Afrika.no Meny

Landprofil 2002-2003

Djibouti

Djiboutis befolkning kunne i juni 2002 feire 25 årsdagen for landets uavhengighet i en relativt fredelig situasjon. Etter to og et halvt år har det imidlertid vært liten framgang i fredsprosessen. Framtidig stabilitet i landet er avhengig av at forpliktelsene i fredsavtalen blir fulgt opp.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Befolkningen er sammensatt av to etniske hovedgrupper, somaliere og afarene. Somaliere, som består av dominerende Issa-stammer, sitter med den politiske makten. Arabere utgjør minoriteten og består av jemenittisk avstamning. De spiller en betydelig rolle i kommersiell sektor. Somalierne befinner seg også i Somalia, Etiopia og Kenya, mens afarene bor i Etiopia og Eritrea.

Hassan Gouled Aptidon fra Issa-stammen, som hadde styrt landet siden 1977, trakk seg i 1999 som presidentkandidat på grunn av dårlig helse. Det regjerende partiet, Rassemblement populaire pour le Progrès (RPP) utpekte Ismail Omar Guelleh, , en nær slektning av Aptdon,  som presidentkandidat.

Guelleh vant valget i april 1999. Valget ble imidlertid boikottet av den største opposisjonsgruppen, Front pour la restauration de l´unité et de la démocratie (FRUD). I 2001 utnevnte President Guelleh en ny statsminister og byttet ut noen regjeringsmedlemmer, uten at det har ført til vesentlige endringer.

Fredsprosess uten fremgang
Etter at Djibouti fikk sin uavhengighet fra Frankrike i 1977, hadde landet et ettpartisystem frem til 1992. Under press fra Frankrike ble en ny grunnlov vedtatt, som tillater flere partier. Den nye grunnloven krever imidlertid at opposisjonsgrupper må skaffe seg regjeringstillatelse for å delta i valg.

Makten har vært konsentrert på Issa-stammenes hender siden uavhengigheten. Dette har vært hovedårsaken til konflikten som har preget landets politiske historie. I 1991 brøt det ut væpnet kamp mellom regjeringen og den afariske opposisjonen, FRUD. Etter et mislykket fredsforsøk i 1994 ble regjeringen og en fraksjon av FRUD i februar 2000 enige om å avslutte krigen. FRUDs leder og tidlige statsminister Ahmed Dini vendte tilbake til Djibouti etter ni år i eksil, og en formell fredsavtale ble undertegnet i mai 2001. En overføring av myndighet fra regjering til regionale myndigheter står sentralt i avtalen.

Tiden etter fredsavtalen har vært rolig,til tross for et kuppforsøk ledet av en avsatt politisjef, general Yacin Yabeh Galab i desember 2000. Gjennomføringen av fredsavtalen har gått tregt, og svært lite var oppnådd per august 2002. Innen FRUD finnes en gruppe som er skeptisk til fredsavtalen, og som flere ganger har uttrykt sin misnøye med fremdriften i fredsprosessen.

Økonomiske forhold
Djibouti importerer nesten alle matvarer på grunn av et nedbørsfattig og ufruktbart klima. Det har vært små forsøk på å utvikle fiskeriindustrien, selv om Djibouti har 800 km lang kyst. De viktigste økonomiske aktivitetene på landsbygden er nomadisk selvberging, som vanskeliggjøres av tilbakevendende tørke og sult. Økonomien hviler tungt på inntekter fra den strategisk plassert handelshavnen i hovedstaden Djibouti som har jernbaneforbindelse til Addis Ababa i Etiopia.

Djibouti er et av verdens fattigste land, og er avhengig av bistand fra Frankrike og andre land. Høy arbeidsledighet og alvorlige økonomiske vanskeligheter står fremdeles som hovedutfordring. Dette til tross for at statsinntektene har økt betydelig etter at Etiopia i 1998 bestemte seg for å flytte all utenrikshandelen fra Assab-havna i Eritrea til Djibouti, på grunn av krigen mot Eritrea.

Store sosiale utfordringer
Velferdstilbud som skoler og helsetjeneste er mangelfulle. Særlig den nordlige delen av landet er rammet av borgerkrigen. I tillegg har området blitt rammet av tørke de siste årene. Over halvparten av befolkningen er bosatt i hovedstaden, hvor flyktninger fra nabolandene har vært en stor belastning på byen og dens velferdstjenester.

Landet har høy inntekt per capita sammenlignet med andre afrikanske land. Likevel er Djibouti i følge Verdensbanken blant de dårligst stilte i verden når det gjelder sosiale indikatorer. På UNDPs Human Development Index ligger Djibouti på 149. plass, relativt bedre plassert enn nabolandene Eritrea (157.) og Etiopia (168.).

Arbeidsledigheten er høy, og forventet levealder ligger på 43 år. Antall barn i grunnskolen er mindre enn halvparten av gjennomsnittet for Afrika. Spedbarnsdødeligheten er en av de høyeste i Afrika sør for Sahara. Barseldødeligheten er blant det høyeste i verden. Epidemier og infeksjonssykdommer som hiv/aids, malaria og tuberkulose er økende.

Valg for framtiden
Fredsprosessen som president Guelleh har satset mye på, har ikke vært en suksess. Samtidig er en vellykket fredsavtale er avgjørende for Djiboutis stabilitet og framtid. Begynnelsen av fredsprosessen er i seg selv et skritt i riktig retning etter den langvarige og voldsomme borgerkrigen landet har vært igjennom.

Forsøk fra Etiopia på å  satse på andre handleshavner i tillegg til Djibouti, kombinert med Frankrikes avgjørelse om gradvis militær nedtrapping og kutt i den økonomiske støtten ventes å få alvorlige konsekvenser for Djiboutis økonomi, som allerede er i store vanskeligheter.

Neste valg til nasjonalforsamling er ventet rundt årsskiftet 2002-2003. Ved valget i 1997 vant en koalisjon av regjeringspartiet og en fraksjon av FRUD alle de 65 plassene. Opposisjonen snakker om systematisk og omfattende valgfusk.

Gjennomføringen av det kommende valget vil ha betydning for tilliten til fredsprosessen. I den sammenheng reiser det seg flere viktig problemstillinger knyttet til FRUDs og andre opposisjonspartiers deltagelse i valget. Vil FRUD og andre opposisjonspartier være med? Vil valgkommisjonen være uavhengig? Skal det være internasjonale valgobservatører til stede? Svaret på disse spørsmålet vil påvirke fredsprosessens framdrift og Djiboutis framtidige fred og stabilitet.


Andre landprofiler:
2012-2013, 2010-2011, 2008-2009, 2000-2001
Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe