Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Ekvatorial-Guinea

Ekvatorial-Guinea er et kroneksempel på korrupsjon, fattigdom og undertrykkelse. President Teodoro Obiang Nguema Mbasogo og hans utvalgte elite bader i luksus og enorme oljeinntekter, mens befolkningen generelt lever i fattigdom. Myndighetene i landet er ikke fremmed for tortur og vilkårlige arrestasjoner. Samtidig hvitvasker presidenten sitt navn og rykte i det internasjonale samfunn ved hjelp av enorme summer til PR-byråer.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

President Teodoro Obiang Nguema Mbasogo har sittet med makten siden 1979, da han gjennomførte et kupp mot sin onkel, Macìas Nguema. Macìas Nguema hadde da herjet landets befolkning med vilkårlig tortur, terror, forfølgelser, fengslinger og massedrap i 11 år. Dagens regime er mildere, men det er fortsatt massive brudd på menneskerettigheter og ytrings- og pressefrihet. Obiang Nguema ble Afrikas lengst sittende statsleder etter Muammar Gaddafis fall.

Det er få utsikter til oppmykning, selv om myndighetene løslot 22 politiske fanger i 2011. Grunnlovsendringer er nylig gjennomført, og ifølge regjeringen er de akseptert av velgerne. Kritikere hevder at endringene ble presentert som demokratiske reformer, men at de i virkeligheten styrker presidentens stilling. I tillegg muliggjør forandringene et fremtidig maktskifte fra Obiang til hans eldste sønn, Teodorín.

Playboysønn og sannsynlig arvtaker
Presidentsønnen og jord- og skogbruksministeren Teodoro Nguema Obiang Mangue, kalt Teodorín, lever et jetset-liv og velter seg i luksus og sportsbiler. USA og Frankrike har iverksatt etterforskning av Teodoríns tilgang til og misbruk av statlige midler. Amerikanske myndigheter oppdaget i 2011 enorme verdier i hans hjem i Malibu i Florida. Til sammen oppdaget amerikanske myndigheter 71 millioner dollar som Obiangs sønn ikke kunne gjøre rede for. De argumenterte med at Teodorín finansierte forbruket med penger hentet fra Ekvatorial-Guinea. Dette gjorde han blant annet gjennom en rekke ordninger som pålegger selskaper og foretak å betale såkalte skatter og avgifter til ham, og gjennom å samle inn donasjoner til sine kjæledyrprosjekter, penger som han deretter har tatt til eget bruk.

Olje og gass
Det internasjonale pengefondet (IMF) og andre internasjonale finansinstitusjoner har lagt press på regjeringen med vekt på at de må diversifisere økonomien. De ønsker en større spredning av inntektene, i sær til jordbruks- og fiskerisektoren, i tillegg til en større vekt på turisme. Hovedstaden Malabo er i ferd med å bli godt utbygd og modernisert. Resten av landet ligger etter, men det pågår motorveiutbygging til de største byene. Den generelle moderniseringen av landet er finansiert og utført av Kina. Elektrisitet er fortsatt mangelvare på fastlandet, men myndighetene har planer om å bygge en ny demning, Djibloho, med kinesiske Sinohydro som entreprenør. Prosjektet er finansiert av regjeringen.

Olje- og gassinntektene er bærebjelkene i Ekvatorial-Guineas økonomi. Videre leting er planlagt gjennomført av oljeselskapene som opererer i landet i løpet av 2012, og det statlige energidepartementet anslår at oljeproduksjonen vil stige i årene som kommer. Statoil har lenge holdt seg unna Ekvatorial-Guinea på grunn av det autoritære regimet til Obiang Nguema, men har begynt å bli interessert i landet igjen.

Media
Presse og media i Ekvatorial-Guinea er gjennomkontrollert av myndighetene, og de få private mediene er eid av personer som står president Obiang Nguema nær. Landet er rangert på 158. plass av 175 land i Reportere uten grensers pressefrihetsindeks for 2009. I 2011 ble ytringsfriheten ytterligere innskrenket, sannsynligvis på grunn av frykt for påvirkningskraften fra den arabiske våren. Utenlandske nyheter er tilgjengelig kun til en liten del av befolkningen, som har tilgang til internett og parabol. Regjeringen er også konsekvent intolerante til kritiske røster i utenlandske medier. De bruker virkemidler som visuminndragelse, overvåkning og trakassering for å skremme vekk uavhengige journalister.

Politisk monopol
Det regjerende partiet til Obiang Nguema, Partido Democrático de Guinea Ecuatorial (PDGE) er det desidert største partiet. Opposisjonspartier finnes, men får få stemmer ved politiske valg. I et forsøk på å forbedre sitt internasjonale rykte, og som resultat av den arabiske våren 2011, satte PDGE i gang kampanjer som angivelig hadde som mål å demokratisere lovverket. Resultatet ble at det nye lovverket styrket presidentens posisjon samt oppfordret til etablering av nye institusjoner der presidenten har full kontroll. Regjeringen fortsatte gjennom 2011 en hard linje mot politiske rettigheter og sivile grupper.

De fleste politiske partier og grupperinger er knyttet opp mot PDGE, noe som gjør at store deler av ”opposisjonen” er regjeringstro. Det er to partier som er uavhengige av PDGEs klamme hender, henholdsvis Convergencia para la Democracia Social (CPDS) og Unión popular (UP). Medlemmer av disse gruppene lever under konstant overvåkning og press, og utsettes for vilkårlige arrestasjoner og trakassering. I tillegg har disse partiene blitt svekket i løpet av 2011 grunnet interne uenigheter.

Rettsvesenet i Ekvatorial-Guinea er ikke uavhengig. Myndighetene fortsetter med vilkårlige arrestasjoner og nekter fanger rettigheter, for eksempel ved å holde fangene innesperret uten grunn eller forklaring. Det finnes ikke rettssikkerhet, og tortur er fortsatt et gjennomgående problem, til tross for at landet har en nasjonal lov som forbyr det. Røde Kors åpnet et kontor i landet i 2011 etter å ha sett på fengselsforholdene i 2009.

Ekvatorial-Guineas rykte
Obiang og hans regime har de siste årene fått en del oppmerksomhet, og det vil sannsynligvis fortsette i årene som kommer. I januar 2011 ble Obiang valgt som leder i Den afrikanske union (AU) for ett år. Fra sin posisjon i AU uttalte han seg kraftig mot internasjonal intervensjon i Libya og Afrika generelt. I tillegg brukte Obiang sin posisjon som AU-leder blant annet til å reise til G20-toppmøtet for å forbedre bilaterale forhold.

Siden 2008 har det innad i FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) blitt debattert om Obiang Nguema skal få en pris oppkalt etter seg; ”The UNESCO-Obiang Nguema Mbasogo International Prize for Research in the Life Sciences”. Prisen er ene og alene finansiert av Ekvatorial-Guineas myndigheter, og er blitt møtt med massive protester fra menneskerettighetsorganisasjoner og myndighetene i flere europeiske land.

USA er Ekvatorial-Guineas største handelspartner, siden amerikanske oljeselskaper dominerer oljeindustrien, men Kina har kommet mer og mer på banen de siste årene. Selv om en del amerikanske diplomater har forsvart Obiang i diverse intervjuer og lekkede dokumenter, har den amerikanske regjeringen tatt store skritt i retning av å fordømme regimet og krever kraftige forbedringer med tanke på menneskerettighetssituasjonen.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe