Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Etiopia

Da militærdiktaturet til Mengistu Haile-Mariam ble styrtet i juni 1991, overtok en koalisjon av etniske frigjøringsbevegelser makten i Etiopia. Landet ble en føderal republikk med nye etniske delstater. En ny demokratisk grunnlov ble vedtatt i desember 1994, men i praksis styrer Tigray People’s Liberation Front (TPLF) de regionale regjeringene. Andre politiske bevegelser blir ekskludert, og deres tilhengere forfulgt eller trakassert. Regjeringen holder også en jernhard kontroll over bøndene gjennom bondelagene.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I 1991 inviterte TPLF grupperingene som hadde stått mot Mengistus militærstyre, til å delta i en nasjonal konferanse og i en koalisjon for overgangstiden. Men allerede året etter ble grupper som ikke føyde seg under TPLFs dominans, skjøvet ut. Staten ble reorganisert etter 1991 og delt inn i etnisk definerte regioner. Siden opposisjonen mot Mengistu var organisert i etniske motstandsbevegelser, kunne ingen ny makthaver vinne legitimitet uten å gi etniske grupper større selvstyre. TPLF – koalisjonen Ethiopian People’s Revolutionary Democratic Front (EPRDF) dannet egne satellittpartier i hver etnisk gruppe for å styre delstatene og temme regionale ledere. Delstatsregjeringer som er styrt av satellittpartiene, har fremdeles rådgivere fra TPLF, som i praksis bestemmer deres politikk.

Fattigdom på bygdene
Offisielt begrunner regjeringen sin politikk med at de skal sikre interessene til det store flertall av fattige bønder i landet. Over 80 prosent av befolkningen bor på landsbygda og livnærer seg av jordbruk. Fattigdommen er overveldende, og jordlappene blir mindre for hver generasjon. De fattigste drar til byene i håp om en jobb, de syke håper på medisinsk hjelp. De fleste ender et eller annet sted som tiggere. Byene er i rask vekst, og skaren av fattige, tiggere, syke og gatebarn vokser raskt.

På bygdene er de fleste analfabeter. En alfabetiseringskampanje på 1970-tallet fikk en pris fra United Nations Educational, Scientific and Cultural Organisation (UNESCO) for å ha redusert analfabetismen fra over 80 til offisielt 40 prosent. De fleste har glemt sine leseferdigheter igjen på grunn av manglende trening. I dag blir de fleste barn tatt opp i skolen, men kvaliteten på undervisningen er ofte dårlig. Et flertall av barna dropper ut tidlig fordi de må hjelpe til hjemme, andre forlater skolen uten annet enn en mangelfull opplæring.

Bøndene ble organisert i bondelag under landreformen av 1975. I begynnelsen var dette selvstyrte administrative organer på bygda, men allerede i 1978 tvang Mengistu bondelagene inn under sin kontroll. Hans «Etiopiske arbeiderparti» satte en «kader» i hvert bondelag for kontroll ovenfra. Etter 1991 ble partikadrene raskt erstattet av kadrer fra TPLF eller lokale støttespillere. De kontrollerer alt som foregår på bygda. Bondelagene styrer bøndenes tilgang til kreditter, gjødsel, rådgivning, nødhjelp, jobber og helsetjenester. Bøndene vet at de ikke kan tillate seg å utfordre kadrene ved å motsi deres ønsker og krav.

Kvinnene styrer husholdningen, men er underordnet mannens autoritet og er økonomisk avhengig av ham. Det finnes kvinner med god utdanning og atskillig bedre kår blant de høyere lagene av befolkningen, men få jenter får anledning til å ta høyere utdanning. Jentebarn blir utsatt for forskjellige grader av omskjæring. Arrangerte ekteskap, ofte i svært ung alder, arter seg ofte som tvangsekteskap.

Store forskjeller mellom fattig og rik
Etiopias hovedeksport er fremdeles landbruksråvarer. Det har vært ført en markedsliberal politikk siden 1991, og forskjellen mellom fattige og rike øker stadig. Byggeboomen i Addis Ababa viser det tydelig: Det bygges hoteller og forretningsbygg, men få boliger for de fattigere lag.

Den moderne økonomien er dominert av en gruppe halvstatlige tiltak som er privatiserte og i hendene på en liten politisk elite. Til sammen utgjør deres investeringer et formidabelt forretningsimperium for partiet. Tigray kontrollerer blant annet transportsektoren som tidlig ble «privatisert». Gjødselsindustrien er også i deres hender. Via lokale fordelingsnett i hendene på satellittpartiene i delstatene, har de hånd om hele gjødselsfordelingen. Bondelagene og statens rådgivere påtvinger bøndene gjødsel på kreditt. Om avlingen svikter, krever de like fullt inn gjelden, om nødvendig med makt. Fengsling på grunn av gjeld for gjødsel er en gjenganger i bøndenes klager.

En meningsløs krig?
Krigen mot Eritrea fra 1998 til 2000 satte økonomien på en hard prøve. Regimet fant veier for å få folk flest til å betale «frivillige» bidrag «til støtte for de fordrevne og til krigen», som det het offisielt. I byene merket man riktignok lite til krigen, selv mens offensiven sto på. Bortsett fra vervekampanjer for militæret og innsamlings­aksjonene, gikk livet som normalt.

Krigen brøt tilsynelatende ut på grunn av et lite stykke land rundt Badme. Etiopia fastholder at en ikke har noen territoriale krav mot Eritrea, men bare forsvarer Etiopias suverenitet. Men bak krigen ligger økonomiske motsetninger og en diametralt motsatt etnisk politikk. Mens Eritrea vil bygge en enhetlig nasjon av alle etniske grupper i landet, har Etiopia gitt nasjonalitetene utstrakt selvstyre, i alle fall i teorien, og innen rammen av en ukrenkelig tigreansk dominans. Det går dårlig sammen. Bak krigen ligger det også en konkurranse om maktposisjoner. Etiopia krever å være den dominerende makten ved Afrikas horn, i kraft av sin befolknings­messige, økonomiske og ikke minst militære styrke. Uten at verden reagerte, grep Etiopia til utilslørt maktbruk ved å sende styrker inn i Somalia i 2000. De slo ned på OLF-styrkene som opererte fra somalisk jord, og ryddet i samme slengen opp i Somalia til fordel for etiopiske politiske målsetninger.

Krigshandlingene i Eritrea er slutt, og en internasjonal fredsstyrke er på plass i en demilitarisert sone langs grensen. En FN- kommisjon trakk opp grensen etter historiske og administrative kriterier. Begge parter har erklært den som en seier og påstår at de har fått Badme. Det gjenstår å se når grensen er markert i terrenget, på hvilken side Badme vil ende opp. Konflikten er dermed ikke over selv om krigen er slutt. Det er langt igjen før vennskapet mellom broderfolk kan gjenopprettes. Og det lover ikke godt at sterke grupper av opposisjonelle både i Addis Abeba og i USA krever at Etiopia må få adgang til havet, og høster popularitet ved å kreve havnebyen Assab fra Eritrea.

Lang vei til demokrati
Grunnloven er på plass, parlamentet møtes og føderasjonen desentraliseres. Valg holdes regelmessig og etter strikte prosedurale regler. Men opposisjonspartier gis ingen sjanse til å utfordre regjeringspartiet. Valget i mai 2000 viste mer enn noe annet at regjeringen har en sterk kontroll over bøndene. Pressen har ikke hatt kapasitet til en systematisk valginformasjon eller velgeropplæring. En del sivile NGOer drev velgeropplæring, og fikk støtte til det fra flere ambassader i Etiopia. Men de rakk ikke over mer enn en liten prosentandel av velgerne, og budskapet deres druknet i den lokale administrasjonens håndfaste budskap til bøndene: Vi vil oppfatte dere som forrædere om dere ikke velger oss. Opposisjonen greide ikke å vinne flere enn 14 mandater i et føderalt parlament på 550 representanter, på tross av massiv misnøye i store regioner, en spektakulær valgkampåpning og en offentlig diskusjon i Addis Abeba i de siste ukene som ble overført på radio og TV.

Det finnes en rekke private aviser i Etiopia, men med veldig begrenset spredning. De har ikke råd til systematisk journalistisk arbeid. Radio og fjernsyn er i regjeringens og partiets hender. De få små private avisene har ingen finansiell styrke, kommer i små opplag og blir ikke fordelt utenfor Addis Abeba (og i noen grad i de største byene). Deres innflytelse er minimal, og presseloven setter trange og dårlig definerte grenser for journalistene. De fleste blir drevet av idealister, er avhengige av få personer og eksisterer stadig på randen av konkurs. Radio er den eneste informasjonskilden bøndene får adgang til ­– pressen og private medier rekker ikke ut til landsbygda.

Den åpne offentlige debatten mellom partilederne foran valget i 2000 overført over radio, var et lysglimt. Men etter valget fikk bøndene i noen valgkretser der opposisjonen gjorde et godt valg, klar beskjed: Vil dere ha adgang til gjødsel, kreditt, skoler og helsestell, så gå til dem dere valgte – ikke kom til oss. Andre fikk høre at grunnloven gir staten eiendomsrett til jorda, derfor er jorda ikke for dem som ikke velger statspartiet. Bøndene våger ikke å ta sjansen. De vet at makthaverne mener alvor.

Et internt oppgjør innen TPLF i 2001 i kjølvannet av krigføringen 1998-2000 ga Meles Zenawi fornyet kontroll i sitt parti. I 2002 startet Etiopia offisielt en fornyelsesprosess kalt Tehaddso, som skal skille partiets institusjoner fra statens. Men ingen forventer særlige forbedringer, siden den neppe vil forandre partiets kontroll over statsapparatet. Lokalvalgene i desember 2001 viste snarere en forverring i bruken av statens maktapparat i valgene. Etter lokalvalgene konkluderte frustrerte lokalpolitikere med at det nå var bevist at regjeringen ikke kan utfordres gjennom valg. Regjeringspartiene holder alle administrative stillinger og bruker uhemmet statens ressurser til å vinne valget, inklusive politiet og fengslene. Alle funksjonærene vet at taper partiet et valg, så taper de sin inntekt, sin sosiale stilling, sin eksistens. Hvis et opposisjons­parti lokalt er i stand til å true valgseieren, blir velgerne advart og trakassert, eller opposi­sjonens kandidater diskvalifisert i siste øyeblikk gjennom manipulerte doku­menter. Lar folk seg ikke skremme til å velge «korrekt», blir de utestengt fra admi­nist­rative tjenester, fra kreditt, nødhjelpsutdelinger og helsetjenester. De blir diskriminert i landfordeling, eller fengslet for oppspunne forseelser, og valgresultatet blir forfalsket. Så lenge dette skjer skjult på lokalt plan langt ute på landsbygda, er det lett for regjeringen å stole på denne mekanismen og opprettholde en sentral demokratisk fasade.

Den «lojale» opposisjonen i Etiopia, som stilte til valg, håper på en langsom demokratisk oppmykning over tid. De ser på demokratiet som et skjørt barn som vokser og modner langsomt og trenger tålmodig pleie. Den radikale opposisjonen derimot mener at den kampen allerede er tapt, og at direkte motstand er blitt en borgerplikt og eneste utvei. Tehaddso – fornyelsesprosessen – kommer neppe til å forandre mye på slike forhold. Den skal sørge for et administrativt skille mellom parti og stat. Men uten partibok får man ingen stilling i administrasjonen. Kampanjer som Tehaddso tjener hovedsaklig to formål: Å mobilisere befolkningen og å gi utenlandske diplomater og journalister et nytt tegn av håp og goodwill.

Demokratiet har utvilsomt dårlige kår for tiden, men det er lov å håpe. Etiopia har i dag en demokratisk grunnlov, og folk går til valg. Det skjer grove brudd på menneskerettighetene, men ikke så utilslørt og i så stort omfang som under Mengistu-styret. Uavhengige journalister kan arbeide fritt, men må finne seg i stadig trusler om bøter og fengsling. Og det finnes en fri presse, selv om kvaliteten er dårlig, økonomien svak og bladene ikke når ut annet enn til de største byene. Dette kan gi grunnlag for framveksten av en demokratisk opposisjon, som langsomt kan skape et press nedenfra for større frihet, demokratiske valg og respekt for menneskerettig­hetene i byene og på bygda der flertallet bor.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe