en våpenhvile som legger nesten utelukkende vekt på grensestriden. En grensekommisjon tilknyttet FN-domstolen i Haag avgjorde grensestrekningen i fredskontrakten i 2002. Avgjørelsen ble hilst velkommen av begge parter, inntil det gikk opp for Etiopia at Badme, landsbyen der krigen startet, var gitt til Eritrea. Det kunne nasjonalistene i Tigray ikke godta. Etiopia trakk seg, enda kommisjonens konklusjon skulle være endelig. Eritrea og Etiopia er nå i en situasjon med verken krig eller fred. Det ser ut til at begge parter er innstilt på å leve med den tilstanden, for den trekker oppmerksomheten bort fra store indre konflikter og begge regjeringers hardhendte omgang med indre opposisjon.

I Etiopia har krigen hatt minst tre viktige følger. Den styrket en etiopisk nasjonalisme, på bekostning av oppslutning om den føderale strukturen. For det andre dannet krigen grobunn for en koalisjon av fire politiske partier på høyresiden. Koalisjonen appellerer til forretningsfolk, byråkrater og intellektuelle, etnisk blandet med amharisk språk og kultur. Den har kunnet piske opp en pan-etiopisk nasjonalisme ved å blant annet hevde at Etiopia ikke kan være avskåret fra sjøen og har «rett» til en egen havn. At dette bare kan være Assab, en del av Eritrea, og at et slikt krav bare kan bety krig, blir det ikke reflektert over. Partiet har opparbeidet et apparat og en velgerappell tilstrekkelig til å utfordre det regjerende EPRDF alvorlig under valget i 2005. For det tredje har krigens ettervirkninger ført til en spent situasjon på begge sider, som gagner regjeringens harde måte å slå ned på opposisjonen på.

Lang vei til demokrati
Valgkampen i 2005 var mye åpnere enn fem år før. Etter press fra donorene tillot regjeringen internasjonale observatører og ga opposisjonspartiene relativt god adgang til media. Hver søndag foregikk det åpne partilederdebatter, fritt overført i TV og radio. Men på bygdene satte regjeringens kontrollapparat inn en motkampanje få uker før valget. Bøndene ble i kjent stil innkalt og skremt med tap av tjenester og fordrivelse fra sin jord. 
 
De første resultater av valget viste at CUD hadde vunnet en brakseier i hovedstaden Addis Abeba, og fått flertall i de større byene. Det kom seiersmeldinger fra småbyer og en del landdistrikter særlig i Amhara-regionen. Regjeringen var raskt ute med å erklære seg som valgvinner. Men CUD-opposisjonen krevde også valgseieren og påsto at seieren ble stjålet av EPRDF. 
   
Regjeringen gjorde sitt for å piske opp gemyttene. Selve valgdagen ble det innført unntakstilstand med forbud mot alle demonstrasjoner i en måned. Det gamle parlamentet ble innkalt til en spesiell sesjon for å vedta lover som fratok bystyret i hovedstaden kontrollen over finansene og over sikkerhetskreftene i byen. Parlamentets dagsorden ble forandret, for å få et emne opp på dagsorden krevdes det nå støtte fra 50 prosent av delegatene mot 20 prosent tidligere.
   
Det ble arrangert omfattende demonstrasjoner i august. Regjeringens sikkerhetsstyrker slo hardt ned på disse. Over 40 mennesker ble drept i gatene. Opposisjonen svarte med boikott av parlamentet. Regjeringen lot parlamentet oppheve immuniteten til de valgte parlamentsmedlemmer som ikke inntok sine plasser. Nye demonstrasjoner, framprovosert av reaksjonene på fredelige protester i byen, førte til nye sammenstøt med tap av menneskeliv. De fleste lederne av opposisjonen ble arrestert, sammen med tusener av tilhengere. Lederne av CUD, samt noen journalister og kritikere i menneskerettighetsorganisasjoner, ble stilt for retten og anklaget for landsforræderi, kuppforsøk og oppmodning til folkemord. Retten prosederer på at opposisjonen planla et folkemord som i Rwanda i 1994, mot Tigray folket. Donorer har gjentatte ganger oppfordret regjeringen å henlegge rettssaken og frigi opposisjonslederne. Men statsminister Meles Zenawi fastholder at han ikke vil gripe inn i rettens gang.

En sjanse for flertallet i Oromo?
Den spente og uoversiktlige situasjonen fikk statsministeren i august 2005 til å invitere Oromo Liberation Front (OLF) til samtaler uten betingelser. OLF representerer Oromo folket, den største folkegruppen i Etiopia. OLF ble i 1992 systematisk hindret i å stille kandidater til valg og konkurrere på lik linje med EPRDFs eget Oromo-parti: Oromo People’s Democratic Organisation (OPDO). De trakk seg fra valget og OLF ble drevet i eksil. Fra eksil har de ført en lavmælt væpnet motstandskamp. Hittil har regjeringen gjentatte ganger avslått invitasjoner til samtaler med sikte på å få OLF tilbake. Invitasjonen nå tydet på at Meles så en sjanse i å få OLF som partner mot CUD. Men før forhandlinger skulle ta til, trakk han seg fra tilbudet igjen. Han så han kunne ri av stormen uten å gi innrømmelser til en potensielt farlig partner.

Svakt håp
Demokratiet fikk en svært etterlengtet, men ufullstendig åpning foran valget i 2005. Den største etniske gruppen, Oromo, var ikke i stand til å få sin egen representasjon hjem fra eksil for å delta i valgkampen. Tross store forbedringer i valgkamptiden, nådde den offentlige debatten i praksis aldri ut til landsbygda. Bøndene kunne høre på radio hva folk i byen kranglet om – og det var ikke mye til å bli klok av. Det meste av valgkampen utartet i personlige angrep og konfrontasjoner mellom ulike politiske programmer uten særlig relevans for bøndene. Store deler av CUDs program var fullstendig uspiselig for bøndene. Bøndene er opptatt av høye skatter og avgifter, at de aldri kan få endene til å møtes, og at lokale pamper hundser dem og kontrollerer dem. Likevel valgte mange bønder CUD, ikke av overbevisning, men fordi de tenkte at alt annet er bedre enn det nåværende styre.  
   
Andre etniske grupper og muslimene mangler også representasjon i debatten. De har opplevd noe friere forhold under den nåværende regjeringen enn under forgjengerne. Så lenge de ikke er noen trussel mot makten kan de bevege seg relativt fritt. Men de har ikke mye medbestemmelse.
   
Opposisjonen har nå sluttet seg sammen i en «allianse» for å presse fram en altomfattende nasjonal konferanse. Denne skal finne en demokratisk vei ut av uføret. Utspillet har for øyeblikket liten sjanse til å nå fram. Så lenge statsminister Meles ikke føler seg kjørt inn i et hjørne, er det liten sjanse for at han vil tillate at en slik konferanse arrangeres. Samtidig kan en vanskelig se for seg at Etiopia går tilbake til tilstanden før valgkampen. I lengden vil det kreve for mye undertrykkelse å holde tilbake alle krav om mer innflytelse, åpenhet og ansvarlighet. Slik sett har valgkampen åpnet en ventil som neppe kan stenges igjen.
   
Valgkampen har tent et lys av håp om at en videre demokratisk utvikling vil presse seg fram. Det er en lang vei å gå, man må regne med at den vil koste offer og ta tid.

*Siegfried Pausewang, sosiolog og seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt (CMI).


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe