Misnøyen blant vanlige folk er utbredt og den politiske opposisjonen stadig mer artikulert, samtidig som det sivile samfunn viser styrke.
Landet er uten kyst, og ligger i det tørre Sahel-beltet i Vest-Afrika. De 12 millioner innbyggerne, fortrinnsvis muslimer, men også kristne og animister, fordeler seg på vel 60 etniske grupper med tradisjon for fredelig sameksistens.
Fredelig samfunn, sårbar økonomi
Jordbruk sysselsetter rundt 90 prosent av befolkningen, vesentlig småbønder hvorav mange, ikke minst kvinnene som er flertallet på landsbygda, er organisert i ulike samvirkegrupperinger. Betydeligst blant disse er Naam-bevegelsen, kanskje Afrikas største bondeorganisasjon, ledet av Bernard Lédéa Ouédraogo som i 1990 fikk den alternative fredsprisen.
Normalt er landet selvforsynt med basismatvarer, men nedbørsvariasjon gjør kornimport nødvendig år om annet. Bomull er landets viktigste eksportprodukt, og næringen har ekspandert sterkt i senere år. Gull og kveg er også betydelige inntektskilder, likeens de mellom 1 og 2 millioner burkinske arbeidsmigranter i Elfenbenskysten og Ghana.
På tross av begrenset økonomi har Burkina med sin relativt velfungerende forvaltning og infrastruktur høstet anerkjennelse for gjennomføringen av flere internasjonale evenementer, bl.a. Afrika-mesterskapet i fotball i 1998 da det også overtok formannskapet i Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU). De årlige afrikanske film- og håndverksfestivalene har gjort Ouagadougou, med ry for å være en trygg hovedstad, til et kulturelt sentrum i regionen.
Strukturtilpasning og vekst - med skjev fordeling
Myndighetene inngikk i 1991 låneavtaler med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), og har siden gjennomført et omfattende strukturtilpasningsprogram. Som det andre landet i Afrika (etter Uganda), vil Burkina senere i år nyte godt av IMFs gjeldsletteordning.
BNP har siden 1995 vokst ca 5 prosent per år, dobbelt så fort som befolkningen, og over gjennomsnittet for Afrika. Veksten har imidlertid i liten grad kommet vanlige folk til gode. På Human development index fra FNs utviklingsprogram (UNDP) har landet endog falt noen plasser i senere år, og hadde i 1997 bare tre stater bak seg. Et helse- og utdanningsnivå som ligger klart under gjennomsnittet for resten av kontinentet trekker særlig ned. Arbeidsløsheten har også økt i takt med at deregulering og privatisering har gjort bedriftene sårbare i den tiltagende konkurransen fra naboland med langt lavere transport- og energikostnader.
Landet er med i den vestafrikanske monetære og økonomiske unionen knyttet til den franske francen, noe som de siste årene har stabilisert inflasjonen på et lavt nivå (under 3 prosent årlig). Burkina mottar hvert år betydelige beløp i bistand, særlig fra Frankrike (landet feiret 40-årsjubileum for uavhengigheten fra franskmennene i 2000), men også fra Danmark og andre vestlige land. Som følge av sin vilje til å gjennomføre en streng finanspolitikk og nedbetale utenlandsgjeld har landet lenge hatt en høy stjerne hos vestlige donorer. Denne posisjonen er imidlertid i ferd med å trues som følge av de siste årenes menneskerettighetsbrudd.
Demokratisering og protest
Bakgrunnen for den aktuelle politiske situasjonen går tilbake til 1987. Da ble den folkelige og til dels svært populære presidenten Thomas Sankara styrtet og drept etter at hans regime siden 1983 hadde gjennomført en 'revolusjon' mot eliteprivilegier og for landsbygdutvikling. Kuppet ble ledet av Sankaras nærmeste medarbeider, Blaise Compoaré, som tok over styringen. I årene som fulgte døde en rekke opposisjonelle og andre under mystiske omstendigheter. Samtidig dreide landet seg mot Vesten, mens en gradvis økonomisk og politisk liberalisering fant sted. En ny grunnlov kom på plass i 1991, og flerpartivalg ble gjennomført. Valgene ble imidlertid boikottet av opposisjonen, anført av lederen for det sosialdemokratiske partiet, den internasjonalt anerkjente historieprofessoren Joseph Ki-Zerbo.
Utover 1990-tallet økte kritikken mot regimet. Den sterke og uavhengige fagbevegelsen i landet gikk hardt ut mot de sosiale følgene av strukturtilpasningspolitikken. Studentbevegelsen gjennomførte hyppige protestaksjoner. Samtidig var vanlige folk forbitret over at fattigdommen økte mens eliten ble stadig rikere.
En uavhengig presse og sterke menneskerettighetsorganisasjoner bidro til å målbære misnøyen som likevel ikke syntes å true regimet. På tross av boikott fra en samlet opposisjon, var deltakelsen ved presidentvalget i 1998 dobbelt som høy som i 1991 (vel 50 prosent mot ca. 25 prosent), og Compoaré ble valgt for en ny syvårs periode.
Mordet på Norbert Zongo
Mot slutten av 1998 endret imidlertid den politisk situasjonen seg dramatisk. Den 13. desember ble Norbert Zongo, redaktøren for den uavhengige avisen L'Indépendant, drept i hva offisielle media først prøvde å framstille som en trafikkulykke. Zongo hadde i lengre tid skrevet til dels sterkt regimekompromitterende reportasjer om mordet på sjåføren til presidentens bror, og det ble rask klart at hans egen død var resultat av en aksjon utført av presidentens sikkerhetsstyrke.
Hendelsen reiste en storm av protester fra opposisjonen og det sivile samfunn som dannet en felles front, Le Collectif. Regimet ble tvunget til å nedsette en uavhengig undersøkelseskommisjon som kom med en svært krass rapport i april 1999. Den 17. august i år ble medlemmer av sikkerhetsstyrken dømt for mordet på sjåføren. Siden har Le Collectif med uforminsket styrke fortsatt å fremme krav om at hele sannheten må fram om mordet på Zongo selv, at de virkelige bakmennene – det sittende regimet – må stilles til ansvar, og at vidtrekkende politiske og juridiske reformer må gjennomføres.
For den tidligere så selvsikre president Compoaré har saken resultert i stort tap av anseelse, noe også internasjonale avsløringer om ulovlig diamant- og våpensamarbeid med opprørsbevegelsen i Sierra Leone og União Naçional para a Indepêndecia Total de Angola (UNITA) i Angola har bidratt til. Etter at nasjonalforsamlingen tidligere i år begrenset en persons utøvelse av presidentembetet til to perioder – Compoaré er nå inne i sin andre – knytter det seg stor spenning til den politiske utviklingen fram mot neste valg som muligvis blir avviklet tidligere enn opprinnelig fastsatt i 2002.