Afrika.no Meny

Landprofil 2006-2007

Eritrea

Eritrea ble selvstendig i 1993 etter 30 år med krig. Krigen mot Etiopia fra 1998 til 2000 ødela mye av det positive bildet av Eritrea. Etiopia aksepterer ikke delelinjen trukket opp av FN i 2002. Presidenten i Eritrea bruker den spente situasjonen som begrunnelse for et stadig sterkere jerngrep som kveler kritisk presse og politisk opposisjon. Han fører en beinhard politikk av begrensninger og kontroll overfor FN og internasjonale givere.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Eritrea er en ny stat på verdenskartet. I 1991 overtok Eritrean People’s Liberation Front (EPLF) styret i landet. To år senere ble Eritrea en selvstendig stat etter folkeavstemning i FN- regi. Eritreas politiske leder Esayas Afewerki ble ansett som en av de afrikanske lederne som skulle utvikle en ny politisk stil og demokratisk orden. Men kamptidens disiplin og en lukket ideologi basert på at «bare enighet er styrke» ble vedlikeholdt. For å overvinne konflikter, tydde han til maktbruk fremfor å utvikle lederskap. Eritrea kastet ut de fleste internasjonale organisasjoner i 1995.
   
I 1997 kom en demokratisk grunnlov, men presidenten nektet å skrive under. Først når nasjonen er konsolidert og situasjonen er moden for det, skal den settes i kraft. Foreløpig er kun ett parti tillatt. Den tidligere frigjøringsfronten er omdannet til et parti under navnet Popular Front for Democracy and Justice (PFDJ). Det er ledet av presidenten og bygd opp rundt hans person. En permanent unntakstilstand har vart siden frigjøringen.

Ni folkegrupper eller en nasjon?
Eritrea huser ni ulike språkgrupper. Etter frigjøringen hevdet EPLF at 30 års felles kamp hadde sveiset dem sammen til en nasjon. Språkforskjellene ble ikke direkte undertrykt, men skjøvet til side. Det skapte uro i randgrupper, særlig de som krysser over landegrensene. I Etiopia har Afar-folket sin egen delstat. Det styrker kravet om mer selvstyre for afarene i Eritrea. Radio Asmara har sendinger på afarisk, afarenes opposisjon får anledning til å spre sitt budskap fra etiopisk territorium. Noe lignende gjelder for Kunama-folket.
   
Over en halv million flyktninger måtte reintegreres etter frigjøringen. Krigen i 1998-2000 skapte flere hundre tusen nye flyktninger og internt fordrevne. De fleste av dem har fått et lite stykke jord i lavlandet for å livnære seg. Lokale bønder frykter at en majoritet av innflyttere fra ulik etnisk bakgrunn skal true deres kultur, landfordeling og selvstendige eksistens.
   
Nye sosiale konfliktlinjer kom tidlig til syne gjennom krigsveteranenes protester mot å bli stuet vekk. Gnisninger mellom blant andre veteranene og nyrike forretningsfolk, mellom frontkjempere og returnerte flyktninger ble undertrykt med jernhånd. Kvinner var velkomne som frontkjempere under krigen, de ble lovet likestilling etter frigjøringen. Nå skyves de tilbake til sin gamle rolle som husmødre. Staten gjør lite for å støtte deres krav om innflytelse i det offentlige liv.
   
Størst misnøye skaper den forlengede verneplikten: Alle menn mellom 18 og 45 år er vernepliktige. Etter krigens slutt i 2000 har militærtjenesten blitt forlenget og ingen årskull blitt dimittert. Militæret blir brukt som arbeidskraft i veibygging, i landbruket og i statlige foretak. Med forsterkede kontroller og drastiske straffer for desertører og militærnektere, forsøker regimet å kneble ungdommens misnøye. 

Krig og gjenreising
Krigen mot Etiopia, som brøt ut i 1998, var en av Afrikas verste og blodigste. Selv om krigshandlingene var konsentrert i tre korte offensiver i 1998, 1999 og 2000, har de kostet enormt i menneskeliv og materiell. Krigen handlet tilsynelatende om et lite stykke land i vest, på grensen mot Tigray. Bak ligger konflikter knyttet til den økonomiske politikken, om de etniske gruppers rettigheter og om en maktposisjon på Afrikas horn. Siden Eritreas landbruk ikke kan livnære befolkningen, satset landet konsekvent på eksportorientert industrialisering og kunnskapsbasert industri. Etiopias Tigray-region satser derimot på importsubstitusjon, og kommer dermed i direkte konflikt med Eritreas eksportoffensiver. Dette er noen av krigens skjulte årsaker.
    
En internasjonal styrke fra FN overvåker nå en demilitarisert sone. FNs grensekommisjon trakk i 2002 delelinjen slik at Badme, bygda der krigen startet, tilhører Eritrea. Det nekter Etiopia å godta, og har siden forhindret at grensen blir trukket på bakken. En spent situasjon opprettholdes; verken krig eller fred. Begge parter lever tilsynelatende godt med dette. Eritrea bruker det som påskudd for å skjerpe sin jernharde kontroll innad, mens en støtter opp under opposisjonelle grupper i Etiopia. Etiopia mobiliserer nasjonalistiske følelser i egen befolkning.

«Asmara-Våren»
I oktober 2000 publiserte en gruppe eritreiske intellektuelle i Europa Berlin Manifesto som hevdet at det var tid for en demokratisk vår. Det besto av en rekke politiske teser som skulle starte en politisk debatt i «en kultur av åpenhet, toleranse, ansvarlighet og rettssikkerhet». Mars 2001 våget en gruppe på 15 politiske veteraner, aktive medlemmer av regjeringen og partiets apparat i Asmara, å stå frem offentlig med en oppfordring til president Afewerki om å gå med på en demokratisk debatt om politiske reformer. Afewerki tolererte kritikken en kort stund, men etter 11. september ble gruppen fengslet og beskyldt for kuppforsøk. Journalistene som hadde spredt oppropet ble også fengslet og alle private aviser forbudt. I 2002 kom en ny arrestbølge mot kritiske journalister i regjeringspressen.
   
I 2004 fikk Paulos Tesfagiorgis, en av initiativtakerne til Berlin Manifesto, Rafto-prisen i Bergen. Det finnes små opposisjonsgrupper i utlandet. Regimet sørger for at de ikke blir kjent eller greier å få innflytelse i Eritrea.

*Siegfried Pausewang, sosiolog og seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt (CMI).


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe