Afrika.no Meny

Landprofil 2000-2001

Ekvatorial-Guinea

Funn av stadig nye, store oljefelter siden 1995 har ført til stor interesse fra utenlandske oljeselskaper. Men mange frykter at oljeinntektene vil true velstandsutvikling og menneskerettighetene, i tillegg til å skade deler av landets økonomiske utvikling. Hele 99 prosent av oljeinntektene har blitt investert utenfor landets grenser. President Teodoro Obiang Nguema Mbasogo har et sterkt grep om politikken, og korrupsjon er utbredt.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Ekvatorial-Guinea har produsert olje siden 1991, men landet havnet på det økonomiske verdenskartet først da Mobil startet offshore-aktivitet på Zafiro-feltet i 1996, og tidoblet oljeproduksjonen. I årene som fulgte ble det gjort stadig nye, store oljefunn, noe som førte til en ytterligere femdobling av produksjonen fra 1996 til 1999. I dag er produksjonen på godt over 90.000 fat om dagen (ca. 3 prosent av Norges produksjon), og de årlige investeringene i oljevirksomheten er på rundt 2 milliarder USD. Noen av de store, nyoppdagete oljereservene er ennå ikke satt i produksjon. Exxon-Mobil er det største oljeselskapet, men flere andre franske, amerikanske og afrikanske selskaper deltar i eventyret.

President Mbasogo beholder makten

Den politiske opposisjonen har vært kritisk til økningen i oljeproduksjonen, fordi det styrker president Mbasogo og hans sterke grep om politikken. Presidenten tok makten ved et kupp i 1979, og overlevde senere presidentvalget i 1996 gjennom bruk av trusler og valgfusk. I 1993 ble landets første parlamentsvalg avholdt, men dette ble boikottet av størstedelen av opposisjonen. I det andre flerpartivalget (til parlamentet), i 1999, vant Mbasogos parti Partido Democratico Guinea Ecuatorial (PDGE) en overveldende seier med 75 av 80 seter. De to partiene Unión Popular (UP) og Convergencia para la Democracia Social (CPDS) vant de fem gjenværende plassene, men de nektet å ta dem i bruk fordi de mente at valget ikke var blitt gjennomført i tråd med valgloven. Spanias utenriksminister var blant de mange som hevdet at det ble fusket under valget.

Varsko mot oljeklondyke

Oljeeventyret har ført til optimisme hos de oljeselskapene som er involvert, men fra forskjellige hold ropes det varsko. Erfaringer fra andre land viser ofte at det ikke er noen automatikk i at inntektene fra oljeeventyret vil føre til velstandsutvikling. Det er vanskelig å føre en skatte- og avgiftspolitikk som sikrer at det offentlige får en vesentlig del av oljeinntektene, så lenge man er avhengig av utenlandske selskapers investeringer i et marked der oljeselskapene setter premissene for fordeling av inntekter. Oljeinntektene skaper dessuten få insentiver for oppbyggingen av en kompetent og konkurransedyktig industri.Store deler av befolkningen er ikke involvert i pengeøkonomien, og ser ingenting til oljeinntektene. Selvbergingsjordbruk og fiske er fortsatt dominerende næringsvei.

IMF advarer

Med svak infrastruktur, utbredt korrupsjon og et styresett med stort demokratisk underskudd, har Ekvatorial-Guinea et svært dårlig utgangspunkt for å få brukt oljeinntektene til en sunn velstandsutvikling. Ved siden av oljevirksomheten har det også foregått storstilt tømmerhogst som har bidratt til kortvarig økning i eksportinntektene de siste årene, og som erfaringsvis kan ha samme virkning på økonomien.

IMF advarte derfor Ekvatorial-Guinea høsten 1999 mot at de siste fem årenes eventyrlige økonomiske vekst ville flate ut, og oppfordret derfor landet til å reformere sin politikk for å takle de store utfordringene oljevirksomheten fører med seg. Både IMF og Verdensbanken har siden 1993 holdt tilbake bistandsprogrammer på grunn av korrupsjon.

Så langt har ikke myndighetene klart å sikre landets og befolkningens interesser i oljevirksomheten. En beregning viser at nesten 99 prosent av investeringene i oljevirksomheten ble brukt til å kjøpe varer og tjenester utenfor Ekvatorial-Guinea.

Forholdet til Nigeria

Som om ikke dette skulle være nok, har det vært frykt for grensetvist med Nigeria som følge av oljefunnene. Nigeria og Ekvatorial-Guinea deler det store Zafiro-reservatet, og de to landene har i lang tid forsøkt å bli enige om bruken av oljereservene. De to landenes myndigheter virker imidlertid positivt innstilt på å komme til en løsning, og er i ferd med å styrke et samarbeid på øvrige områder gjennom en rekke viktige bilaterale avtaler.

Opprør på Bioko

Amnesty og andre kilder rapporterer jevnlig om sikkerhetsstyrkenes bruk av trakassering, tortur og drap, ofte rettet direkte mot den politiske opposisjonen. Den etniske gruppen bubi, som er den opprinnelige befolkningen på øya Bioko, der Ekvatorial-Guineas hovedstad Malabo ligger, er særlig utsatt for myndighetenes trakassering. 21. januar 1998 startet et opprør blant separatister som ønsker selvstyre for Bioko. Mellom seks og ni mennesker ble drept i det som angivelig var et kuppforsøk igangsatt av bubi-grupper.

Opprøret ble straks slått ned, og i tiden som fulgte drev sikkerhetsstyrkene klappjakt på angivelige opprørere. Vilkårlige bubi-hus ble tømt, eiendelene delt ut til forbipasserende på gata, bubi-kvinner ble voldtatt og det skjedde en rekke vilkårlige fengslinger og tortur. Øyenvitner fortalte om sikkerhetsstyrkenes summariske drap, hvoretter likene ble gravlagt i hemmelighet. Senere ble 116 mennesker tiltalt i en militær rett, og 15 dødsdømt, for angrepet. Amnesty International overvåket rettsaken og rapporterte om en rekke svakheter. Flere av de tiltalte hadde knuste hender eller føtter, avrevne ører eller bar andre tydelige tegn på tortur.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe