Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Elfenbenskysten

Frie og rettferdige valg står øverst på agendaen for Elfenbenskysten, men valget lar vente på seg etter seks utsettelser siden 2005. I mars 2007 signerte den nåværende presidenten Laurent Gbagbo Ouagadougou-avtalen, som innebærer en maktdeling mellom presidentens parti, Front populaire ivoirien (FPI), og opprøreralliansen Forces Nouvelles. FPI ble tildelt statsministerembetet ved lederen, Guillaume Soro. Ougadougou-avtalen la grunnlaget for en overgangsregjering og for gjenopptakelse av en utsatt velgerregistrering.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Den politiske situasjonen fikk imidlertid en overraskende vending 12. februar 2010, da president Gbagbo oppløste den uavhengige valgkomiteen (CEI, Commission Electorale Indépendante de Côte d'Ivoire), samt den sittende regjeringen. Bare uker senere ble ny regjering og valgkomité nedsatt, men usikkerheten rundt hva som skjer videre og om det blir valg vedvarer.  

Valglister og økende “etnisk spenning”
Det tilbakevendende spørsmålet om klarering av velgerlister førte til en utsettelse av valget 29. november 2009, og nye datoer ble raskt lovet i februar-mars 2010. 10. november 2009 ble listene offentliggjort og en 30 dagers klagerett tillot at navn på den foreløpige listen kunne utfordres. Den provisoriske listen hadde 5,3 millioner bekreftede personer og rundt en million som ventet på bekreftelse. Etter klageprosessen, som ble avsluttet 9. januar 2010, presenterte kommisjonen en ny liste med rundt 429.000 nye navn. Opposisjonspolitiker og tidligere leder for den uavhengige valgkommisjonen, Robert Beugré Mambé, ble beskyldt for å tillate at nesten en halv million “strategisk valgte” personer var blitt satt på listen. På den annen side beskylder opposisjonen presidenten Gbabgo og FPI for en taktisk utsettelsesteknikk ved å bestride listen, slik at valg ikke kan holdes.  

Det som tilsynelatende dreier seg om tall på en liste, dreier seg i praksis om hvilken folkegruppe de “ekstra” personene på listen representerer. Dette gir en indikasjon på hvilket parti de vil kunne komme til å stemme ved et valg, i en tid hvor spørsmålet om hvem som kan kalle seg ivoriansk på nytt har blusset opp.  Et fredelig valg avhenger videre av avvæpningsprosesser og normalisering av det opprørerkontrollerte nord og regjeringsvennlige militser.  

Fra stabilitet og økonomisk mirakel til usikre tider
I 1946 etablerte Felix Houphouët-Boigny det politiske partiet PartiDémocratique de la Côte d´Ivoire (PDCI). Ved selvstendigheten fra Frankrike i 1960 ble han landets første president, og i mer enn tre tiår etter uavhengigheten var landet under hans lederskap. Hans parti PDCI var landets eneste tillatte politiske parti. Presidenten hadde svært nære bånd til den tidligere kolonimakten og lot franske funksjonærer fortsette i det nye statsapparatet og franske bedrifter bli værende. Landet var i en lang periode preget av stabilitet og oppgang.  

I løpet av 1980-tallet falt råvareprisene på verdensmarkedet og landet tok opp store lån. I 1987 var den økonomiske krisen et faktum. En kombinasjon av krisen og politisk press førte til en åpning for flere politiske partier enn presidentens PDCI i 1990. Opposisjonen samlet seg hovedsakelig i Front Populaire Ivorien (FPI), med opposisjonspolitikeren Laurent Gbagbo som leder og presidentkandidat. Det ble imidlertid PDCIs Henri Konan Bédié som overtok makten. I 1999 ble Bédié kuppet av militærlederen og ”houphouëtisten” Robert Guéï. Bédié flyktet, men etterlot seg en murrende etnisk spenning, sammen med spørsmålet om hvem som kan tilkjennes statsborgerskap og kalles ivoriansk. Hans største rival var Alassane Outtara, tidligere statsminister under Houphouët-Boigny, som representerer de hovedsakelig muslimske nordområdene. Guéï førte en tilsvarende kampanje som Bédié, og stilte spørsmål ved Ouattaras ivorianske statsborgerskap, og Ouattara ble ekskludert fra presidentvalget i 1995 og 2000. Ouattara kunne på sin side spille på eksklusjonen som en etnisk og religiøs diskriminering, noe som gir ham grunnlag for støtte i nord.   

Gbagbo kom til makten etter valget 2000. Den økende misnøyen fra nord og opposisjonen førte til kuppforsøk mot Gbagbo i 2002, som delte landet i det opprørerkontrollerte nord og det regjeringskontrollerte sør. Både Frankrike og Sør-Afrika forsøkte å mekle. En økende spenning mellom presidenten og Frankrike førte imidlertid til trefninger mellom ivorianske regjeringsstyrker og franske soldater i november 2004. FN ble involvert på grunn av urolighetene og sendte fredsstyrker i 2003. De skal overvåke en sikkerhetssone som deler landet i to og er synlig til stede med biler i gatene og egen radiokanal. 

Ressurser og foredling
Elfenbenskysten er svært rikt på naturressurser og har satset på landbruk, i hovedsak dyrking av kakao, ananas, kaffe, kokosnøtter og palmeolje. Statsinntektene bidro  til oppbygging av infrastruktur og i kjølvannet av gode økonomiske vilkår og fredelige forhold tiltrakk landet seg arbeidsinnvandrere. President Houphouët-Boigny erklærte i sin tid at jordeiendom tilhørte den som dyrket den. I dag er jordrettigheter et vanskelig og omstridt spørsmål.  

Havna i Abidjan er regionens mest moderne og et viktig transittpunkt for varer fra nabolandene. Olje og energi har blitt Elfenbenskystens nest største inntektskilde etter at boring startet tidlig på 1980-tallet. Landet har et av regionens beste oljeraffinerier, et større gasskraftverk og flere vannkraftverk. Næringslivet domineres av landets libanesiske koloni, mens franske selskaper har interesser innen strøm, vann, teleselskaper og havnetrafikk. Man finner også nye investorland som Kina, India, Iran, Marokko, Nigeria og Gulfstatene.  

Politiske og økonomiske kriser, samt økende korrupsjon, har bremset Elfenbenskystens utvikling. Utdanningsvesen og helsevesen har stagnert, spesielt i nord. Arbeidsledigheten stiger, og antall personer som lever under 1,25 dollar om dagen har økt fra 10 prosent i 1985 til 49 prosent i 2008. Stagnasjonen øker misnøyen i befolkningen, og flere ser tilbake på Houphouët-Boignys tid som en svunnet æra.

Yamassoukro og Abidjan
Houphouët-Boigny la i 1983 hovedstaden og det politiske og administrative sentrum til sin hjemby Yamassoukro. Selve symbolet på storhetstiden, i form av det som skulle være verdens største kirke, ruver i hovedstaden. Ett av glassmaleriene viser Houphouët-Boigny som en av de tre vise menn ved siden av Jesus og disiplene.  

Abidjan, som tidligere var hovedstad, er fortsatt den største byen og det økonomiske sentrum. Byen har vært ansett som det kulturelle sentrum i Vest-Afrika, og ble tidligere betegnet som ”Afrikas Paris.” Den hadde elegante kasinoer og store hoteller og smykket seg med tittelen som den tryggeste turistdestinasjonen i Afrika. Skyskrapere og fasjonable shoppingdistrikter ble bygd opp under Houphouët-Boignys regjeringstid. 

Store fattigstrøk, hovedsakelig som resultat av innflytting av migrantarbeidere og flyktninger, kan ses som kontrast til det fasjonable Abidjan. Abidjan har i tillegg vært hovedarena for politisk uro og protester i gatene. Befolkningen i byen har økt som følge av konflikten, og kriminaliteten har steget.

Landfakta:

Areal: 322 463 km2 (27. størst)

Folketall: 20,6 millioner

Befolkningstetthet: 64 per km2

Urban befolkning: 48 prosent

Største by: Abidjan - ca. 3,8 millioner

BNP per innbygger: 1137 USD

Økonomisk vekst: 2,3 prosent

HDI-plassering: 163


Andre landprofiler:
2012-2013, 2008-2009, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe