Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Den sentralafrikanske republikk

Den sentralafrikanske republikk er kanskje mest kjent for diktatoren Jean-Bédel Bokassa, som – sterkt inspirert av Napoleon – lot seg krone til keiser i en overdådig seremoni i 1976. I 2012 preges repubikken av voldelige kamper nord i landet og er av tidligere visegeneralsekretær for humanitære spørsmål i FN, Jan Egeland, blitt beskrevet som et land ”i fritt fall”.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

Den sentralafrikanske republikk (CAR) styres i dag av François Bozizé, som ble tatt i ed etter å ha vunnet landets tredje demokratiske presidentvalg den 15. mars 2011, på dagen nøyaktig åtte år etter militærkuppet som først brakte ham til makten i 2003. Måten Bozizé kom til makten på i 2003 er dessverre mer betegnende for CARs politiske historie enn det valgseieren i 2011 er. Militærkupp har vært regelen snarere enn unntaket for maktoverføringer i landet, og den politiske situasjonen i CAR er fremdeles så ustabil at FNs fredsbyggingskommisjon har gjort landet til et hovedsatsningsområde.

Det er lite som tyder på at valgene av Bozizé i 2005 og 2011 bør tolkes som uttrykk for en mer varig stabilitet. Snarere kan Bozizés valgseiere ses i lys av en splittet opposisjon. Intern uenighet i det ledende opposisjonspartiet Mouvement pour la libération du peuple centrafricain (MLPC), mellom tidligere statsminister Martin Ziguélé og vinneren av landets første flerpartivalg i 1993, Ange-Félix Patassé, var blant faktorene som bidro til å berede grunnen for gjenvalget av Bozizé i 2011.

En vanskelig region
Interne stridigheter preger sikkerhetssituasjonen nord i CAR og har drevet titusenvis av sentralafrikanere på flukt. Konfliktene knyttes blant annet til etnisitet og spørsmål om tilgang på land og vann. Spenningen i CAR kan imidlertid vanskelig forklares uten et regionalt perspektiv. Bozizés statskupp i 2003 hadde støtte fra nabolandet Tsjad, og ustabilitet både der og i nabolandene Sudan, Sør-Sudan, Kongo Kinshasa og Kongo Brazzaville er viktige faktorer i forklaringer på at det, til tross for flere fredsavtaler, ikke har lyktes CAR å opprette en varig fred.

Mangel på kontroll utover hovedstaden Bangui og porøse landegrenser bidrar til å gjøre flyktningestrømmer både til og fra nabolandene til et vesentlig problem. En sentral utfordring knyttet til migrasjonsstrømmene er menneskehandel, der særlig barn er ofre. De transporteres både innad i landet og til andre land i regionen for salg av sex, arbeid i gruver og annet arbeid. Periodevise sammenstøt knyttet til uenighet om rettighetene til beitemarker langs grensen til Sør-Sudan er en annen regional utfordring. Det samme er militære grupper, som den opprinnelig ugandiske Herrens motstandshær (LRA) og grupper fra Sudan, som de senere årene har beveget seg inn i CAR og drevet landsbyer på flukt. Flere sentralafrikanere påpeker imidlertid at også aktører utenfor regionen har innvirkning på forholdene i CAR, og den tidligere kolonimakten Frankrike har blitt kritisert for å bidra til ustabiliteten i landet.

Frankrikes rolle
Selv om CAR formelt sett ble selvstendig i 1960, har republikken fremdeles tette bånd til Frankrike. Grunnleggeren av landets første politiske parti og vinneren av det første allmenne valget i landet, Barthélemy Boganda, var et tidligere medlem av den franske nasjonalforsamlingen. En gråtende Bokassas beskrivelse av Charles de Gaulle som sin “far” under sistnevntes begravelse er for mange sentralafrikanere på grasrotnivå betegnende for deler av det sentralafrikanske lederskapets forhold til Frankrike.

Franske kommandostyrker har spilt en rolle både ved avsettelse og innsettelse av presidenter i CAR. At brorparten av EUs 3500 manns militærstyrke i Tsjad og CAR er franskmenn, legger ikke en demper på opplevelsen av at den tidligere kolonimakten fremdeles har innflytelse på sentralafrikansk politikk. I tillegg har Frankrike de siste par år bistått Bozizé med militær assistanse utover EUs engasjement. Blant annet fikk CARs regjeringsstyrker i 2010 hjelp til å slå tilbake LRA i landet. Selv om Frankrikes vilje til å bistå CAR i kampen for å opprette et «stabilt politisk styre» blir satt pris på av noen sentralafrikanere, er det flere som stiller seg kritisk til engasjementet fra den tidligere kolonimakten.

Økonomi
For sentralafrikanere flest er den uformelle økonomien viktigere enn den formelle. Det at mange ikke har mulighet til å delta i den formelle økonomien representerer en av flere utfordringer for en svak sentralafrikansk økonomi. Til tross for at CAR har betydelige forekomster av mineraler, dyrkbar jord, vann og tømmer er landet i dag blant de fattigste i verden, rangert som nummer 179 av 187 land på FNs indeks for menneskelig utvikling (HDI). Landet ble i 2011 rangert som nummer 182 av 183 land på Verdensbankens liste over land det er gunstig å investere i, og med anslått årlig vekstrate på 3,3 prosent av landets BNP i 2012 ligger CAR godt under gjennomsnittlig vekst for land på det afrikanske kontinent. Deler av forklaringen ligger trolig i et svakt politisk styre og utbredt korrupsjon, men mye av CARs økonomiske vekst spises også opp av landets voksende befolkning, som er firedoblet siden 1960.

Med nye aktører som Kina og Sør-Korea er det imidlertid blant enkelte håp om forbedringer i landets økonomi. Sør-Korea og Frankrike er per i dag CARs viktigste importpartnere. På eksportsiden er Japan klart størst, fulgt av Belgia og Kina. Kina har i de senere år bygget skoler, sykehus og boliger i landet og kinesisk handel med CAR øker stadig i omfang. Så langt har CAR ønsket kinesisk investering i landet velkommen. Bozizé har vært på flere statsbesøk i Beijing, og både fra kinesisk og sentralafrikansk hold har det vært snakk om en ny æra preget av bilateralt samarbeid mellom de to landene. Kina bidrar ved siden av Verdensbanken, EU og Den afrikanske utviklingsbanken med betydelige investeringer i CARs infrastruktur. Kun én av tre sentralafrikanere har per 2012 tilgang på mobilnett, og med sitt bidrag til utviklingen av transport og IKT spiller Kina en nøkkelrolle for økonomisk utvikling. Kinas investeringer er imidlertid ikke apolitiske; CARs historisk sett tette bånd til Taiwan er per 2012 kuttet helt.

Sosiale og helsemessige forhold
Høy barnedødelighet, hiv/aids og voldelig konflikt bidrar til en lav forventet levealder i CAR. I underkant av halvparten av befolkningen har tilgang til et begrenset helsetilbudet. Mer enn halvparten av den voksne befolkningen er analfabeter og mindre enn ett av tre barn går på grunnskole. Menneskerettighetssituasjonen i CAR er, trass forbedringstiltak de senere årene, relativt anstrengt. Det ble i 2004 vedtatt lover som blant annet skulle bidra til økt rom for en kritisk presse. Mediedekningen av opposisjonen er imidlertid svært begrenset. Demonstrasjoner og streik som følge av mangel på lønninger har funnet sted i senere tid, og spenningen mellom fagforeningene og den politiske ledelsen i landet er betydelig.

 


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe