Afrika.no Meny

Landprofil 2012-2013

Botswana

Botswanas tradisjonelle politiske og økonomiske stabilitet varer ved. Til tross for at utbryterpartiet Botswanas demokratibevegelse (BMD) fra Botswanas demokratiske parti (BDP) ser ut til å være etablert, er opposisjonen splittet, og det statsbærende partiet har et overveldende flertall i nasjonalforsamlingen. Valget i 2014 anses igjen å ville gi seieren til BNP, selv om en langvarig streik i offentlig sektor har ført til en viss slitasje på regjeringen og rokket stabiliteten noe.

Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe

De tre opposisjonspartiene har med jevne mellomrom forsøkt å danne allianser. Etter at et forsøk brøt sammen på slutten av 2011, startet bestrebelsene igjen tidlig i 2012. Botswanas kongressparti (BCP), som anses som det minst splittede av småpartiene, har, i alle fall til tidlig 2012, holdt seg unna dette nye forsøket. I Botswanas nasjonale front (BNF) er det stadig splittelser, og partiet mister medlemmer i en grad som gjør at det kan bli helt oppslukt ved et mulig samarbeid med BMD.

Diamantproduksjonen
Diamantproduksjonen kom inn i en vanskelig situasjon i 2011 på grunn av nedgang i etterspørselen i mange industriland. Andre sektorer av Botswanas økonomi gjorde det noe bedre og veksten i bruttonasjonalprodukt (BNP) ble på relativt solide 5,1 prosent. Det antas at veksten i 2012 vil falle noe – prognosen er på 4,4 prosent. Den årlige demokratiindeksen til Economist Intelligence Unit (EIU) regner med 4-5 prosent vekst i 2013, men 6-7 prosent deretter.

Store og viktige byggeprosjekter er blant de underliggende årsaker til den forventede veksten. Det skal bygges bro mellom Botswana og Zambia over Zambezielva ved Kazungula. Et stort glassverk bygges i Botswana i samarbeid med Kina. Via en jernbaneforlengelse til havnebyen Mpulungu i sørenden av Tanganyika-sjøen vil det sørlige Afrika få en ferje- og jernbaneforbindelse til Great Lakes-området i Burundi, Rwanda og DRC. En ny dypvannshavn i Walvis Bay som ble påbegynt i 2012 vil bedre handelsvegen til Europa. Beslutning om å bygge en transkalaharisk jernbane fra Gaborone til Walvis Bay vil bli tatt snarlig. Et gigantisk mellomstatlig jernbaneprosjekt med blant annet kullutskipingshavn i Ponto Techobanine i Mosambik vil åpne for eksport av 70-90 millioner tonn kull fra Botswana til de dynamiske asiatiske økonomiene. Utvidelser av flyplasskapasitet både i Gaborone, Francistown og Maun er på trappene. Potensialet for mineralindustrien er fremdeles stort.

Økoturisme
Økoturisme er av stigende verdi for landene i det sørlige Afrika. I begynnelsen av 2012 gikk fire land (Angola, Namibia, Zambia og Zimbabwe) sammen med Botswana om å lage en internasjonal dyrepark på 440 000 kvadratkilometer i det såkalte Kavango Zambezi Transfrontier Area (KAZA), hvor blant annet 45 prosent av Afrikas elefanter finnes. Det er meningen at mange av hindringene for dyretrekk over grensene skal tas bort. Det er lagt vekt på å ta hensyn til de berørte lokalsamfunnenes inntekter og arbeidsplasser.

Potensielt viktige endringer har funnet sted i diamantindustrien som står for ca. halvparten av statens inntekter. De nye gruvene Lucara og Firestone, utenfor DeBeers-nettverket, har blitt tilkjent rett til å selge diamanter utenfor nettverket, og virker slik til å rokke det faste og monopolartede grep som De Beers har hatt på Botswanas diamantindustri. Sliping av diamanter, som startet i 1980-årene med én bedrift, teller nå 16 bedrifter. Botswana vil gjennom en avtale med De Beers nå selge 10 prosent av de diamantene som produseres i landet av det halvstatlige selskapet Debswana, som eies 50/50 av Botswana og deBeers, mest for å få bedre innsikt i priser og markedsmekanismer. Det kanskje aller viktigste som har hendt i denne sektoren var at Botswana i begynnelsen av 2011 inngikk en avtale som medfører at De Beers London-senter, som blant annet har ansvar for salg av diamanter fra gruvene som er eid av de Beers, inkludert faglig ekspertise, apparatur og teknologi, skal flyttes til Gaborone innen utgangen av 2013. Botswana håper at et nytt Antwerpen er i emning.

Men diamantindustrien er ikke kjent for å gi mange arbeidsplasser. Arbeidsløsheten, nå på 17,9 prosent, regnes fremdeles som et økonomisk hovedproblem av regjeringen. Spesielt er ungdomsarbeidsløsheten høy. Et prosjekt som skal følge arbeidsmarkedet (Botswana Labour Market Observatory) ble startet sent 2010, og det bygges opp et kunnskapssenter (Human Resource Development Council) som skal ha ansvar for å styrke utdanning og kompetanseutvikling. Dessuten har Botswanas arbeidsgiverorganisasjon (Confederation of Commerce, Industry and Manpower) og Botswanas fagbevegelse (Federation of Trade Unions) inngått en avtale om å arbeide for en koordinert dialog med regjeringen for å fremme arbeidsliv og industri.

Langvarig streik
Botswana er vanligvis lite preget av urolighet i arbeidslivet, men i april 2011 utviklet det seg en stor og bitter arbeidskonflikt mellom statstjenestemenn og regjering. Det ble den største arbeidskonflikten i Botswana noensinne. Tross kraftig inflasjon hadde ikke lønningene i staten vært justert på tre år. I tillegg ble streikerettighetene for offentlig ansatte utvidet i den nye arbeidslovgivningen for offentlig sektor. De siste årenes forsøk på å reformere offentlige tjenester, som innebar krav om hardere innsats fra offentlig ansatte, spilte også en rolle. Et lønnskrav på 16 prosent ble møtt med kritikk av president Khama. Aksept av et slikt krav ville ha ført til store lønnskrav i mange sektorer siden den store offentlige sektoren i Botswana langt på vei er lønnsledende.

Noen kommentatorer så streiken som et alvorlig brudd på Botswanas tradisjonelle stabilitet, og opposisjonen forsøkte å slå politisk mynt på dette ved å støtte fagforeningene og trekke sammenlikninger med «den arabiske våren». Streiken endte etter to måneder, da fagforeningene aksepterte en økning på 3 prosent. De politiske virkningene og slitasjen på både president og regjeringsparti kan være betydelige.

Hiv og aids er stadig et stort problem for Botswana, men den relativt tidlige starten på behandling av sykdommen har gitt resultater, selv om 25 prosent av voksne nå lever med aids. Tilgangen på aidsmedisin er nå meget bra og 80 prosent av de hiv-positive får nå medisin. Landet har en strategisk plan for aidsbekjempelse som går fram til 2016, og arbeidslovene har blitt oppdatert med bestemmelser som hindrer at ansatte blir sagt opp på grunn av seksuell orientering eller hiv. Botswana er imidlertid blitt kritisert for ikke å gi hivbehandling til fengslede utlendinger.

President Khama, innsatt i 2009, er av mange ansett for å ha gjort en god jobb, selv om hans styre oppfattes som mer autoritært og til og med militaristisk enn forgjengernes. Motstanden mot Khama-styret oppfattes derfor som stigende. Utenriks oppfattes imidlertid Khama som en klar stemme i opposisjon mot Mugabes regime i Zimbabwe, og han har kritisert andre afrikanske stater for deres lunkne eller negative holdning til Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Hans rulleblad fikk imidlertid en plett da han inviterte Malawis president Mutharika til Botswana.

The East African Magazines ”African Presidents Index” gav Ian Khama en tredjeplass blant de afrikanske ledere i 2010, men satte ham på førsteplass i 2011 og kalte ham ”unntaket fra regelen” blant Afrikas sterke menn.


Algerie Angola Benin Botswana Burkina Faso Burundi Kamerun Kapp Verde Den sentralafrikanske republikk Tsjad Komorene Kongo-Kinshasa Djibouti Egypt Ekvatorial-Guinea Eritrea Etiopia Gabon Gambia Ghana Guinea Guinea-Bissau Elfenbenskysten Kenya Lesotho Liberia Libya Madagaskar Malawi Mali Mauritania Mauritius Marokko Mosambik Namibia Niger Nigeria Kongo-Brazzaville Rwanda São Tomé og Príncipe Senegal Sierra Leone Somalia Sør-Afrika Sudan Sør-Sudan Swaziland Tanzania Togo Tunisia Uganda Vest-Sahara Zambia Zimbabwe
Algerie
Angola
Benin
Botswana
Burkina Faso
Burundi
Den sentralafrikanske republikk
Djibouti
Egypt
Ekvatorial-Guinea
Elfenbenskysten
Eritrea
Etiopia
Gabon
Gambia
Ghana
Guinea
Guinea-Bissau
Kamerun
Kapp Verde
Kenya
Komorene
Kongo-Brazzaville
Kongo-Kinshasa
Lesotho
Liberia
Libya
Madagaskar
Malawi
Mali
Marokko
Mauritania
Mauritius
Mosambik
Namibia
Niger
Nigeria
Rwanda
São Tomé og Príncipe
Senegal
Seychellene
Sierra Leone
Somalia
Sør-Afrika
Sør-Sudan
Sudan
Swaziland
Tanzania
Togo
Tsjad
Tunisia
Uganda
Vest-Sahara
Zambia
Zimbabwe