Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Egypt

Gjennom en årrekke har Egypt fungert som et skinndemokrati som reelt sett er kontrollert av president Hosni Mubarak og Det nasjonaldemokratiske parti (NDP). Det knytter seg spekulasjoner til hvem som skal etterfølge den aldrende presidenten. Vil hans avgang bety en overgang til et mer demokratisk Egypt, eller vil landet fortsette i samme spor, for eksempel under ledelse av Mubaraks egen sønn?

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

I 1952 ledet Gamal abd el Nasser og De frie offiserer et militærkupp mot det egyptiske monarkiet. Da abd el Nassers etterfølger Anwar al Sadat ble drept i 1981, erklærte den nye presidenten Hosni Mubarak en unntakstilstand som fortsatt er gjeldende. Denne unntakstilstanden gir regimet mulighet til å sette til side grunnleggende borgerrettigheter under dekke av sikkerhetspolitiske hensyn. Det gjennomføres valg på både president og nasjonalforsamling, men disse er gjenstand for en rekke uregelmessigheter og bestemmelser som gjør at den reelle makten blir værende hos NDP og Mubarak. Samtidig tillater regimet en viss grad av opposisjon, men her varierer grensene for hva som tolereres.  

Splittet opposisjon
De senere årene har sett en gradvis tilstramming av sivile og politiske rettigheter i Egypt. Dette gjelder særlig overfor den illegale organisasjonen Det muslimske brorskap, som er den viktigste opposisjonsgruppen. Denne organisasjonen ble stiftet i 1928, og har hatt en enorm ideologisk innflytelse langt utover Egypts grenser. Det palestinske Hamas stammer herfra. Både demokratiske muslimske partier og ekstreme grupper som al Qaida da henter ideologisk inspirasjon fra ulike deler av Brorskapets historie.  

Brorskapet selv har blitt stadig mer demokratisk orientert, og brødrene har stilt til valg som individuelle kandidater. Dette ble mer eller mindre tolerert inntil 2005, da Brorskapets representanter trosset valgfusk og vant 20 prosent av plassene i nasjonalforsamlingen. Gjennom en rekke grunnlovsendringer og sikkerhetstiltak har regimet nå slått hardt ned på Brorskapet. En regner derfor med at det blir svært vanskelig for brødrene å delta i parlamentsvalget i november 2010. 

Også andre deler av opposisjonen har fått kjenne det mindre tolerante politiske klimaet. Den sekulære lederen for det relativt nye partiet al Ghad (Morgendagen), Ayman Nour, ble tidlig fengslet, og har derfor blitt forhindret fra å spille noen vital rolle i egyptisk politikk. Det samme gjelder for al Wasat, partiet som yngre avhoppere fra Brorskapet har forsøkt å starte sammen med blant annet egyptiske kristne (koptere).  Andre legale partier som Wafd og Det egyptiske arbeiderpartiet tilbyr regimet liten reell motstand, og har også lav oppslutning blant egyptere. Det er videre en sterk splittelse i opposisjonen. Splittelsen gjelder mellom legale og illegale partier, men mest markant er konfliktene mellom sekulære og islamistisk orienterte aktører. Deler av opposisjonen klarer tidvis å gjøre felles sak, for eksempel gjennom paraplybevegelsen Kefeya! (Nok!), men disse initiativene har begrenset levetid og innflytelse. Denne manglende evnen til å forene seg, gjør at opposisjonen forblir svak vis-à-vis regimet.  

Toneangivende i den arabiske verden
Egypt har i mange år vært toneangivende i den arabiske verden både politisk og kulturelt. Landet er også en viktig mekler og mellompart mellom Vesten og de arabiske landene, og mellom ulike aktører i Midtøsten. Egypt var det første arabiske landet som sluttet fred med Israel, og spiller derfor en viktig rolle i forhandlinger mellom Israel og Palestina.  

Egyptiske film- og fjernsynsproduksjoner selges til de fleste arabisktalende land. Egyptisk film er nok best kjent for sine komedier, men har også skapt reaksjoner i Midtøsten ved å skildre kontroversielle temaer som homofili. Flere av Egypts aviser distribueres over hele regionen, og landet har dessuten et aktivt nettsamfunn hvor blant annet bloggere er en viktig del. Flere opposisjonelle bloggere er internasjonalt kjent og opplever sammen med journalister, tv-stasjoner og aviser periodiske forfølgelser dersom de går for langt i sin kritikk av regimet. For eksempel fikk den kjente bloggeren Abdel Kareem Suleiman fire års fengselsstraff for å ha fornærmet presidenten og islam på sin private blogg. På tross av denne økende statlige undertrykkelsen, er mediene og det sivile samfunn et av regionenes mest vitale.

Sosioøkonomiske utfordringer
Anwar al Sadat og senere Mubarak overtok en sentralisert og sosialistisk orientert økonomi etter abd el Nasser. På 1990-tallet startet en serie økonomiske strukturtilpasninger i regi av Det internasjonale pengefondet (IMF) med vekt på privatisering og desentralisering. Landet fikk også ettergitt en del av sin utenlandsgjeld.  

Egypt har en enorm befolkningsøkning, og samtidig er fattigdom et problem. Analfabetisme er utbredt, særlig i det rurale sør, og spesielt blant kvinner. Samtidig finnes det en nyere middelklasse skapt av Sadats økonomiske åpning på 1990-tallet, samt den mer tradisjonelle middelklassen med utspring i basaren. Forskjellene mellom fattig og rik øker imidlertid, og korrupsjon er utbredt. Inflasjonen har gjort at basisvarer som brød er svært dyre, noe som i 2008 førte til store demonstrasjoner og opptøyer. Mange egyptere får sitt levebrød gjennom turistnæringen, og økonomien er dermed meget sårbar i forhold til terrorfrykt og ustabilitet både i Egypt og Midtøsten forøvrig.  Siden Egypt er en viktig amerikansk alliert, mottar landet mye bistand herfra. Etter 2001 stilte USA krav om demokratiske reformer. Dette presset mot Mubarak minket etter Muslimbrødrenes sterke valg i 2005 og palestinske Hamas´valgseier i 2006.  

Det knytter seg stor usikkerhet til spørsmålet om hvem som skal etterfølge Mubarak, som nå er 81 år gammel. Hans sønn Gamal har lenge vært spådd som tronarving. Andre har trukket fram Amr Moussa, lederen for Den arabiske liga, eller general Omar Suleiman fra den egyptiske etterretningen. Den tidligere lederen for Det Internasjonale Atomenergi-byrået og vinner av Nobels fredspris, Muhammad al Baradei, har overrasket ved å antyde at han kan komme til å stille til presidentvalget i 2011. Foreløpig er det lite som tyder på at dette valget vil bli mer rettferdig enn de forutgående presidentvalgene, eller at al Baradei i det hele tatt blir godkjent som presidentkandidat.

Landfakta:

Areal: 1 millioner km2 (12. størst)

Folketall: 81,5 millioner

Befolkningstetthet: 81 per km2

Urban befolkning: 43 prosent

Største by: Kairo - ca. 11,8 millioner

BNP per innbygger: 2031 USD

Økonomisk vekst: 3,6 prosent

HDI-plassering: 123


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe