Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Eritrea

Etter 30 års krig ble Eritrea selvstendig i 1993. Krigen mot Etiopia fra 1998 til 2000 har ødelagt mye av det positive bildet Eritrea nøt i internasjonal opinion i starten av selvstendighetsperioden. Delelinjen trukket opp av FN blir av begge landene ansett som en seier, og her ligger det sprengstoff som kan utløse nye konflikter. Internt har presidenten og hans parti tatt et politisk jerngrep som hindrer en kritisk presse og politisk opposisjon.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Eritrea er en ny stat på verdenskartet. Eritrean People’s Liberation Front (EPLF) overtok styret i landet i 1991. To år senere ble Eritrea selvstendig etter en folkeavstemning i FN-regi. Eritreas politiske leder Esayas Afeworki ble i noen år ansett som en av de nye afrikanske lederne som skulle utvikle en ny politisk orden. Men det viste seg at han utad som innad var kompromissløs og tydde til maktbruk heller enn å utvikle lederskap for å overvinne konflikter. Eritrea kastet ut alle internasjonale organisa­sjoner i 1995 med noen få unntak. I Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) og andre fora, vakte lederen Esayas Afeworki oppsikt gjennom udiplomatisk kritikk og en kompromissløs vilje til selv å sette dagsordenen.

Teoretisk er Eritrea en demokratisk stat, men i praksis er kun ett parti tillatt. Den tidligere frigjøringsfronten EPLF ble omdannet til et parti under navnet Popular Front for Democracy and Justice (PFDJ), ledet av presidenten og bygd opp rundt hans person. Når situasjonen er moden for det, skal detifølge Esayas tillates andre partier, men det kan ta tid. Eritrea fikk en grunnlov i 1997, men den er ennå ikke praktisert. Det hersker således en permanent unntakstilstand som har vart siden frigjøringen. Etter en periode med noe friere debatt, er all opposisjon og politisk diskusjon igjen undertrykt. For å bygge opp landet, holder PFDJ en sterk kontroll over politiske og sosiale forhold. Intern opposisjon tillates ikke, og politiske kritikere sitter i fengsel. Inntil 2001 kom noen få private aviser ut i Asmara. De hadde elendige økonomiske kår og politiske begrensninger, men bar likevel et visst håp om pluralisme. Siden oktober 2001 er alle private aviser «suspendert». De mest kritiske journalistene sitter fengslet, i likhet med de politiske dissidentene.

Ni folkegrupper eller en nasjon?
Det eksisterer ni ulike språkgrupper i Eritrea. Etter frigjøringen hevdet EPLF at man hadde skapt én nasjon gjennom 30 års felles kamp. Språkforskjellene blir om ikke direkte undertrykt, så i alle fall skjøvet til side. Dette skaper uro i randgrupper, særlig de som overlapper landegrensene. I Etiopia har afar-folket sin egen delstat. Det styrker kravet om mer selvstyre for afarene og deres egen kultur også i Eritrea. Radio Asmara har sendinger på afarisk, mens den afariske opposisjonen får anledning til å spre sitt budskap fra etiopisk territorium. Det samme gjelder for Kunama-folket.

I Sudan ventet en halv million eritreiske flyktninger på repatriering, og dette var en stor byrde for landet. En god del av dem har blitt repatriert siden 1991. Men krigen i 1998 – 2000 skapte flere hundre tusen nye flyktninger og internt fordrevne. De som vender hjem har stort sett ingen andre utsikter enn å få et stykke land til å livnære seg. De får jord i lavlandet, der lokale bønder frykter at en majoritet av innvandrere fra ulik etnisk bakgrunn truer deres kultur, landfordeling og selvstendige eksistens.

Nye sosiale forskjeller kom tidlig til syne gjennom krigsveteranenes protester mot å bli stuet vekk. Gnisninger mellom veteranene og nyrike forretningsfolk, eller mellom frontkjempere og returnerte flyktninger, ble undertrykt med jernhånd. Kvinner var velkomne som frontkjempere under krigen, og ble lovet likestilling også etter frigjøringen. Nå skyves de tilbake i sin gamle rolle som husmødre, mens staten gjør lite for å støtte deres krav om innflytelse i politikk og det offentlige liv.

Krig og gjenreising
Krigen mot Etiopia, som brøt ut i 1998, har vært en av Afrikas verste og blodigste. Selv om krigshandlingene var konsentrert i tre korte offensiver i 1998, 1999 og 2000, har de kostet enormt i menneskeliv og materiell. Konflikten handler tilsynelatende om et lite stykke land i Kunama-området i vest, på grensen mot Tigray. Men bak kampen om land ligger konflikter knyttet til den økonomiske politikken, om de etniske gruppenes rettigheter og om en maktposisjon på Afrikas horn. Fordi Eritreas landbruk ikke kan livnære befolkningen, har landet satset konsekvent på eksportorientert industrialisering og kunnskapsbasert industri. Etiopias Tigray-region satser derimot på importsubstitusjon, og kommer dermed i direkte konflikt med Eritreas eksportoffensiv. Dette er en av de bakenforliggende årsaker til krigen mellom de to landene.

En internasjonal styrke overvåker nå en demilitarisert sone. FNs grense­kommisjon kom med en delelinje som begge parter påstår gir dem de omstridte områdene rundt Badme. Jo lengre konflikten varer, jo mer skaper Etiopia grunnlag for uro og nye problemer i Eritrea. Eritrea forsvarer seg med en ny jernhard kontroll innad, og støtter opp under interne motstandsgrupper i Etiopia. Etiopia svarer med samme mynt.

«Asmara-våren»
I oktober 2000 publiserte en gruppe eritreiske intellektuelle i Europa et såkalt Berlin Manifesto. De hevdet at det var tid for en demokratisk nybegynnelse, og satte fram en rekke politiske krav og teser som start på en politisk debatt i «en kultur av åpenhet, toleranse, ansvarlighet og rettssikkerhet». I mars 2001 våget en gruppe på 15 politiske veteraner, deriblant aktive medlemmer av regjeringen og partiets apparat i Asmara, å stå fram offentlig med en oppfordring til Essayas om å gå med på politiske reformer og en demokratisk debatt. Esayas tolererte tilsynelatende kritikken en kort stund. Men etter 11. september ble alle som hadde undertegnet oppropet, fengslet og beskyldt for å ha forberedt militærkupp. Det samme gjaldt journalistene som hadde spredt det. Unntakene var én som underkastet seg og lovet bot og bedring, og en annen som lyktes å flykte til England. Alle syv private aviser i Eritrea ble stengt, og forbudet er ennå ikke opphevet. I april 2002 kom en ny arrestbølge mot kritiske journalister i regjeringspressen. I tydelig henspeiling til Praha 1968 skrev Le Monde at undertrykkelsen av «Asmara-Våren» igjen reduserte Eritrea til taushet.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2006-2007, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe