Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Elfenbenskysten

I mars 2007 sørget en avtale mellom president Laurent Gbagbo og ”eks-opprørerne” Forces Nouvelles for en maktdeling der opprørernes leder, Guillaume Soro, ble tildelt statsministerposten. Avtalen har blitt kalt en ”ivoriansk løsning” på konflikten som har herjet Elfenbenskysten siden 2002. Mange forsøk på megling var tidligere blitt gjort av blant andre Frankrike, Ecowas og Sør-Afrika.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Avtalen ga nytt håp om en fredelig løsning, men ved utgangen av 2008 gjensto fortsatt viktige hindringer før et demokratisk valg kunne arrangeres.

Elfenbenskysten ble en gang kalt ”Det afrikanske mirakelet.” Landet var en viktig økonomisk drivkraft for hele Vest-Afrika, samtidig som det tiltrakk seg både arbeidskraft og politiske flyktninger fra fattigere og mer ustabile naboland i regionen.

Elfenbenskysten ble imidlertid hardt rammet av synkende råvarepriser, gjeldskrise og harde økonomiske reformprogrammer på 1980- og 1990-tallet. Etter at landsfaderen Félix Houphouët-Boigny døde i 1994, har landets ledere slitt med både sosial misnøye og manglende tillit i befolkningen. Valgjuks, personstrid og dype uenigheter om statsborgerskap, stemmerett og valgbarhet (retten til å stille til valg) har preget politikken i landet.

Ivoirité: En ivoriansk nasjonalisme
Dagens politiske konflikt har bakgrunn i den ivorianske nasjonalismen som utviklet seg fra 1990-tallet. Henri Konan Bédié, som overtok presidentstolen etter sin partifelle Houphouët-Boigny, sto overfor sterk sosial misnøye. Samtidig var hans handlingsrom i den økonomiske politikken sterkt innskrenket på grunn av økonomisk nedgang og mye innblanding i landets økonomiske politikk fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Bédiés  svar var å forsøke å skaffe seg oppslutning gjennom å utvikle en ivoriansk nasjonalisme, basert på begrepet ivoirité.

Denne politikken ble i økende grad opplevd som diskriminerende, ikke bare mot landets mange innvandrere fra naboland som Burkina Faso og Mali, men også mot ivorianere fra den nordlige delen av landet. I 1995 ble konkurrenten Allassane Ouattara fra opposisjonspartiet Rassemblement des républicains (RDR) ekskludert fra presidentvalget gjennom en endring av valgloven som rammet ham fordi hans far var fra Burkina Faso.

Fokus på etnisitet
Laurent Gbagbo fra partiet Front populaire ivoirien (FPI), som i 2000 ble valgt til president i et omdiskutert valg, har fortsatt den nasjonalistiske politikken som startet under Bédié. Ouattara på sin side har også bidratt til fokuset på etnisitet, ved å presentere konflikten i Elfenbenskysten som utelukkende etnisk og religiøs, og ved å mobilisere befolkningen i nord, innvandrere og muslimer på etnisk og religiøst grunnlag.

I 2002 ble et mislykket kuppforsøk mot Gbagbo opptakten til at flere opprørsgrupper tok kontroll over den nordlige og vestlige delen av Elfenbenskysten. Årene etter 2002 har vært preget av gjentatte forsøk på fredsforhandlinger og ulike avtaler fasilitert av internasjonale aktører. Opprøreralliansen Forces Nouvelles (FN) har blitt tildelt ministerposter i et forsøk på maktdeling, men har, i likhet med de tradisjonelle opposisjonspartiene, gjentatte ganger gått ut av regjeringen i protest mot manglende reell maktdelegering. Grunnleggende konfliktspørsmål som statsborgerskap og avvæpning av opprørsgrupper og militser har ikke i tilstrekkelig grad blitt tatt opp. Det har heller ikke vært mulig å arrangere president- eller parlamentsvalg, som skulle vært holdt i november 2005. President Laurent Gbagbo sitter nå på et mandat som har vært forlenget to ganger av FNs sikkerhetsråd.

Nytt håp med Ouagadougou-avtalen
I mars 2007 signerte imidlertid Gbagbo den såkalte Ouagadougou-avtalen med Forces Nouvelles, i det som blir sett på som et gjennombrudd i den til da fastlåste konflikten. Avtalen innebar en maktdeling mellom presidentens parti, Front populaire ivoirien (FPI), og opprøreralliansen Forces Nouvelles. Lederen for opprøreralliansen, Guillaume Soro, ble kort tid etter innsatt som landets statsminister. Samtidig ble det lagt opp en plan for forening av landets væpnede styrker og opprørshæren, og for å legge de nordlige områdene, som siden 2002 har vært kontrollert av opprørerne, tilbake under statlig administrasjon.

Etter Ouagadougou-avtalen har forholdene i Elfenbenskysten stabilisert seg, og den nye regjeringen har tatt viktige skritt som gjør at en løsning på krisen nå synes nærmere enn noen gang siden kuppforsøket i 2002. Den nasjonale hæren og opprørernes væpnede styrker er samlet til en felles styrke, og buffersonen mellom opprører- og regjeringskontrollert område er opphevet, slik at nasjonale myndigheter nå igjen har kontroll over hele landet. De største problemene har oppstått i forbindelse med avvæpning av henholdsvis opprørsstyrker og milits som støttet presidentens parti. I juni 2007 overlevde statsminister Soro et angrep mot flyet han satt i.

Utsatte valg
President- og parlamentsvalgene er igjen blitt utsatt på grunn av problemer med avvæpning og velgerregistrering. Men i motsetning til ved tidligere avtaler er dette nå prosesser som er i gang og går framover, selv om praktiske og politiske hindre forsinker prosessen. Forberedelsene frem mot rettferdige valg er en omfattende prosess, fordi den krever registrering av mange velgere som tidligere har hatt verken statsborgerskap eller stemmerett, fordi de har vært regnet som utlendinger. I tillegg har mange mistet sine identifikasjonspapirer under konflikten.

Myndighetene i Elfenbenskysten har imidlertid valgt å gjøre denne prosessen så grundig som mulig: Det har forsinket gjennomføringen av valg, men kan være positivt på lang sikt, fordi det vil styrke valgenes legitimitet. I september 2008 ble selve velgerregistreringsprosessen åpnet, et avgjørende skritt mot organiseringen av valg.

Økonomisk stagnasjon og langsom fremgang
Etter utbruddet av konflikten i 2002 er Elfenbenskysten ikke lenger det selvsagte økonomiske sentrum for det franskspråklige Afrika, slik det en gang var. Havnen i Abidjan har fått konkurranse fra andre havner i regionen, og økonomien i landet har lidd både under den politiske ustabiliteten og av at store deler av den franske handelsstanden har flyttet ut.

Etter Ouagadougou-avtalen har landets regjering satt mye inn på å gjenopprette relasjonene med Det internasjonale pengefondet (IMF), og IMF har i 2007 og 2008 støttet landet med lån til gjenoppbygging. Samtidig arbeides det med å få landet tilbake i en PRSP-prosess (fattigdomsreduksjonsprogram godkjent av Verdensbanken og IMF), som på sikt kan få Elfenbenskysten inn under IMF og Verdensbankens gjeldsletteordning (HIPC).

I likhet med andre vestafrikanske land ble Elfenbenskysten hardt rammet av stigende matvarepriser i 2007 og 2008, noe som førte til demonstrasjoner med krav om lavere matpriser. Dette førte også til at forbrukerorganisasjoner kom på banen, og de ble til en viss grad hørt av myndighetene.

Kakao og korrupsjon
Elfenbenskystens viktigste eksportvare er kakao, hvor landet har 40 prosent av verdensproduksjonen. Produksjonen har holdt seg høy gjennom den politiske krisen, tross frykt for stagnasjon.

Kakaosektoren møter imidlertid økende kritikk for korrupsjon. Siden sektoren ble liberalisert i 1999, har den vært preget av manglende åpenhet og anklager om underslag og dårlig styring, noe som rammer en stor del av landets befolkning. Internasjonale rettighetsorganisasjoner har de siste årene satt søkelys på barnearbeid og slaveliknende vilkår for arbeidere på kakaoplantasjer noen steder i landet. Dette gjelder i særlig grad folk med opprinnelse fra Mali og Burkina Faso som jobber på kakaoplantasjene.

Etter undertegnelsen av Ouagadougou-avtalen har ivorianere fått et nytt håp om fred og stabilitet. Dette har gjort at økonomisk aktivitet er i ferd med å ta seg sakte opp igjen, og mange ivorianere ser mer positivt på fremtiden enn de gjorde for et par år siden. Fremfor alt er det store flertallet av befolkningen svært krigstrøtte, noe som kan bidra til å presse de politiske partiene og gruppene til å inngå politiske kompromisser. Mye avhenger nå av om landet lykkes i å arrangere frie og rettferdige valg.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2006-2007, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe