Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Egypt

Etter nærmere seksti år som et tilsynelatende urokkelig diktatur overrasket Egypt i 2011 med et massivt folkeopprør. En hel verden fulgte revolusjonen i sanntid gjennom ulike medier som Twitter, Facebook og direkte tv-sendinger fra Tahrir-plassen. Den «arabiske våren» som startet i Tunisia, hadde nådd en av Vestens viktigste og mest stabile allierte i Midtøsten, og regionen skulle aldri bli den samme igjen. Samtidig har det vist seg at den militære eliten er uvillig til å gi fra seg den re¬¬elle makten, og økende menneskerettsbrudd rammer unge demokrater som kritiserer militærstaten.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Det forhenværende regimet ble innledet med militærkuppene i 1952 og 1954. Landet hadde enkelte demokratiske trekk, men var i realiteten kontrollert av den til enhver tid sittende presidenten, hans parti Det nasjonale demokratiske parti (NDP) og den militære elite i kulissene. President Gamal Abdel Nasser ble etterfulgt av Anwar Sadat og deretter Hosni Mubarak i 1981. Under deres ledelse hadde opposisjonelle aktører og medier periodevis muligheter til å operere med en viss grad av frihet, og dette førte til at landet hadde et vitalt sivilt samfunn, sett i forhold til mange av sine naboer.

Den viktigste av disse aktørene er Det muslimske brorskapet, som ble stiftet av læreren Hassan al Banna i 1928. Organisasjonen har siden fungert som en tidvis tolerert, tidvis brutalt undertrykt grasrotbevegelse med omfattende veldedighetsnettverk og politikere som har stilt til parlamentsvalg som uavhengige kandidater. Bevegelsen har ideologisk innflytelse over hele regionen. Blant annet har en av brorskapets søsterorganisasjoner vunnet makten på demokratisk vis i det post-revolusjonære Tunisia. Det palestinske Hamas stammer fra brorskapet, og Al Qaida og liknende nettverk henter inspirasjon fra brorskapets radikale fortid. Da protestene i Egypt startet 25. januar 2011, var mange sikre på at det var Det muslimske brorskapet som sto bak.

Nettbaserte aktivister
I realiteten var brorskapet i bakgrunnen for det som skjedde. Pådriverne for protestene var unge, utdannede og internettbaserte aktivister som gjennom blogger, Twitter og Facebook hadde arbeidet for demokratisering i en årrekke. For eksempel ble 6.april-bevegelsen dannet som en Facebook-gruppe i 2008 til støtte for streikende arbeidere. Denne bevegelsen skulle senere bli vital for mobiliseringen av demonstrantene. Bloggeren Wael Ghonim skapte Facebooksiden ”Vi er alle Khalid Said” til minne om den unge mannen som sommeren 2010 ble slått i hjel av to egyptiske politimenn. Denne siden ble i løpet av kort tid Egypts største regimekritiske Facebookside, og Ghonim var den første som oppfordret til protester den 25. januar 2011 på sin blogg. Felles for disse aktivistene var en sterk bevissthet rundt mangelen på liberale rettigheter, demokrati og menneskerettigheter. Paraplybevegelsen ”25. januar” er en løs koalisjon av de ulike aktivistnettverkene som deltok under opprøret.

Mange egyptere mangler internettilgang og har lav eller ingen utdannelse. De ble mobilisert på tradisjonell måte gjennom sine nabolag, med løpesedler og muntlige beskjeder. Det var kanskje den prekære økonomiske situasjonen som gjorde at protestene denne gangen fikk så enorm gjennomslagskraft hos så mange lag av befolkningen. Årevis med økende fattigdom, korrupsjon, manglende sosial mobilitet og en vedvarende massiv befolkningsøkning stilte Mubaraks regime i en sårbar posisjon, og de stadig høyere matvareprisene gjorde situasjonen desperat for de dårligst stilte. Sosiale tjenester var i stor grad tatt over av sivile organisasjoner som Det muslimske brorskapet.

Håpet om en bedre og materielt sett tryggere framtid for seg og sine førte vanlige egyptere ut i gatene i de store byene i ukene som fulgte. Etterhvert sluttet også Det muslimske brorskapet og andre etablerte partier seg til protestene. Den 11. februar 2011 gikk Hosni Mubarak av, og landets høyeste militære råd (Supreme Council of the Armed Forces, SCAF), bestående av 20 generaler, tok makten. SCAF lovet å heve unntakstilstanden og å overføre makten til sivile institusjoner så snart frie valg kunne gjennomføres.

Motsetninger trer fram
Liberale og sekulære egyptere har reagert med frykt på det nye partiet Al Nour (Lyset) og dets meningsfeller, som etter Mubaraks avgang har vist at det finnes en viss støtte for strenge, antiliberale tolkninger av islam i det egyptiske samfunn. Disse islamistene kritiserer blant annet Det muslimske brorskapet for å praktisere en vestlig og korrupt versjon av islam. Noen har tatt til orde for at salg og bruk av alkohol, vestlig badetøy og lettkledd kvinnelig bekledning burde forbys. Det vil i så fall være fatalt for landets turistnæring, som er en viktig inntektskilde for mange egyptere.

Kanskje nettopp av den grunn fikk Al Nour betraktelig færre stemmer enn det til sammenligning moderate muslimske brorskapet og deres Frihets- og rettferdighetsparti, hvis koalisjon fikk flertall i parlamentsvalget, som foregikk i flere runder i 2011 og begynnelsen av 2012. Men mer sekulært orienterte egyptere betrakter også brorskapet med skepsis, da de frykter at partiet vil innføre et gradvis mer konservativt og illiberalt samfunn.

Det første frie presidentvalget ble holdt i mai og juni 2012. I all hovedsak sto kampen mellom brorskapets Muhammad Mursi og Ahmed Shafiq, Mubaraks tidligere statsminister. Muhammad Mursi gikk av med seieren. SCAF reagerte med å oppløse det islamist-dominerte parlamentet samt gjeninnføre unntakstilstanden før andre runde av valget var avholdt. Før den ble oppløst, rakk nasjonalforsamlingen å utnevne en komité til å skrive Egypts nye grunnlov. Første utkast av denne er sterkt kritisert, da mange egyptere mener forslaget undergraver liberale rettigheter med blant annet vage henvisninger til beskyttelse av islamske verdier og sharia. SCAF har ennå ikke opphevet unntakstilstanden. Noen betrakter dette som en garanti mot en islamsk sharia-stat, mens andre oppfatter SCAFs fortsatte kontroll som et nytt militærkupp.

Fram i lyset
Bak kulissene har den militære eliten gjennom 60 år utøvd en enorm innflytelse over sivile statlige institusjoner. Denne makten utøves på bakrommene, i hemmelige forhandlinger og gjennom uoffisielle kanaler. Revolusjonen tvang disse makthaverne til å tre fram i rampelyset. Det muslimske brorskapet beskyldes for å ha inngått i hemmelige forhandlinger med de militære lederne og for å ha akseptert fortsettelsen av militærets maktposisjon i bytte mot militærets aksept av brorskapets innflytelse i den lovgivende forsamling.

Over 12 000 sivile har siden Mubaraks fall blitt stilt for militære domstoler. Mange av disse er aktivister, bloggere og journalister som har kritisert SCAF. Det meldes om stadige tilfeller av tortur og andre menneskerettighetsbrudd fra militæret og sikkerhetsstyrkenes side. Folkeopprørets demokratiske potensial er derfor langt fra innfridd i Egypt, og på Tahrirplassen holder ungdomsbevegelsene fortsatt stand mot tyranni og undertrykkelse.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe