Afrika.no Meny

Landprofil 2008-2009

Ekvatorial-Guinea

Ekvatorial-Guinea er fortsatt en av verdens raskest voksende økonomier. Men dette har ikke den minste innvirkning på levekårene for folk flest. Et meget omstridt valg i 2008 halverte opposisjonen – fra to til ett sete i parlamentet. Optimister vil imidlertid kunne se tegn til endring: Undertrykkelsen er mindre brutal enn for noen år siden, noen politiske endringer er lovet, og et massivt utviklingsprogram er i gang.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Få steder er den negative sammenhengen mellom oljeinntekter, økonomi og styresett tydeligere enn i Ekvatorial-Guinea. Mens økonomien går rett til værs, står indikatorer på menneskelig utvikling omtrent stille. Mange peker til og med nedover. Godt hjulpet av oljeinntektene holder president Teodoro Obiang Nguema Mbasogo stand mot demokratiseringen som man ser tegn til i andre land i regionen. Presidenten har full kontroll over de politiske institusjonene og militæret. Som belønning er han blitt en av verdens rikeste statsledere - med en av verdens fattigste befolkninger.

Regjeringsskifter og maktdemonstrasjon
I februar 2008 oppløste Obiang nasjonalforsamlingen og annonserte nyvalg. Det skjedde ett år før planlagt, angivelig for å spare penger ved å slå sammen parlamentsvalget og lokalvalgene. Begrunnelsen var for så vidt fornuftig, for det er ingen grunn til å bruke tid og ressurser på en forestilling få bryr seg om. Det sies at bare 1000 av 15.000 tilgjengelige seter var fylt opp under regjeringspartiets kampanjestart på et stadion i hovedstaden. Det ble ikke rapportert om spesielle overgrep eller opplagt juks under selve valget, men uten reell opposisjon skulle det heller ikke være nødvendig med slike drastiske virkemidler.

De fleste opposisjonsledere er i fengsel eller utenlands, og deres partier, noen av dem separatistbevegelser, er illegale. Det eneste legale opposisjonspartiet av betydning vant 17 seter i lokalvalg og ett sete i parlamentet. Noe under 20 prosent av parlamentsmedlemmene er kvinner. Den kjente opposisjonslederen Severo Moto Nsá har etablert en eksilregjering i Spania. Han mistenkes for å planlegge kupp og beskyldes for å smugle våpen, men later til å ha liten innenrikspolitisk betydning.

I juli 2008 demonstrerte presidenten nok en gang sin makt ved å kaste hele regjeringen på grunn av korrupsjon og vanstyre, for deretter å etablere en ny regjering. Det var da mindre enn to år siden sist gang hele regjeringen ble byttet ut, med omtrent samme begrunnelse. Presidentvalg er fastsatt til 2010, men det er ingen grunn til å tro at det vil føre til lederskifte.

I den grad det skjer politiske forhandlinger, er det mellom presidenten og hans nærmeste, som man vet lite om. Det går rykter om konflikter mellom Obiang og noen av hans familiemedlemmer. Det kommer blant annet av at han har blitt nødt til å knytte til seg mindre nære forbindelser, som har bedre kompetanse på olje enn hans nærmeste familie. Noen av hans nærmeste har gode forbindelser i militæret, og kupp er en hypotetisk mulighet. Dette er kanskje det mest realistiske scenario for politisk endring på kort sikt.

Internasjonalt samarbeid
Tross pågående grensetvister med alle sine naboer, har Ekvatorial-Guinea nokså gode internasjonale forbindelser. Landet har et utstrakt samarbeid med USA, som har investert enormt i oljeproduksjonen, med Kina gjennom lån og infrastruktur, og med Frankrike og Spania gjennom blant annet bistand. Det norske oljeselskap har også en andel i oljeproduksjonen. Kanskje som følge av at landet er en viktig oljeeksportør og at undertrykkingen ikke er spesielt blodig, har ingen andre land vist stor interesse for indre forhold.

At Ekvatorial-Guinea er blitt kandidat til å bli tatt opp i The Extractive Industries Transparency Initiative (EITI) er antakelig uttrykk for at noen utenlandske aktører har en viss innflytelse. For å kvalifisere til medlemskap, etter planen i mars 2010, må landet gjennomføre store reformer som er direkte i strid med personlige økonomiske interesser hos presidenten og hans nærmeste. Det er vanskelig å se for seg andre grunner til dette enn at internasjonale kontakter har presset på.

Landet har stadig bedre samarbeid med Zimbabwe. I 2007 utleverte Zimbabwe Simon Mann, leder for 70 leiesoldater som befant seg om bord i en Boeing 727, angivelig på vei til et kuppforsøk i Ekvatorial-Guinea, da de ble stanset på flyplassen i Harare i 2004. Utleveringen er blitt kjent som «olje for Mann»-avtalen, ettersom Zimbabwe etterpå fikk kjøpe olje fra Ekvatorial-Guinea på tross av at landet manglet kredittverdighet.

Gjensidige statsbesøk i 2008 signaliserte intensjoner om enda bedre samarbeid med Zimbabwe. Mann ble dømt til 34 års fengsel sommeren 2008. Ettersom Mann er tidligere britisk offiser, og angivelig samarbeidet med Margaret Thatchers sønn Mark om kuppforsøket, har saken fått stor oppmerksomhet i Storbritannia. Også på politisk nivå har saken blitt lagt merke til. Obiang har flere ganger hevdet at Storbritannia og flere andre land visste om kupp-planene.

Oljeinntekter og visse sosiale tiltak
Nye, lovende oljefunn i 2007 ser ut til å sikre presidenten og hans nærmeste inntekter i mange nye år. Men landets befolkning betaler en høy pris. Som vanlig i oljedominerte økonomier er de andre økonomiske sektorene lite utviklet og vanlige folks økonomi elendig. Sysselsettingseffekten av oljevirksomheten er liten. Landbruk, fiske og skog, som tidligere ga store inntekter, har ikke vært gjenstand for nevneverdig interesse eller investeringer fra myndighetene. Resultatet er at disse næringsområdene er nærmest rasert. De økonomiske reformene som er planlagt, fokuserer på oljevirksomhet framfor mer langsiktige investeringer i andre sektorer.

Offentlige tjenester innenfor utdanning og helse er dårlig utbygd og har vist få tegn til forbedring de siste år. Regjeringen har satt i gang enkelte tilsynelatende ganske halvhjertede tiltak for likestilling. Det knyttes likevel håp til store planlagte investeringer i infrastruktur og sosial utvikling, delvis i samarbeid med Verdensbanken. Dette kan i neste omgang ha en positiv betydning for vanlige folk.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe