Afrika.no Meny

Landprofil 2010-2011

Djibouti

I dette lille landet på Afrikas Horn ligger det an til at en grunnlovsendring vil sikre den sittende presidenten en tredje periode ved makten. Kritiske røster blir stilnet av regimet, i et land der menneskerettighetsbrudd i stor grad går upåaktet hen fra Vestens side på grunn av landets strategiske posisjon. Havna i landet er blitt karakterisert som den ideelle inngangsporten til Afrika, og utbyggingen av denne forventes å gi landet økonomisk vekst fremover. Havnene er også avgjørende for befolkningen i byene, som har få andre kilder til mat enn import utenfra.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

President Ismaël Omar Guelleh tilhører Rassemblement populaire pour le progrès (RPP), som fram til 1981 var landets eneste lovlige parti. Han leder koalisjonen Union pour la majorité présidentelle (UMP). Presidenten dominerer det politiske landskapet fullstendig - utøvende, lovgivende og dømmende makt er alle kontrollert av presidenten og hans støttespillere. Opposisjonen er undertrykt og splittet, og er heller ikke representert i noen institusjoner. Samtlige 65 seter i nasjonalforsamlingen holdes av medlemmer av UMP-koalisjonen. Det er således ingen demokratisk overprøving av regjeringsmakten og legitimiteten til det politiske systemet er bygd opp rundt personlige tjenester.

Også mediene er i stor grad kontrollert av staten. Djibouti er et av få afrikanske land hvor ingen privateide aviser utgis regelmessig. Avisene som utgis er statseide La Nation og arabiske Al Qaran, som støttes av RPP. Landets eneste opposisjonelle avis, Le Renouveau Djiboutien, ble stanset av presidenten i 2007. Styresmaktene har også monopol på innenriks radio- og tv-sendinger. Radio France Internationale var lenge den eneste kilden til informasjon med kritikk av regjeringen, men presidenten stengte sendingene i 2005.  

Presidentens kone Kadra Mahmoud Haid kritiseres nå for å ha mer makt og innflytelse enn noen av de andre regjeringsmedlemmene. Blant annet ble direktøren i landets radio- og fjernsynsselskap (Radio télévision de Djibouti) sparket, og deretter erstattet av et medlem av presidentfruens familie. President Guellehs svar på kritikken har vært å stilne motstanderne. I 2009 slo han ned på mennesker som uttalte seg negativt, som den populære sangerinnen Nima Djama Miguil, som ble fengslet i juni, og poeten Ahmed Darar Robleh, som ble dømt til seks måneders fengsel etter å ha skrevet dikt som kritiserte regimet. Man frykter at videre forsøk på å slå ned på det som kan karakteriseres som legitim opposisjon eller fredelig motstand mot presidentens ambisjoner etterhvert vil resultere i mer voldelige opprør.  

Klan og etnisk gruppe viktig
Tilhørighet innenfor klan eller etnisk gruppe spiller en viktig rolle i det djiboutiske samfunnet. Regjeringen hevder at halve befolkningen er issa, gruppen som også presidenten tilhører, og at en noe mindre andel tilhører afar-gruppen. Dette er et sensitivt tema, og sikre tall finnes ikke. Afarene har tradisjonelt sterke forbindelser til Etiopia, og issaene tilsvarende med Somalia. Selv om både issaene og afarene tradisjonelt sett har vært nomader, har man det siste århundret sett en sterk urbaniseringsvekst. Rundt 84 prosent av befolkningen bor i bystrøk, og omkring to tredeler av disse holder til i hovedstaden. 10-15 prosent av befolkningen lever fremdeles som nomader. Man antar at så mye som 43 prosent av befolkningen er under 15 år gamle. Djibouti har en arabisk minoritet på omkring 12 000 mennesker. Den europeiske minoriteten har minket betraktelig, og er nå på omkring 5000 mennesker.

Til forskjell fra de fleste afrikanske land, der hovedvekten av befolkningen jobber innenfor landbruk, er de fleste djiboutere ansatt innen servicenæringen. Sysselsettingen vekker bekymring, med tall som viser opp til 50 prosent arbeidsløshet. Fremtidige arbeidsplasser er i stor grad avhengig av landets evne til å videreutvikle havna og å forbedre handels- og transportforbindelser med Etiopia. Eksport, eller reeksport gjennom havna, er bærebjelken i landets økonomi. The Economist rangerer Djibouti som et av verdens verste land å drive forretninger i. Regjeringen på sin side markedsfører Djibouti som et handelsvennlig land i en ellers ustabil region. I den senere tid har regjeringen også forsøkt å profilere landet som en turistdestinasjon.

Vulkansk ørken
Den vulkanske ørkenen store deler av landet ligger i egner seg dårlig til jordbruk. Landets egen matvareproduksjon dekker kun 3 prosent av det totale behovet, og faren for sult er stor. Djibouti er derfor avhengig av å importere mat, spesielt til byene. En stor del av matimporten kommer fra Etiopia, og når produksjonen der er lav, har det store konsekvenser for Djibouti.

Grensekonflikten med Eritrea, som startet i 2008 etter rapporter om en invasjon av eritreiske styrker nord i Djibouti, ser ikke ut til å nå en snarlig løsning. FNs forsøk på å forhandle med eritreiske styrker, som fremdeles er stasjonert i grensetraktene mot Djibouti, har ikke nådd frem. Det er fortsatt en del usikkerhet knyttet til drivkreftene bak og hva som rent faktisk har hendt i denne nabokonflikten, men til en viss grad ser det ut til å skyldes Eritreas antatte støtte til Afar-rebellene i det nordlige Djibouti. Det spente forholdet mellom Eritrea og Etiopia, og Djiboutis nære økonomiske forbindelser til Etiopia, gjør denne konflikten til en del av den større underliggende uroen i regionen.

Etiopia er Djiboutis nærmeste allierte i regionen. Under krigen mellom Etiopia og Eritrea ble Djibouti Etiopias forbindelse til omverdenen når det gjaldt forsyninger. Som et resultat ble de økonomiske båndene mellom landene sterke, og havna i Djibouti vokste fram som landets hovedinntektskilde. Alliansen ble testet da Djibouti i 2006 nølte med å støtte Etiopias invasjon av Somalia, men frykt for å bli isolert gjorde at Guelleh tillot amerikanske luftangrep på Somalia fra djiboutisk jord. Djibouti anser seg selv som en arabisk stat og søker nye allianser og handelspartnere i Midtøsten. Investorer fra Dubai kontrollerer i stor grad utbyggingen av havna og flyplassen i Djibouti.

1200 amerikanske soldater er stasjonert i landet, og utgjør den såkalte Africom-styrken. Etter terrorangrepet 11. september ble Djibouti valgt ut som en av basene i den internasjonale krigen mot terror. I tillegg mottar Djibouti mer bistand fra USA per innbygger enn noe annet land i Afrika sør for Sahara. Landet er også base for både de europeiske og japanske skipene som kjemper mot piratene i Adenbukta. Nettopp på grunn av Djiboutis strategiske posisjon i en av verdens mest ustabile regioner, har Vesten så langt valgt å overse de menneskerettighetsbruddene som foregår i landet. Heller ikke den senere tids knebling av kritikere som ikke ønsker å forlenge Guellehs presidentperiode har skapt reaksjoner.

Landfakta:

Areal: 23 200 km2 (47. størst)

Folketall: 849 000

Befolkningstetthet: 37 per km

Urban befolkning: 87 prosent

Største by: Djibouti - ca. 583 000

BNP per innbygger: 1156 USD

Økonomisk vekst: 5,8 prosent

HDI-plassering: 155


Andre landprofiler:
2012-2013, 2008-2009, 2002-2003, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe